I den senere tid har det vært rettet en del oppmerksomhet mot den informasjonsformidlingen som foregår via datamaskiner og datanett, og da spesielt den formidlingen som foregår via såkalte elektroniske oppslagstavler - ofte forkortet til BBS (Bulletin Board System).
Aviser og fjernsyn har fokusert på at det via slike systemer spres en del uønsket og ulovlig materiale som pornografi, rasisme, «terroristhåndbøker» og annet. Fra offentlig hold ser det ut til at man ønsker å komme problemet til livs ved at det lovverk vi har som regulerer redaktøransvar for trykt skrift og kringkasting endres til å også gjelde elektronisk informasjonsformidling (kulturminister Åse Kleveland i TV2-nyhetene 24. mai). I et oppslag i Aftenposten 23. juni 1994 (Bing: Innfør redaktøransvar for BBS) gjør professor Jon Bing ved Institutt for Rettsinformatikk seg til talsmann for samme syn.
Jeg tror vi enda vet for lite om denne teknologien til å lande på en slik konklusjon. Bing tar for lett på problemstillingen når han avfeier den diskusjonen som tar utgangspunkt i «kommunikasjonsteknologiens natur» med at den «havner på siden av hva dette dreier seg om», og han har misforstått et vesentlig poeng når han betegner de elektroniske oppslagstavlene som «marginale innslag i en utvikling som veldig raskt går mot at folk flest vil komme online med sine PCer for å koble seg opp mot internasjonale nettverk der nivået er ganske annerledes høyt».
Hva er en BBS?
En BBS er en datamaskin som kjører et spesielt program som tillater andre datamaskiner å koble seg opp mot den. Ved hjelp en hjemmecomputer, en vanlig telefon og et apparat som sender digitale signaler over telefonnettet (et modem) kan hvem som helst bruke en BBS.
Ute i verden er elektroniske oppslagstavler en raskt voksende industri. Mange har etterhvert hørt om America Online, CompuServe, Genie og Prodigy. Disse, og 53 tusen mindre tavler, betjener anslagsvis 12 millioner amerikanske brukere (Live wires, Newsweek, 6. september 1993). De kommersielle tavlene i USA utgjør en milliardindustri. Størrelsen varierer fra gutteromforetak til store mediabedrifter - Prodigy, som eies av IBM og handelsgianten Sears, hadde i 1993 drøyt en million betalende brukere og en omsetning på over 400 millioner dollar (This is not your Father's Prodigy, Wired, Desember 1993).
BBSer brukes til meldingsformidling, datastøttet samarbeid. distribusjon av programvare, markedsføring og salg. Bedrifter bruker BBSer til kundestøtte, tidsskrifter bruker dem til å holde kontakten med sine lesere, arbeidsformidlingen bruker dem til å informere om ledige stillinger. Brukerne på tavlene er ofte datainteressert ungdom. Via tavlene lærer disse mer om informasjonsteknologi og elektronikk enn selv den beste lærer kan formidle.
Men det er riktig at det også finnes mindre positive sider ved elektroniske oppslagstavler. Pornografi, rasisme, piratkopier av programvare, «oppskrifter» på teknologi som kan brukes til å svindle Televerket og andre uhumskheter forekommer - om enn ikke så åpenlyst og i slike mengder som man lett kan få inntrykk av gjennom media.
Når det gjelder innføring og spredning av meldinger og annen digital informasjon er det, teknisk sett, ikke noe klart skille mellom BBSer og internasjonale datanett. Tvert i mot brukes disse nettene til å koble BBSene sammen. De meldinger og filer som finnes på oppslagstavlene og de meldingene og filer som transporteres over internasjonale nettverk er de samme. En lov som gjelder for det ene må nødvendigvis også gjelde for det andre. Mens Bing later til å tro at internasjonale nettverk kommer til å avløse elektroniske oppslagstavler, er det altså snarere slik at oppslagstavlene er i ferd med å bli vanlige folks tilknytningspunkt til internasjonale nettverk.
Hva innebærer redaktøransvar?
Det norske samfunnet har flere lover og regler som setter grenser for ytringsfriheten. Utbredelse av pornografi, «grove voldsskildringer i underholdningsøyemed», rasisme, ærekrenkelser, forbrytelser mot privatlivets fred eller mot rikets sikkerhet er blant de tingene som kan medføre straffeansvar. Det er akseptert at disse lovene også gjelder for datamaskinbaserte informasjonssystemer (Jon Bing: Straffelovens definisjon av «trykt skrift» anvendt på datamaskinbaserte informasjonssystemer, Complex 11/85).
Disse lovene retter seg imidlertid mot den som faktisk og med forsett utfører en ulovlig handling. Straffelovens § 211, for eksempel, retter seg mot den som:
«utgir, selger eller på annen måte søker å utbre pornografi»
Hvor kommer så redaktøransvar inn? «Redaktøransvar» beskrives i kap. 43 i Straffeloven, og spesielt § 431 som sier at:
«Redaktøren … straffes … såfremt bladet eller tidskriftet offentliggjør noe som ville pådratt redaktøren straffeansvar dersom han hadde kjent innholdet …» (min utheving)
Det spesielle med redaktøransvaret er altså at:
- En «redaktør» er strafferettslig ansvarlig selv om han eller hun er uvitende om hva som offentliggjøres.
- Redaktøren trenger ikke selv stå for offentliggjøringen, det er tilstrekkelig at dette skjer gjennom det medium han eller hun er ansvarlig for.
