Artikkel

Handel med hvalross-elfenben kan ha skapt både vekst og fall for de norrøne bosetterne på Grønland

Odobenus rosmarus
Handel med elfenben fra hvalrosser kan ha bidratt både til at Eirik Raudes bosetninger på Grønland overlevde i 500 år og til at de til sist forsvant. Foto:: Wikimedia Commons

Handel med hvalross-elfenben kan ha skapt både vekst og fall for de norrøne bosetterne på Grønland

Arkeologiske rester av hvalross-skaller beviser en utbredt handel med elfenben fra hvalross i middelalderen. Norske og britiske forskere har nå avdekket nye detaljer om denne handelen: Den var så intens at den kan ha truet flere hvalross-bestander i Arktis, og det kan igjen ha ført til at de norrøne bosetterne på Grønland måtte gi opp.

Norske og britiske forskere beviste i august 2018 at handelen med elfenben fra hvalross-tenner og støttenner var en viktig årsak til at den norrøne bosetningen på Grønland kunne klare seg i nesten 500 år. Bosetningene på Grønland ble grunnlagt av Eirik Raude og norske og islandske emigranter på 980-tallet og varte i nesten 500 år, til de forsvant mellom ca. 1450 og 1500.

I 2018 hadde forskerne analysert gammelt DNA fra opptil 1100 år gammelt hvalross-elfenben og rester av hodeskaller som opprinnelig hang sammen med støttennene som var den egentlige handelsvaren. Hvalross-materialet ble funnet i europeiske museer og samlinger. I middelalderen fungerte hodeskalle-restene fungerte som en slags emballasje for hvalross-elfenben når det skulle fraktes.

You can also read this article in English

Den samme forskergruppen har nå lagt fram ny dokumentasjon som viser et mye mer detaljert bilde av den intense handelen med hvalross-elfenben som foregikk i Europa i middelalderen. Dokumentasjonen er så omfattende at forskerne er blitt i stand til å beskrive en tidlig form for globalisert handel som medførte at de norrøne bosetterne på Grønland jaktet hvalross så intenst at bestandene ble kraftig redusert.

Verdifullt elfenben fra hvalross

Four pieces from Lewis chessmen, sjakk, hvalross
Luksusprodukter som disse Lewis-sjakkbrikkene ble skåret ut i elfenben fra hvalross og bidro til å holde liv i den norrøne bosetningen på Grønland i nesten 500 år. Foto: Andrew Dunn, Wikimedia Commons

De vakre Lewis-sjakkbrikkene er et berømt eksempel på hvordan hvalross-elfenben kunne brukes til å lage fantastiske kunst- og bruksgjenstander. Sjakkbrikkene ble sannsynligvis laget i Trondheim like før 1200 e.Kr., og de ble oppdaget i 1830-årene på øya Lewis i Ytre Hebridene i Skottland.

Det er blitt antatt at hvalross-materialet var en mindre verdifull erstatning for det ettertraktede elfenbenet fra elefanter, men de nye forskningsresultatene viser at dette neppe er riktig: Det som isteden skjedde, var at moten endret seg med tiden.

– Elfenben fra hvalross var en veldig populær og verdifull handelsvare spesielt tidlig i middelalderen og ble mye brukt i romansk kunst. Men senere, på 1200-tallet, skjedde det et skifte som medførte at elfenben fra elefant ble mer populært. Dette skjedde samtidig med at den gotiske kunsten avløste den romanske, forklarer arkeologen James H. Barrett fra University of Cambridge.

Tre teknikker avslører hele historien

A walrus rostrum with tusks that can be dated to c. 1200-1400 CE.
Dette nesepartiet fra en hvalross er datert til ca. 1200-1400 på grunnlag av en gammel norrøn runeinskripsjon. Foto: Le musée Vert, Le Mans

– Vi har kombinert tre ulike teknikker for å opparbeide en detaljert beskrivelse av handelen med hvalrossprodukter i middelalderens Europa. Vi kombinerte først arkeologiske analyser, der vi behandlet hodeskalledelene som gjenstander, med analyse av gammelt DNA som ble ekstrahert fra hodeskallene. Deretter undersøkte vi innholdet av stabile isotoper av grunnstoffene karbon, nitrogen, svovel og hydrogen i avfettet og renset benkollagen fra hvalrossrestene, forklarer Barrett.

