Artikkel

Dovenlorier avslører: Menneskets søvnrytme kan være mye eldre enn antatt

A slow loris in sleeping posture
Den javanesiske dovenlorien er en svært gammel primat-art, men den sover likevel på omtrent samme måte som det mer moderne mennesket. Foto: Andrew Walmsley, Oxford Brookes University

Dovenlorier avslører: Menneskets søvnrytme kan være mye eldre enn antatt

Mennesker sover typisk sju-åtte timer om natten og er våkne resten av døgnet. Evolusjonsforskere har antatt at denne søvnrytmen oppsto da våre forfedre gikk fra å være nattaktive til dagaktive, men nå slår teorien sprekker. Den javanesiske dovenlorien sover nemlig på liknende vis – og det tyder på at menneskets søvnrytme er mye eldre.

Scientists at work in the Javanese jungle at night
Dovenloriene ble utstyrt med små halsbånd som blant annet var utstyrt med radiosendere, men det kunne likevel være vanskelig å finne de små dyrene i det stummende mørket som preger natten i den indonesiske jungelen. Foto:  Wawan Tarniwan, Oxford Brookes University

En ny undersøkelse viser at den javanesiske dovenlorien (Nycticebus javanicus) – en utrydningstruet primat som lever i regnskogene på den indonesiske øya Java – sover omtrent på samme måte som mennesker. Dovenlorien og mennesket får nemlig dekket mesteparten av søvnbehovet i en lang og sammenhengende periode, mens mange andre dyr sover i kortere perioder når som helst på døgnet.

– Dovenlorien tilhører en gammel gruppe blant primatene. Når dovenloriene sover omtrent på samme måte som mennesker, tyder det på at den menneskelige søvnrytmen er mye eldre enn tidligere antatt, forteller forskeren Adriana Hernandez-Aguilar ved Institutt for biovitenskap og Senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES).

Undersøkelsen ble ledet av doktorgradsstudenten Kathleen D. Reinhardt fra Oxford Brookes University og CEES. Hernandez-Aguilar er medforfatter på en vitenskapelig artikkel som nylig ble publisert i Nature Scientific Reports.

De sju-åtte artene i slekten dovenlorier er små og i alle fall tilsynelatende søte, med myk pels, runde hoder og store øyne. Men du vil helst ikke bli bitt av en dovenlori, for bittet er giftig! Kathleen D. Reinhardt måtte derfor bruke kraftige hansker når hun skulle fange javanesiske dovenlorier i den indonesiske regnskogen, der hun studerte dyrenes spesielle søvnrytme.

– Dovenloriene har kjertler på underarmene, og disse skiller ut et stoff som blir giftig når dyret slikker på kjertelen og blander det med spytt. Dette er de eneste primatene vi vet om som kan beskytte seg med gift, forteller Reinhardt.

Skyter hull i en etablert teori

Kathleen D. Reinhardt
Kathleen D. Reinhardt måtte bryte kraftig med sitt dagaktive levesett og den monofasiske søvnrytmen da hun lette etter dovenlorier i regnskogen på Java. Foto: Oxford Brooks University.

Men det er altså verken giftigheten eller de store, søte øynene som gjør at dovenloriene nå har hovedrollen i en vitenskapelig artikkel. Oppmerksomheten skyldes isteden at søvnrytmen hos en nattaktiv primat for første gang er studert i naturen. At dovenloriene sover på samme måte som mennesker, er overraskende av to grunner: Fordi dovenloriene er nattaktive og fordi de tilhører en primatgruppe som er svært gammel.

– Mennesker og mange andre primater har det vi kaller en monofasisk søvn, som er definert ved at mesteparten av søvnbehovet dekkes i en sammenhengende periode. Hittil har det vært vanlig å tro at denne søvnrytmen oppsto da primatene gikk over til å være dagaktive, forteller Reinhardt. Det skjedde antakelig for ca. 58 millioner år siden, kanskje enda mer.

– Men våre observasjoner av dovenloriens søvnrytme skyter nå et stort hull i den teorien, fordi dovenloriene tilhører en svært gammel gruppe primater. Dette tyder på at den monofasiske søvnrytmen kan ha oppstått lenge før primatene ble dagaktive. Med andre ord: Den spesielle søvnrytmen som karakteriserer mennesket og våre nærmeste slektninger blant primatene ser ut til å være eldre enn tidligere antatt, tilføyer hun.

Individuelle variasjoner

De to forskerne presiserer at både mennesker og aper kan ha individuelle søvnmønstre, men hovedregelen er at de fleste mennesker må sove sju-åtte timer i døgnet for å trives. I tillegg er det ganske vanlig å ta seg en ettermiddagslur eller en siesta, og noen liker kanskje å ta seg en matbit midt på natta.

