Artikkel

Det elektroniske avfallets videre liv skal granskes

Tanzania
Innsamlere går rundt i Dar-es-Salaam og kjøper ødelagt elektronikk. Deretter selges det videre til verksteder eller smeltes om. Miljøgiftene er ikke noe tema. Foto: Samwel Ntapanta

Det elektroniske avfallets videre liv skal granskes

Med krefter fra natur- og samfunnsvitenskap er målet i forskningsprosjektet AnthroTox å kartlegge skadevirkningene av elektronisk avfall på miljø og helse. Samarbeidet skal gi svar på hva som skjer og hvorfor og hva konsekvensene er.

Norge innehar en lite flatterende posisjon i verdenstoppen når det gjelder elektrisk og elektronisk avfall (ee-avfall), viser tall fra 2016, selv om Miljødirektoratet rapporterer om en nedgang fra 28,5 kilo pr. nordmann i 2016 til 24,4 kilo i 2018.

Tanzania


Den ferske Brennpunkt-dokumentaren Søppelsmuglerne bekrefter mistanken som en internasjonal studie indikerte allerede i 2018: Mye av det norske ee-avfallet havner på avveie. Brukte biler anvendes som emballasje i transporten av tonnevis med forkastet elektronikk, skjult og ulovlig eksportert, til land i Afrika. Her videreselges de avlagte datamaskinene, kjøleskapene og hårfønerne på bruktmarkeder, hvis ikke gjenstandene demonteres og utvinnes for enkeltkomponenter og metaller. 

Forskningsprosjektet AnthroTox befinner seg midt i begivenhetens sentrum. Som en del av satsningen UiO:Livsvitenskap har antropologer, toksikologer og kjemikere gått sammen om å undersøke de miljømessige, sosiale og politiske konsekvensene av ee-avfall på tvers av samfunn og økosystemer.

Fulgte avfallets videre liv

Samwel Ntapanta
Samwel Ntapanta gikk "under cover" for å finne ut hva som skjer med mobiler og vaskemaskiner etter at vi kaster dem. Foto: Erik Bjørnstad Engblad/UiO

Samwel Ntapanta er stipendiat ved Sosialantropologisk institutt og er nylig kommet tilbake fra feltarbeid i Dar-es-Salaam i Tanzania, hvor han har levd tett på dem som finner sitt levebrød i elektronikken vi i Norge har avskrevet som søppel. Ntapanta har vandret gatelangs med avfallsinnsamlere, jobbet i verksteder som bearbeider råmaterialene og på den måten fått innpass i en verden de færreste av oss visste eksisterte.

Ntapanta forteller om en vanlig dag i Dar-es-Salaam:

Etter å ha drukket en kopp kaffe med innsamlerne om morgenen, trasket vi av gårde ved åttetida. Med oss hadde vi en høyttaler hvor vi annonserte at vi kjøpte ødelagt elektronikk. Folk tok med tingene sine ut på gata og solgte unna veldig billig. På én dag kunne vi gå 12 til 15 kilometer. Tralla ble fullastet. På kvelden gikk vi til verkstedet hvor de som drev med reparasjonsarbeid sikret seg deler de trengte til sitt arbeid neste dag. Andre ville kjøpe aluminiumsrammene til hvitevarene for å kunne lage keramikkovner. Noen ville utvinne kobber fra ledningene vi hadde samlet inn. Og så var det en type agenter som tok alt det som var igjen.

Han forteller at disse agentene lastet restene av elektronikk og hvitevarer på en stor lastebil og kjørte til et regulert smelteverk hvor armeringsjern ble produsert. Ved én anledning fikk Ntapanta være med på en leveranse. Han kan fortelle om vakter med våpen som skulle sørge for å holde uvedkommende ute.

Jeg måtte kle meg ut som lastebilsjåfør. Vi snakker sosialantropologi «under cover», sier Ntapanta.

Uoversiktlig bransje

Verkstedene der Ntapanta gjorde sitt feltarbeid, er ikke anerkjent av myndighetene i Dar-es-Salaam, og innehaverne betaler heller ikke skatt. Han sier denne typen uregulerte virksomheter er utbredt i Tanzania.