Før prosjektet startet, hadde forskerne grunn til å tro at hvalrossproduktene som ble solgt i Europa kunne ha kommet fra flere forskjellige regioner i Arktis. En østlig kilde ble omtalt på slutten av 900-tallet, da høvdingen Ottar fra Hålogaland besøkte hoffet til kong Alfred av Wessex i England og fortalte om hvalrossfangst i Barentshav-området.

– Da vi presenterte den forrige studien i august 2018, hadde vi ikke nok data til å kunne fastslå at Grønland var nesten den eneste kilden for hvalrossprodukter til det europeiske markedet. Årsaken er at de eldgamle DNA-restene fortalte oss at noen av hvalrossproduktene kom fra vestkysten av Grønland, men vi kunne ikke identifisere hvor resten kom fra, forklarer forsker Sanne Boessenkool ved Universitetet i Oslo.

– Det er grunnen til at vi etterpå også har analysert stabile isotoper i fettvev og renset bindevev vi fant i det gamle hodeskallene. Isotop-signaturene, altså innholdet og mengdeforholdet av ulike isotoper, er nemlig direkte relatert til dyrenes kosthold og miljø. Hvalrosser som lever i det samme området og spiser den samme maten, vil ha den samme isotop-signaturen, forklarer Barrett.

Dannet et klart bilde

A modified walrus skull from medieval Bergen
En modifisert og dekorert hvalross-skalle fra Bergen i middelalderen. Foto: James H. Barrett. Bruk bildet.

Da forskerne la resultatene av isotop-analysen sammen med resultatene fra de to andre teknikkene, kunne de konstatere at 18 av de 19 hvalrossrestene som ble analysert, kom fra Grønland. Unntaket er en hodeskalle fra samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen – som må ha kommet fra et annet sted.

Forskerne kunne også bruke de nye resultatene til å kartlegge både hvalrossfangsten på Grønland og eksporten til Europa.

– Vi har blant annet påvist at hvalrossmaterialet ble transportert til spesifikke urbane noder som deretter bearbeidet materialet og distribuerte varene videre rundt i Europa. De første urbane nodene ser ut til å ha vært Dublin, Trondheim og Schleswig, forteller Barrett..

Jakten flytter fra Island til Grønland

Bakteppet for hele historien er at Island ble befolket i annen halvdel av det niende århundret, av norrøne nybyggere som seilte over Nord-Atlanteren fra Skandinavia. Ethvert norsk og islandsk skolebarn har hørt historien om det som skjedde senere: Oppdageren Eirik Raude seilte fra Island og grunnla den første norrøne bosetningen på sørvestkysten av Grønland på 980-tallet. De påfølgende norrøne bosetningene på Grønland varte i nesten 500 år og besto av utvandrere fra Norge og Island.

– Vår historie starter der den islandske historien slutter. På Island er det nemlig funnet rester av hvalross på de eldste viking-boplasser, men senere blir hvalrossen beskrevet som et sjeldent dyr på Island. Tidligere forskning tyder på at hvalrossen på Island ble jaktet så hardt at bestanden var nær ved å bli utryddet, forklarer Barrett.

Da vikingene ikke lenger kunne jakte hvalross på Island, seilte Grønland opp som den nye jaktmarken.

– Vi har tidligere påvist at genene i de hvalross-restene vi analyserte, forandret seg med tiden, og det tydet på at jakten flyttet seg fra ett område til et annet. Det store Eureka-øyeblikket vårt kom da vi oppdaget at denne genetiske forandringen falt sammen med en kronologisk sekvens i hvalross-skallene. Genene vi finner, endrer seg nemlig samtidig med at jegerne går fra å jakte hanner til å jakte hunner og samtidig som de går fra å jakte store til mindre dyr, forteller forsker Bastiaan Star ved Universitetet i Oslo.

The Norse colonies on Greenland: Austerbygd and Vesterbygd
De norrøne bosettingene på Grønland, Vesterbygd og  Austerbygd, var begge på vestkysten. De viktigste jaktområdene var lenger nord. Illustrasjon: Finn Bjørklid, Wikimedia Commons.

