Artikkel

Når livets tre blir til livets suppe

Genmiks
Foreløpig skraper forskere så vidt toppen av isfjellet når det kommer til genteknologi og dets bruksområder. Foto: Colourbox

Når livets tre blir til livets suppe

Hva skal til for at arter og gener blandes sammen? Kan genredigeringstekonologi bidra til at vi utvikler «super»-matplanter?

Livets tre forgreiner seg i mange ledd over lang tid, men har du noen gang hørt om livets suppe? Her blandes det som finnes av dyr, planter og andre organismer i en stor kjele.

Håkon M. Kenich
Håkon M. Kenich er masterstudent på Institutt for biovitenskap. Teksten er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.

Tar man seg en øse av suppa, ender man opp med mye rart. Det blir fort en god blanding av diverse trekk. Sprøtt? Ja. Se for deg en selvlysende bjørn med flaggermus-vinger og tiger-øyne, fotosyntetiserende hud og ape-hale, eller hva med et stort grantre med tomatfrukter og avokadoer i greinene? Poteter, løk og artisjokker i røttene. Mulighetene er mange.

Suppe med mange oppskrifter

Dagens og fremtidens bønder står overfor mange utfordringer. En stadig varmere klode, økende mengde munner å mette og samtidig et driv om å effektivisere landbruksarealene som finnes - for å nevne noe. Livets suppe kan være et verktøy bøndene kan bruke til å håndtere utfordringene.

For hva inneholder egentlig livets suppe? Suppa er full av oppskrifter, også kjent som gener. Det er disse genene som gir oppskriften på hva slags proteiner organismene skal lage. Etterhvert som vitenskapen systematisk fortsetter å kartlegge de mange gener og gen-nettverk som finnes og gir opphav til variasjon i livets tre, kan man kanskje en dag ta et scoop fra livets suppe – og designe sin ønskede matplante/organisme.

Etiske dilemmaer

I dag skraper forskere så vidt toppen av isfjellet når det kommer til genteknologi og dets bruksområder. Teknologien har også sine utfordringer, for ikke å glemme et etisk dilemma uten like!

En forsker kan i dag ved hjelp av en bakterie eller genredigeringsteknologi overføre et gen eller gener fra én art til en annen. I livets suppe bidrar det kun et stykke på veien. Ta et grantre med avokadoer i stedet for kongler som eksempel. Første hinder vil være å kartlegge alle gener som er involvert i avokadoblomst- og -fruktdannelse. Deretter må genene klippes ut av avokadoplanten og limes inn i grana. Stedet genene blir limt inn, har alt å si for hvordan de oppfører seg og er avgjørende for at avokado-genene ikke påvirker grana ellers i livet.

Deretter må to kriterier oppfylles: Avokado-genene må kapre og skru av grankongle-gennettverket og samtidig bli regulert slik at det blir mest mulig eller helt likt tilstanden i avokadoplanten. Lettere sagt enn gjort, altså.

Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Vi er formet av historien

Ideen om å avle opp en øse fra livets suppe, gir rom for flere spørsmål. Både du og jeg vet at en katt er en katt. Ikke en hund. Hvorfor ser vi ikke katthunder ute i verden i dag?

Vel, det er flere grunner til dette. En av de store vitenskapsmennene innen evolusjonær utviklingsbiologi, Gunther P. Wagner, vil kanskje peke på at både hunder og katter er begrenset i måten de kan utvikle nye eller forandre eksisterende trekk på. De bærer på en ryggsekk full av oppskrifter fra sine forfedre - oppskrifter på hvor hode, skulder, kne og tå skal være, oppskrifter på hvordan cellene tar opp næring og transporterer avfall, oppskrifter på hvordan de mange cellene kommuniserer med hverandre på og mye, mye mer…

Ryggsekken er springbrettet for å utvikle nye trekk, men samtidig er den med på å begrense hvilke veier utviklingen kan gå. Hunde- og kattedyrene har forandret hvert sitt sett med oppskrifter i ryggsekken, disse endringene er nok til at vi ikke ser noen katthunder ute i verden. 

Et felt for morgendagens forskere

Andre biologer vil peke på at det har oppstått reproduksjonsbarrierer mellom dyregruppene. Bestemødrene til kattedyrene ble muligens adskilt fra bestefedrene til hundedyrene på grunn av en dårlig sesong med matmangel. Når de omsider møttes igjen, hadde de vært adskilt i så lang tid at de ikke enset hverandre som gode partnere – muligens fikk de sterile avkom også. Litt sånn som esler og hester kan gjøre i dag - lage sterile muldyr sammen.

Med dagens kunnskap er vi nærmere å avle opp en øse fra livets suppe enn vi noen gang har vært, men det betyr ikke at det vil skje i nærmeste framtid. Det er fortsatt mye biologi som må utforskes. Muligens kan det bli en arena for morgendagens forskere.

Les mer om framtidsmat på Titan.uio.no:

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)