Et slikt ansvar kan gjøre det til en risikabel affære å drive en elektronisk meldingstjeneste. La oss si jeg driver en BBS og at denne tilbyr sine brukere et diskusjonsforum som heter sci.fractals. Fraktaler er en bestemt klasse matematiske funksjoner som har den egenskapen at de bl.a. kan tolkes som bilder. Sci.fractals finnes i dag og er i all hovedsak et forum for matematikere. Det brukes til å distribuere «interessante» fraktaler og ny matematisk teori på området. Forumet er åpent, og det er ingen ting som hindrer en eller annen person ett eller annet sted i verden å poste en matematisk funksjon som (dersom den legges inn i et dertil egnet fremvisningsprogram) resulterer i et bilde som rammes av straffelovens § 211.
Dersom min BBS formidlet dette forumet, kan jeg altså, dersom objektivt redaktøransvar skal gjøres gjeldende for slik virksomhet, risikere å bli tiltalt og straffet. Det vil være en mager trøst at jeg ved siden av meg på tiltalebenken sannsynligvis vil finne edb-ansvarlig på Matematisk Institutt på Blindern.
Skal ingen ha ansvar i informasjonssamfunnet?
Dersom lovgivning på dette område skal ha en hensikt må loven ha en preventiv effekt. Derfor må loven være utformet slik at den skiller mellom de som opererer en elektronisk meldingstjeneste aktsomt og ansvarlig, og de som med forsett eller ved grov uaktsomhet bryter loven. Bestemmelsene om redaktøransvar definerer et objektivt ansvar som opphever dette skillet.
Mens en redaktør for en avis eller en programdirektør i kringkastingen utøver en lederfunksjon og kan påvirke utformingen at det medium hun er ansvarlig for, har en operatør for en BBS ingen rimelig mulighet til å utøve en slik lederfunksjon. Et objektivt redaktøransvar er da både urimelig og uhensiktsmessig.
Dette innebærer imidlertid ikke at det skal være fri fart og full ansvarsfrihet for elektroniske medier - like lite som det er det i samfunnet forøvrig. En kioskeier har ikke noe «redaktøransvar» for sin kiosk, men er like fullt skyldig til straff dersom han med forsett eller gjennom grov uaktsomhet formidler ulovlig materiale.
På samme måte dekker gjeldende lovverk materiale som formidles gjennom BBSer. Dersom en operatør av en oppslagstavle selv legger opp offentlig materiale som rammes av straffeloven kan han selvsagt straffes for det. Dersom en annen enn operatøren (altså en bruker) tilgjengeliggjør en melding med ulovlig materiale er i første omgang brukeren hjemfallen til straff. Men eksisterende lovgivning gir også rom for å holde en operatør av en oppslagstavle strafferettslig ansvarlig for materiale plassert på tavlen av brukere, dersom operatøren er eller blir gjort oppmerksom på forholdet, men unnlater å fjerne materialet.
Konklusjon
Elektroniske oppslagstavler er en ny type kommunikasjonsmedium. Teknisk og faktisk sett passer de ikke inn i noen av de eksisterende modeller vi har for hvordan kommunikasjon foregår. De lar seg verken sammenligne med aviser og kringkasting - hvor det jo finnes en klart definert redaktørfunksjon, eller med post- og teletjenester - hvor formidling av meldinger er en teknisk funksjon som ikke medfører objektivt ansvar. Vi har altså en situasjon hvor ny og lite kjent teknologi fører til at våre modeller av hva som faktisk foregår bryter sammen. Det kan være klokt å vente til man får bedre kart over denne gråsonen før man iler til med å etablerer ny lovgivning som kanskje har mer vidtrekkende konsekvenser enn man overskuer i øyeblikkets opphisselse over at det distribueres pornografi gjennom BBSer.
Dette betyr selvsagt ikke at man skal ta lettvint på problemet. Spredning av uønsket og ulovlig materiale via elektroniske oppslagstavler er et reellt problem og det er viktig at samfunnet kan finne tilfredsstillende reaksjonsformer. Men dersom det er dette man ønsker å oppnå er det faktisk tvilsomt om innføring av redaktøransvar vil bety noe positivt. I verste fall kan innføring av et slikt ansvar føre til at ansvarlige og aktsomme personer avholder seg fra å la seg engasjere i slik virksomhet.
For det første eksisterer det allerede et lovverk som fullt ut burde kunne ivareta samfunnets krav til aktsomhet og ansvarlighet hos de som driver BBSer og beslektet virksomhet.
For det andre råder en BBS-operatør ikke over noen praktisk gjennomførbare virkemidler som kan sikre mot straffe- eller sivilrettslig forfølgelse i hht. et objektivt ansvar. Derfor vil en slik lov ikke ha noen preventiv virkning.
For det tredje vil innføring av et redaktøransvar få store og uheldige konsekvenser for industriens, forskningsinstitusjoners og borgernes muligheter til å kunne utveksle meldinger via internasjonale datanett.
Det siste mener jeg er det viktigste poenget, og akkurat dette momentet ser ut til å være enten oversett eller misforstått i det materialet jeg hittil har sett presentert i forbindelse med forslaget.
Litteratur
Jon Bing og Dag Elgesem: Universiteters ansvar for bruk av datanett; Complex 9/92, Tano 1992.
Se også ytringsfrihet og økonomi fra 1998.
Først publisert i: Aftenposten (morgennr.), 12. juli 1994. Copyright © 1994 Gisle Hannemyr.