– Alt dette tyder til sammen på at jegerne først jaktet på de store hannene med store støttenner. Men jakten førte til at det ble færre og færre av disse dyrene, og det førte til at jegerne måtte reise lenger og lenger mot nord – lenger og lenger bort fra bosetningene sine – for å jakte på dyr som ble stadig mindre og hadde kortere støttenner, tilføyer Barrett.

Slik arbeidet jegerne

En erfaren arkeolog kan avdekke mye informasjon bare ved å granske gjenstandene som skal undersøkes, uten bruk av avansert teknologi. I dette tilfellet var James Barrett til og med i stand til å identifisere hvordan jegerne jobbet etter at de hadde jaktet og drept en hvalross. De skulle jo ikke eksportere hele kroppen, men helst bare det verdifulle snutepartiet (rostrum) hvor støttennene er festet. De måtte med andre ord hakke løs snutepartiet fra resten av slaktet.

– I de fleste tilfeller kommer alle kuttemerkene fra den samme vinkelen. Disse merkene forteller oss at jegerne sto over en død hvalross som lå på sin venstre side mens de hakket med en øks eller en stor kniv. Deretter ble støttennene modifisert og dekorert. Vi fant altså ut at nesten alle hodeskallene var blitt bearbeidet på den samme måten, og den sannsynlige forklaringen er at arbeidet ble gjort av mennesker fra de samme bosetningene som hadde lært av hverandre, sier Barrett.

Bosetningenes vekst og fall

Hvalross-rester i museer og samlinger

Forskerne har hatt tilgang til samlinger, prøver og tilhørende data i følgende museer og samlinger:

  • Det danske Nationalmuseet
  • Statens Naturhistoriske Museum (Danmark)
  • NTNU Vitenskapsmuseet
  • Universitetsmuseet i Bergen
  • Tromsø Museum
  • Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen
  • Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo
  • Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)
  • National Museum of Ireland
  • Museum of London Archaeology
  • Sigtuna Museum
  • Uppsala universitet
  • Kulturen i Lund
  • Schleswig-Holsteinische Landesmuseen Schloss Gottorf
  • Art & History Museum, Brussel
  • Le musée Vert, Le Mans
  • Novgorod State Museum (Russland)
  • Institute of Archaeology, National Academy of Sciences of Ukraine
  • Kyiv Center of Archaeology, Ukraina

Det har vært lansert mange teorier om årsaken til at de norrøne bosetningene på Grønland kollapset, etter å ha overlevd i nesten 500 år. En av teoriene går ut på at bosetningene mistet livsgrunnlaget fordi etterspørselen etter hvalross-elfenben forsvant. Andre teorier går ut på at bosetningene falt sammen på grunn av klimaendringene under "Den lille istid", som kan ha begynt på 1400-tallet, mens atter andre teorier går ut på at de norrøne bosetterne drev jordbruk på en ikke bærekraftig måte, havnet i konflikt med inuitene, eller ble utryddet på grunn av Svartedauden.

De norske og britiske forskerne konstaterer nå at teoerin om at etterspørselen etter hvalross-elfenben forsvant, stemmer dårlig med de nye funnene.

– Det vi isteden ser, er at jakten på hvalross øker i intensitet etterhvert som tiden går. De norrøne grønlenderne ønsket fortsatt å handle med Europa fordi de trengte jern og treverk og så videre, så de måtte fortsette å jakte hvalross for å ha noe å handle med. Men samtidig sank verdien av hver enkelt fangst både på grunn av konkurransen fra elefant-elfenben og på grunn av at hvalrossene som ble jaktet på, ble stadig mindre. Når enhetsprisen for et produkt synker, må du produsere flere enheter for å opprettholde inntjeningen, påpeker Barrett.

Konklusjonen er altså at jakten på hvalross økte i omfang fordi verdien av hver enkelt fangst ble mindre istedenfor å bli redusert fordi etterspørselen etter hvalross-elfenben forsvant.

Hva forteller dette oss om kollapsen av de norrøne bosetningene på Grønland? Historikere har fortalt oss at det var to norrøne bosetninger på Grønland, og den vestligste bosetningen – nærmest jaktmarkene – forsvant så tidlig som på 1300-tallet. Resultatet var at avstanden fra den gjenværende bebyggelsen i Austerbygd til jaktmarkene ble stadig større etterhvert som tiden gikk. Jegerne måtte reise lenger og lenger mot nord for å finne hvalross.