Peter Mangesho
– En del av dataene fra forskningen vår kan tenkes å skape panikk, sier Peter Mangesho. Foto: Erik Bjørnstad Engblad/UiO

Det er umulig å oppgi hvor mange som faktisk er involvert i avfallshåndteringen. Fortrinnsvis fordi bransjen er såpass uformell. Aktørene er spredt ut over hele byen. Jeg besøkte bare noen av dem, men det er tusenvis av slike verksteder. Selv om mange av dem jeg snakket med, visste at de ville bli syke av jobben sin, mangler håndfast kunnskap om miljøgiftene elektronikken inneholder, sier han.

De ikke-statlige organisasjonene (NGO'ene) vi har snakket med, har etterlyst beviser på at ee-avfall er et problem. Med vår forskning kan vi gi dem disse bevisene. Deretter blir utfordringen hvordan man redistribuerer informasjonen, slik at de involverte forstår den. Det har vært vanskelig fordi en del av dataene fra forskningen vår kan tenkes å skape panikk, sier Peter Mangesho, som er medisinsk antropolog ved National Institute for Medical Research i Tanzania og har veiledet de norske stipendiatene lokalt.

Bidrar til innsikt

I regi av prosjektet er det blitt samlet inn en rekke prøver fra luft, jord og sedimenter i Dar-es-Salaam. Stipendiat Maja Nipen ved Kjemisk institutt har analysert datamaterialet. Hun har fokusert på et utvalg stoffer som blir inkludert i produksjonen av elektronikk for å fylle spesifikke funksjoner, men som kan ha problematiske egenskaper når de havner i miljøet. Et eksempel på dette er bromerte flammehemmere, som sørger for at de elektroniske produktene ikke tar fyr. Flammehemmerne brytes ikke ned når de havner i miljøet og kan potensielt være giftige.

Maja Nipen
Maja Nipen har analysert datamateriet fra prøvene som ble tatt i Tanzania. Foto: Erik Bjørnstad Engblad/UiO

De organiske stoffene jeg forsker på, er flammehemmerne PBDE, som nå er regulert, og nye flammehemmere som ofte er erstatningsstoffer for PBDE. Jeg ser også på den gamle industrielle miljøgiften PCB og klorparafiner som ofte blir brukt som erstatning for PCB. I tillegg til disse organiske miljøgiftene finnes det en rekke potensielt giftige metaller i elektronikk som jeg også er interessert i, sier Nipen.

Prøvene er ennå ikke ferdigbehandlet, men miljøkjemikeren kan avsløre foreløpige resultater fra en sedimentkjerne hentet fra et elvesystem i Dar-es-Salaam. Prøvetakingsmetoden baserer seg på at sedimenter avsetter seg på en regelmessig måte, slik at man får et slags arkiv av gammel forurensning nedover i leiren på elvebunnen.

Vi kan se at gamle miljøgifter har en nedadgående trend i Tanzania, en liknende trend til hva vi ser mange steder på den nordlige halvkule. For miljøgifter som er blitt regulert nylig, ser vi ikke tilsvarende trend, her er kurven fortsatt økende.

Trenden er også økende for miljøgifter som ikke ennå er regulert. Spesielt klorparafiner finner vi i mye av i øvre lag av sedimentkjernen, sier Nipen.

Vil du ha flere forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Isbjørn med mobil i magen

Men miljøgiftene fra ee-avfallet forsvinner ikke kun ned i bakken. Stoffene som Maja Nipen har studert, er semiflyktige. Ved høyere temperaturer vil semiflyktige stoffer kunne gå over i gassfase og dermed lettere forflytte seg. Vindmønstre vil så transportere miljøgiftene mot Arktis på den nordlige halvkule og Antarktis på den sørlige halvkule. Når miljøgiftene kommer til kaldere strøk, vil de lettere kondensere, slik at de vanskelig kan forflytte seg igjen. Dette kan føre til en akkumulering av miljøgifter i disse områdene.

Det er særlig dyrene lenger opp i næringskjeden som har fått påvist nokså stor konsentrasjon av stoffer som ikke har sitt naturlige utspring i den polare regionen. Satt på spissen kan vi se for oss at en isbjørn har i seg restene av en norsk mobiltelefon prosessert et sted i Afrika, sier Nipen.