– Slike «avvik» finner vi også blant for eksempel sjimpanser, som gjerne kan ta seg en ettermiddagslur. De kan også lete etter mat midt på natta hvis det er fullmåne og godt lys. Men hovedprinsippet er altså at vi snakker om monofasisk søvn hvis ca. 90 prosent av søvnbehovet blir dekket i en sammenhengende periode, forklarer Hernandez-Aguilar.

Katter og hunder og mange andre pattedyr har isteden et polyfasisk søvnmønster: De kan gjerne sove når som helst, til dels i korte perioder.

våte eller tørre neser

Primatene er inndelt i to store grupper – våtneseaper (Strepsirrhini) og tørrneseaper (Haplorhini) – og det er sannsynligvis ca. 58 millioner år siden de to gruppene hadde en felles stamfar.

  • De nålevende loriene samt blant annet lemurene og fingerdyret er våtneseaper. Disse likner mye på de første primatene, som levde for opptil 65 millioner år siden.
  • Mennesker, spøkelsesapene og de høyere apene tilhører gruppen som kalles tørrneseaper.

Gjorde søvnrytmen oss til mennesker?

– Det finnes en teori om at monofasisk søvn er mer effektivt, fordi du sover dypere og hviler bedre – slik at du kan klare deg med mindre søvn i løpet av et døgn. Den monofasiske søvnrytmen har derfor vært med på å gjøre oss til mennesker, med de store hjernene som særpreger oss. Du blir ikke like uthvilt av å duppe eller sove i korte bolker, slik du for eksempel kan gjøre under en kjedelig flytur, forklarer Reinhardt.

Kathleen D. Reinhardt måtte for øvrig bryte kraftig med sitt dagaktive levesett og den monofasiske døgnrytmen mens hun gjorde feltarbeid på Java i Indonesia. Her måtte hun isteden ta seg rundt i den bekmørke indonesiske jungelen om natta, mens hun brukte hodelykter og lommelykter med rødt lys (som dovenloriene ikke kan se) for å lete etter dyrene. De langsomme dovenloriene var allerede utstyrt med små halsbånd påmontert sendere som gjorde det mulig å lokalisere dem, men arbeidet var likevel svært krevende.

– Vi overvåket sju dovenlorier i til sammen 321 døgn. Halsbåndene var også utstyrt med sensorer som overvåket hjerterytme og aktivitetsnivå, omtrent som en fitbit, og senderne brukte individuelle frekvenser. Dermed kunne jeg sitte i et telt og følge med på når de ulike dyrene var aktive eller passive, men det var også nødvendig å skifte batterier i senderne og sensorene fra tid til annen, forteller Reinhardt.

Feltarbeid i jordbruksområde

Field work in the Javanese countryside
Feltarbeidet ble utført i et område med flekkvis jungel-vegetasjon oppstykket av små dyrkningsområder. Foto: Andrew Walmsley, Oxford Brookes University

Dovenloriene er en utrydningstruet art i regnskogen på Java, men de individene som ble undersøkt av Reinhardt,, holdt til i små skogområder som dannet grenser og overgangssoner mellom ulike rismarker.

– Bøndene i området er i hovedsak glade for at dovenloriene holder til i nærheten av rismarkene. Ikke først og fremst fordi de ser søte ut, men fordi de spiser slike ting som kvae, nektar, firfisler, egg og insekter uten å skade avlingene, forklarer Hernandez-Aguilar.

Sovner ved solnedgang

Dataene fra sensorene på de sju dovenloriene bekreftet for det første at dyrene er nattaktive, men de viste også at dyrenes «sengetid» styres av solnedgang og soloppgang.

– Det kan kanskje virke som en selvfølge at en søvnrytme følger vekslingen mellom natt og dag, men det har faktisk vært gjort veldig lite forskning på dette. Derfor er det interessant at våre data viser en tett kobling. Dovenloriene kan for øvrig ta seg en lur i den aktive perioden, som mennesker, hvis de er blitt forstyrret i den normale søvnrytmen. Da snakker vi selvfølgelig om en midnattslur istedenfor en ettermiddagslur, forteller Reinhardt. Dataene viser også at temperaturen påvirket lorienes aktivitetsnivå og søvnrytme.

Dovenloriene lager for øvrig ikke reir slik for eksempel sjimpanser gjør, de griper isteden tak i mer eller mindre horisontale grener og henger fra dem med buken i været.