– Se for deg hvilken enorm investering det må ha vært å ro og seile i småbåtene deres hver sommer, den lange veien fra de norrøne bosetningene i den sørvestlige delen av Grønland til jaktmarkene som lå mye lenger nord. Det er funnet norrøne gjenstander i inuit-bosetninger så langt nord som på Ellesmereøya, og det tyder på at jegerne reiste helt dit. Jeg tror at det etterhvert ble uholdbart å fortsette på denne måten. Det er mulig at denne enorme innsatsen til slutt underminerte livskraften i de norrøne bosettingene på Grønland, sier Barrett.

Alt peker i samme retning

Bastiaan Star synes det er påfallende at hver eneste observasjon forskerne har gjort under arbeidet med analysene, peker mot den samme historien, som er beskrevet i detalj i deres nye vitenskapelige artikkel. Han ble også slått av at mye av det vi lager av plast i dag, som små spillebrikker, terninger, beltespenner og så videre, kunne lages av elfenben den gang.

A tiny walrus carving from medieval Trondheim
Denne lille hvalrossfiguren ble skåret ut av en hvalrosstann en gang i løpet av middelalderen og oppbevares nå ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet 

– Men håndverkerne i middelalderen klarte også å lage både vakker kunst av stor verdi og mer folkelige kunst- og håndverksprodukter. Jeg er ikke minst veldig begeistret for en liten serie med små figurer av arktiske dyr, som er skåret ut av hvalross-tenner og er anatomisk korrekte. Det finnes blant annet en liten hvalrossfigur fra Trondheim, helt komplett med både luffer og støttenner. Denne utskjæringen kunne bare vært gjort av en person som hadde sett en levende hvalross, sier Star.

Tverrfaglig prosjekt

I 2014 finansierte Norges forskningsråd prosjektet Tracking Viking-assisted Dispersal of Biodiversity using Ancient DNA ved Universitetet i Oslo. Den britiske Leverhulme-stiftelsen finansierte samtidig prosjektet Northern Journeys ved Universitetet i Cambridge, med en målsetning om å undersøke handelen med varer fra Arktis i middelalderen. Forskere i de to prosjektene innledet snart et samarbeid og har senere brukt eldgammelt DNA som et verktøy til å avdekke ny kunnskap om vikingtiden

I den nye studien studerte arkeologen James H. Barrett gamle hodeskaller og snutepartier fra hvalross som er tatt vare på i europeiske museer og samlinger. Han har også arbeidet med de arkeologiske tolkningene og tolkningene av stabile isotoper. Forskerne Sanne Boessenkool og Bastiaan Star ved Universitetet i Oslo fokuserte på sekvensering og analyse av det gamle DNA-materialet som ble ekstrahert fra hvalrossrestene. Studiene av stabile isotoper ble utført av Catherine J. Kneale og Tamsin C. O’Connell ved University of Cambridge.

Kontaktpersoner:

Dr. James H. Barrett, Department of Archaeology, University of Cambridge

Forsker Bastiaan Star, Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis and Department of Biosciences, University of Oslo

Førsteamanuensis Sanne Boessenkool, Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis and Department of Biosciences, University of Oslo

Vitenskapelige artikler:

James H. Barrett, Sanne Boessenkool, Catherine J. Kneale, Tamsin C. O’Connell and Bastiaan Star: Ecological globalisation, serial depletion and the medieval trade of walrus rostra. doi: 10.1016/j.quascirev.2019.106122

Bastiaan Star, James H. Barrett, Agata T. Gondek and Sanne Boessenkool: Ancient DNA reveals the chronology of walrus ivory from Norse Greenland. Proceedings of the Royal Society B, 08 August 2018.

Gondek A.T., Boessenkool S., Star, B. 2018: A stainless-steel mortar, pestle and sleeve design for the efficient fragmentation of ancient bone. Biotechniques doi: 10.2144/btn-2018-0008

Les mer på Titan.uio.no:

Les også

Odobenus rosmarus

The boom and bust economy of the Greenland Norse walrus ivory trade

The Norse settlements on Greenland was founded by Erik the Red around 985 and lasted almost 500 years. New research show that the settlers hunted walrus and traded tusks and ivory across Europe during the Middle Ages, but the hunt became so intense that it may have led to the collapse of Norse Greenland.