Artikkel

Derfor er ikke mennesker sjimpanser

Sjimpanse
Det er ikke store forskjeller på genene til disse to, likevel er det ingen tvil om at det ene er et menneske og det andre en sjimpanse. Foto: Colourbox

Derfor er ikke mennesker sjimpanser

Bare fire prosent av DNA-et vårt skiller oss fra sjimpansene. Så hva bestemmer at et menneske er et menneske og ikke noe annet?  

To individer er adskilt av et stålgitter. De kan se hverandre, men forholdet er ikke likeverdig. Den ene iakttar, den andre blir iakttatt. De ligner hverandre, men er grunnleggende og uoverkommelig forskjellige. Den ene er påkledd, den andre er naken.

Forskjellen mellom dem stikker så dypt at selv det mest fundamentale og selvsagte ved vår eksistens er ulikt; den ene er fri, den andre er fanget.

Ingrid Wilhelmsen
Ingrid Wilhelmsen er masterstudent på Institutt for biovitenskap. Hun har skrevet teksten som en del av formidlingskurset MNKOM.

For den ene er et menneske, som deg og meg og naboen. Den andre er en sjimpanse i dyrehagen. Utrolig nok, til tross for alle forskjellene man kan liste opp mellom oss og våre hårete slektninger, er DNA-et vårt i hvert fall 96 prosent likt. Så hvorfor er det vi som står på denne siden av gitteret og ikke omvendt?

Norges mest berømte sjimpanse er 40 år gamle Julius. Les om hvordan han lærer oss om menneskets utvikling: Julius graver med redskap og styrker en evolusjonsteori

Mennesket som best

Forskere har siden starten på den molekylærbiologiske tidsalder på 1940-tallet gransket det mystiske spiralmolekylet for å svare på dette.

Mennesker er tydelig enestående på mange områder: Ingen andre organismer kan lage konkrete planer for årets sommerferie slik vi kan eller kommunisere med en god venn om helgens ablegøyer i så stor detalj som våre fantastiske språk tillater.

Beskjedenhet er derimot ikke en ferdighet vi kan skryte på oss som vår sterkeste, hvilket skinner gjennom i jakten på «oss» i DNA: I lang tid var ikke spørsmålet hva som gjør oss til mennesker, men hva som gjør oss best.

Overraskende kort DNA

En tidlig hypotese gikk ut fra at større er det samme som bedre; siden mennesker er best, vil mennesker også ha det lengste DNA-et. Denne antakelsen raste imidlertid fort sammen. Et sjokk bølget gjennom den vitenskapelige verden da man fant ut at en vanlig løk har mer DNA enn deg, meg, foreldrene dine og en nobelprisvinnende molekylærbiolog – til sammen.

Og som om dette og mange andre unevnte organismers enorme DNA ikke var overbevisende nok, krones det hele med at verdens aller største arvestoff finnes i en amøbe. Riktig, en amøbe er estimert til å ha 200 ganger så stort arvestoff som oss.

Færre gener enn et riskorn

Men kvantitet forteller ikke hele historien. Kvalitet er også en viktig faktor, noe som fikk forskere til å prøve seg på en ny mest-er-best-hypotese. Denne gangen argumenterte de for at selv om mennesket har langt fra det lengste totale DNA-et, kan vi fortsatt ha flest gener.

Gener har lenge vært ansett som den mest prestisjefulle delen av arvestoffet og er å finne spredt rundt i hele DNA-et.

Denne teorien sto sterkt en stund, før forskere skjønte at vi har langt færre gener enn det vi trodde for bare et par tiår siden. Fra 1990-tallet og fram til i dag er estimatet av antall gener i menneskets DNA blitt redusert til en syvendedel av det det var, ifølge National Human Genome Research Institute.

Så da det uunngåelige skjedde og menneskets genantall ble forbigått av ikke bare vanlig middagsris, men en enkel loppe, måtte også denne hypotesen gravlegges.

Er du interessert i forskningsnyheter om genetikk, teknologi og realfag: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Hva gjør hver skapning unik?

Forskerne som hadde forsøkt å finne ut hvorfor mennesker er best, var nå nødt til å bite i det sure eplet – som for øvrig har over dobbelt så mange gener som oss – og heller forsøke å finne ut hvorfor mennesker er mennesker.

For noe må det være. Uansett hvordan du oppdrar en sjimpanse, vil den aldri kunne lese og forstå denne teksten, og en loppe vil aldri lære å kjøre bil. Likedan vil vi aldri vokse og gro med sollys som energi, slik risplanten gjør, eller kravle av gårde langs en fuktig flate ved hjelp av midlertidige kroppslige buktninger, slik amøben kan.

Godt i gang – men en lang vei igjen

Forskning har kommet langt på sin oppdagelsesferd langs DNA-ets hengslete stige. I dag vet vi mye om hva som skiller oss fra plantene og amøbene. Det er imidlertid spesielt vanskelig å forstå hvorfor to dyr er så like, men samtidig ulike, som mennesket og sjimpansen. Fire prosent DNA-forskjell, men med et helt havs avstand på hver side av dyreparkgitteret.

Svaret på hvorfor vi endte opp som den ene og sjimpansen som den andre, er like fasinerende som det er frustrerende: Vi vet ikke ennå. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at svarene ligger foran oss, godt gjemt i et virvar av molekyler, grunnstoffer og nydelige spiralstrukturer.

Les mer på Titan.uio.no:

Les også

Eili Tranheim Kase på laboratoriet, Farmasøytisk institutt

Forskere planlegger opptrapping av kampen mot overvekt og diabetes

Det er bedre for helsa å være aktiv og litt overvektig – "fit and fat" – enn å være stillesittende og slank. Hvorfor er det slik? Forskere ved Farmasøytisk institutt fronter nå en bred allianse som vil utvikle bedre behandlinger mot "parhestene" overvekt og diabetes, som er store og voksende folkesykdommer.