Kreftfremkallende

Stipendiat Ane Haarr ved Institutt for biovitenskap kan fortelle hvordan miljøgiftene opphopes i fisk og grønnsaker som gjennom matveien kan påvirke mennesker.

Ane Haarr
Ane Haarr dissekerer fisk i Dar-es-Salaam. Foto: Ane Haarr

Toksikologen har studert hvordan giftene tas opp i organismer direkte gjennom sine omgivelser eller via føde, samt hvordan ulike stoffer oppfører seg i næringsnettet. I Haarrs forskning er utgangspunktet at fisk og sjømat er en viktig eksponeringskilde for mennesker. Man blir det man spiser, også når det kommer til giftige substanser fra ee-avfall.

PCB er et svært persistent stoff som kan akkumulere i menneskekroppen og lagres i fettvev. Siden det brytes så sakte ned, kan man fortsatt måle høye nivåer av PCB i mennesker og dyr til tross for at det har vært forbudt å produsere og bruke i flere tiår, sier Haarr.

Ved inntak enten gjennom direkte eksponering, som ved verkstedene i Dar-es-Salaam, eller indirekte gjennom blant annet sjømaten vi spiser, kan miljøgiftene fra elektroniske produkter være svært helseskadelige.

Noen typer PCB-er er mer giftige enn andre, men generelt er PCB-er kreftfremkallende. De kan ha effekter på hormonsystemet, stoffskifte- og immunsystemet og også ha effekter på tidlig utvikling hos barn dersom mor er eksponert for PCB-er under graviditeten, sier Haarr.

I de nye stoffene som produseres, er industrien pålagt å unngå miljøgiftene man allerede kjenner til. Like fullt er det mulig at de nye bromerte flammehemmerne, og også de klorerte flammehemmere, har liknende effekter som de gamle. De produseres tross alt for å ha oppfylle de samme funksjonene.

Her blir ofte forskningen hengende litt etter industrien, sier Haarr.

Det kan ta tiår fra et stoff blir målt i miljøet til man kan vise at det har negative effekter og til det blir regulert eller forbudt, sier hun.

Fra hva til hvorfor og tilbake igjen

På sitt kontor på Universitetet i Oslo er Samwel Ntapanta i full gang med å bearbeide notatene fra feltarbeidet i Tanzania. I tillegg til deltakende observasjon har antropologen gjort 11 dybdeintervjuer med informanter innen avfallshåndteringsbransjen i Dar-es-Salaam.

Tanzania
Arbeid ved et verksted i Dar-es-Salaam. Foto: Samwel Ntapanta

Mange av dem jeg har jobbet med, brenner kabler for å utvinne kobber. PCB-er er plassert i kablene for å forhindre dem fra å smelte. Ilden forløser PCB-ene og sender dem ut i miljøet, sier Ntapanta.

Han mener den tverrfaglige profilen i AnthroTox er en helt nødvendig forutsetning for utviklingen av en fullstendig kunnskap om miljøgifter og en god forståelse av et globalt fenomen som ee-avfall.

Nivåene for miljøgifter i Dar-es-Salaam er høyere i jordsmonnet på gitte plasser i byen. Hva er det snakk om? Miljøkjemikeren forteller oss at det er PCB-er eller PBDE-er. Toksikologen forteller oss hva som skjer i kroppene våre når vi kommer i kontakt med disse stoffene, forklarer Ntapanta.

Med bakgrunn i mitt antropologiske arbeid kan jeg forklare at miljøgiftene lekker ut i miljøet fordi dette er områder hvor avfall håndteres slik og sånn. Metallet havner der. Kablene brennes av disse menneskene. På disse måtene. Av disse grunnene. Maja Nipen og Ane Haarr gir oss et presist bilde på hva. Jeg håper jeg kan bidra med et hvorfor, sier han.

Les mer på Titan.uio.no:

Les også

‘De sibirske trappene’, Russland.

Ny bit er lagt i puslespillet om "Den store døden"

Det er ikke snakk om Svartedauden eller at dinosaurene døde ut. "Den store døden" er en hendelse i det geologiske tidsperspektivet, og den største av alle masseutryddelser på jorda. Vi er på slutten av perm-tiden for 252 millioner år siden.