– De har nemlig utviklet et spesielt blodkarsystem (retia mirabile) som gjør at de kan gripe rundt en liten gren med fingrene sine og henge der i flere timer uten å anstrenge seg, forteller Hernandez-Aguilar. 

Kathleen D. Reinhardt presiserer at hun strengt tatt ikke har målt om dovenloriene sov. Det hadde bare vært mulig hvis dyrene var utstyrt med elektroder på hodet, og det ville vært både teknisk vanskelig og etisk sett betenkelig. Derfor brukte forskerne isteden sensorer som overvåket dyrenes aktivitetsnivå, og så har de antatt at dyrene sov når de ikke rørte seg. Dette er en godt dokumentert fremgangsmåte, som også brukes av aktivitetsmålerne som mange mennesker bruker til daglig.

Vil du ha flere forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Fra oppdagelser til naturvern

Adriana Hernandez-Aguilar
Forskere har etter min mening et ansvar for å beskytte de dyrene vi studerer, sier Adriana Hernandez-Aguilar. Foto: Bjarne Røsjø, UiO. Bruk bildet.

Dovenloriene er i dag en kritisk truet dyregruppe, blant annet fordi det foregår en intens hogst i de sørøstasiatiske regnskogene. Dessuten foregår det en viss handel med loriene, fordi de ser så søte ut at folk gjerne vil ha dem som kjæledyr. Men denne handelen er strengt forbudt. Dyrene egner seg dessuten dårlig som kjæledyr, fordi de lett blir stresset i omgang med mennesker – i tillegg til at de har et giftig bitt.

Adriana Hernandez-Aguilar forteller at det tidligere har vært gjort lite forskning på dovenloriene og de andre våtneseapene sammenlignet med det som er blitt gjort på mange større primater. Årsaken kan være at de større primatene, som gorillaer og sjimpanser, er blitt oppfattet som mer interessante fordi de likner mer på oss mennesker.

– Men hvis vi vil vite mer om de tidligere stadiene i evolusjonen som førte fram til at mennesket utviklet seg, er det viktig å studere også de mer «primitive» våtneseapene – nettopp fordi de er en eldre gruppe. Dessuten kan mer kunnskap om disse dyrene også bidra til at de får en bedre beskyttelse mot å bli utryddet.

– Hvis vi tenker helt tilbake til 1800-tallet, på den tiden da Charles Darwin reiste til Galapagosøyene, handlet biologien mest om å oppdage nye og spennende arter. Den fasen var for all del svært viktig, fordi den la grunnlaget for den moderne biologien. Men i våre dager blir stadig flere biologer mer opptatt av at vi må bruke kunnskapene våre også til å bevare naturen. Forskere har etter min mening et ansvar de ikke hadde tidligere, nemlig å arbeide for å beskytte de dyrene vi studerer, understreker Adriana Hernandez-Aguilar.

Undersøkelsen av de javanesiske dovenloriene ble ledet av professor Anna Nekaris ved Oxford Brookes University i Storbritannia, i samarbeid med andre forskere fra University of Oxford og det indonesiske Gadjah Mada-universitetet. Professor Nekaris leder The Little Fireface Project på øya Java.

Contacts:

Researcher Raquel Adriana Hernandez-Aguilar, Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES)

Doctoral student Kathleen D. Reinhardt, Oxford Brookes University and CEES

Den vitenskapelige artikkelen:

Kathleen D. Reinhardt, Vladyslav V. Vyazovskiy, R. Adriana Hernandez-Aguilar, Muhammad Ali Imron & K. Anne-Isola Nekaris: Environment shapes sleep patterns in a wild nocturnal primate. Nature Scientific Reports, 09 July 2019

Les mer på Titan.uio.no:

Mer relevant informasjon:

The Little Fireface project: Studies of the ecology of the slow and slender lorises

Tanya Lewis: Post Chimp Work, Jane Goodall's Passion for Conservation Still Going Strong. Live Science, April 17, 2015.

Erin Brodwin: The heartbreaking reason Jane Goodall stopped doing what she loved most. Business Insider, April 16, 2015.

Les også

Professor Nils Christian Stenseth blar andektig i Mendels gamle manuskript

– Fantastisk opplevelse å få bla i Mendels manuskript

Professor Nils Chr. Stenseth har opplevd mye i løpet av en lang forskerkarriere, men besøket i St. Thomas-klosteret i den tsjekkiske byen Brno ble likevel noe utenom det vanlige. Der fikk Stenseth nemlig lov til å bla i et av biologiens aller viktigste verk: Munken Gregor Mendels håndskrevne originalmanuskript fra 1865.