Artikkel

Radioaktiv bekymring på sykehuset

sykehus
Endel sykehusansatte er bekymet for en hverdag med økende grad av radioaktivitet. Foto: Colourbox

Radioaktiv bekymring på sykehuset

Den teknologiske utviklingen av medisinsk utstyr involverer i økende grad radioaktivitet. Dette reflekteres i planen om nytt storsykehus i Oslo. Ansatte som håndterer denne teknologien i dag, viser ikke full tillit til sikkerheten.

Emma Wistrøm
Emma L. Wistrøm er masterstudent i biofysikk. Teksten er skrevet som en del  av formidlingskurset MNKOM. Foto: Nora I. J. Petersen

Professoren min fra medisinsk fysikk insisterer på at vi skal si radionuklider istedenfor radioaktive kjerner. Begrepene er synonymer, men ordet “radioaktivt” skremmer mange. Det sistnevnte uttrykket har negative assosiasjoner blant vanlige folk, men til min overraskelse reflekteres dette også blant sykehusansatte som jobber med det på daglig basis.

Radioaktivitet er i dag et viktig verktøy for både sykehusansatte og pasienter. Mye av dagens medisinske utstyr benytter radioaktiv stråling enten til diagnostisering eller behandling. Dette hjelpemiddelet har forbedret tilværelsen til tusenvis av pasienter. Paradoksalt nok opplever en andel av ansatte en mental belastning fordi de eksponeres for radioaktivitet.

Fremtiden til Gaustads nye storsykehus er ukjent, men Radiumhospitalet fikk nylig innvilget penger til et nytt klinikkbygg. Ifølge konseptrapporten til Helse Sør-Øst inkluderer dette utvikling av et protonsenter brukt til kreftbehandling.

Protonstråling i seg selv er i kategorien radioaktiv stråling, det vil dessuten kreve bidrag fra radioaktivt diagnostisk utstyr som PET/CT. En oversett faktor i denne ligningen er de sykehusansatte.

Omfatter mange yrkesgrupper

Radioaktivitet er grunnlaget for mange arbeidsplasser: radiograf, radiolog, sykepleiere, kirurger og fysikere. Yrkenes arbeidsoppgaver er ulike, men felles er eksponeringen for radioaktivitet.

Sikkerhet rundt radioaktivitet er grundig kontrollert av reglement fra Statens strålevern. Eksponering er redusert med beskyttelsesutstyr og minimal tid i nærheten av radioaktiv stråling. Dessuten registreres absorbert mengde hos de ansatte individuelt, den maksimale grensen har god margin før den når et helsefarlig nivå.

Investering i nytt utstyr skal ideelt sett forenkle arbeidsoppgavene i tillegg til å gi pasienten best mulig behandling. Hvordan kan investeringen forsvares dersom ansatte tidvis er ukomfortabel med bruken?

Ansatte feilvurderte egen kunnskap

Graden av kunnskap varierer med utdanning, men alle som er involvert burde vite nok uten å frykte for egen helse. En masterstudent organiserte en anonym undersøkelse for ansatte som jobbet med radioaktiv stråling ved Oslo universitetssykehus. Spørreundersøkelsen kartla kompetanse og bekymringsnivå hos et utsnitt av ansatte. Først ble de bedt om å vurdere hvor god kompetansen deres om radioaktivitet var. Deretter tok de en test som plasserte dem i en kategori mellom “svært lav” og “svært god”.

Undersøkelsen konkluderte med at de med testresultater på den nedre del av skalaen ikke var merkbart bekymret. De som trodde kompetansen var lavere enn hva den faktisk var, viste derimot mer tegn til bekymring.

Ansatte er altså i stand til å utrette sine arbeidsoppgaver, men for flere av dem innebærer det en stor mental belastning. God kunnskap innebærer forståelse for i hvilke situasjoner radioaktivitet kan være farlig og hvordan man best kan beskytte seg mot det. Likevel er et knippe av dem bekymret for egen helse.

Kan et ordbytte hjelpe?

Det kan spekuleres på om uroen følger av det allmenne stigmaet rundt radioaktivitet, og kanskje vi må si radionuklider istedenfor. Eller er det et annet underliggende problem som er årsaken til bekymringen? Norsk helsevesen har et ansvar for en trygg arbeidsplass med hensyn til strålevernforskrifter, men også for psyken til de ansatte.

Går satsingen på ny sykehusteknologi på bekostning av de ansattes velvære? Etterutdannelse er ikke bra nok, gruppen som var bekymret for egen helse viste jo god kompetanse. Frykten for radioaktivitet må komme fra et annet sted. Det er absolutt verdt å utforske hvor det kan være og hvordan vi kan adressere det. Selv om antallet bekymrede er relativt lavt nå, kan fremtiden gi oss mange flere dersom vi ikke tar tak i problemet.

Les mer på Titan.uio.no:

Tags: 

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)