Artikkel

Kampen om kobolt og andre mineraler

Gruvedrift
Foto: Colourbox

Kampen om kobolt og andre mineraler

I sin tale under fredsprisseremonien i Oslo rådhus før jul, sa Denis Mukwege at behovet for kobolt og andre ettertraktede metaller er en av årsakene til at det er vold og ufred i Kongo. Det er sant og dessverre ikke enestående. Jakten på verdifulle mineraler og metaller kan få fram de grådigste sidene ved menneskene, og metodene som benyttes for å videreforedle dem er ofte skadelige for både miljø og helse.

Det er derfor positivt at Stortinget nå vil diskutere hvilke utfordringer og muligheter som ligger i produksjon og forbruk av grunnstoffer med begrenset tilgang og som er av strategisk viktighet for vårt moderne samfunn. Jeg mener at Norge kan bidra til en bærekraftig utvikling av mineralindustrien.

Etterspørselen øker, det er ikke nok å resirkulere

Kobolt er viktig i fremstillingen av batterier til datamaskiner, smarttelefoner og biler, hvor det brukes som elektrode i litiumionebatteriene. Det brukes dessuten som katalysator når biomasse skal dannes om til diesel. Etterspørselen vil på begge områdene bare øke i takt med den stadige veksten av «grønn» teknologi. Den aller største bruken av kobolt er likevel i stålindustrien, hvor det brukes som legeringsmateriale. Men det er ikke bare kobolt som vil være ettertraktet i fremtiden.

I en studie publisert av det anerkjente tyske instituttet Fraunhofer i 2016, går det fram at tilgangen til en rekke metaller i framtiden vil bli kritisk. Litium, dysprosium og terbium, rhenium, neodym og praseodym, tantal og scandium står alle foran kobolt på lista over hvilke metaller som vil bli mest etterspurt. En studie utført for den svenske regjering i 2017 føyer til blant annet antimon, vismut, fosfor og magnesium.

Det er alltid vanskelig å anslå framtidige behov for ulike grunnstoffer, og det er naturlig nok avhengig av hvilke forutsetninger som legges inn. Det som imidlertid er helt sikkert, er at det er nødvendig med mer energieffektivitet og mindre utslipp av CO2.

Etterspørselen etter elektriske biler øker, og det samme gjelder bærbare PC-er, smarttelefoner og TV-er, bare for å nevne noe av den teknologien vi omgir oss med. Det vil derfor være behov for nytt materiale. Det er ikke nok å resirkulere!

Et fellestrekk ved alle grunnstoffene som er nevnt, er at de framstilles gjennom våtkjemiske prosesser, en teknologi som vi fremdeles har kompetanse på i Norge. Slik kompetanse må imidlertid videreutvikles. Derfor har UiO, NTNU og SINTEF etablert et nytt senter for dette, og sammen med norsk prosessindustri har vi planer om å posisjonere oss på feltet.

Vi trenger trygg tilgang til disse ressursene

Europa importerer mesteparten av råvarene som brukes innen produksjon av høyteknologiske varer. Tysk bilproduksjon er for eksempel avhengig av neodym-magneter, og da Kina sa de ville stoppe eksport av neodym og andre sjeldne jordartsmetaller, gikk prisen på disse til himmels. Dette førte til en storstilt leting etter slike råstoffer, og over 700 forekomster ble lokalisert. I dag regnes kun 20 av disse som drivverdige. Grunnen er at prisen nå er kommet ned i nesten samme nivå som før Kinas moratorium. Det ga likevel industrien beskjed om at leveringssikkerhet er viktig, ikke bare pris. Nå er industrien villig til å betale for slik trygghet, og det er skapt forståelse for at miljømessig forsvarlig utvinning og drift også er gode salgsargumenter. Det samme gjelder transparens, som er viktig for å unngå korrupsjon, noe som gjør Norge til et attraktivt land å handle med.

Staten bør satse

Norge har med sine betydelige forekomster av ettertraktede metaller naturgitte fortrinn. Utfordringen ligger i å videreutvikle fagmiljøene og bygge en bærekraftig industri. Det tar i praksis minst ti år fra en forekomst er påvist, til den er klar for produksjon.

Det finnes knapt den investor som arbeider innenfor en slik tidshorisont. Selv de store selskapene, som har råd til å tenke langsiktig, ønsker først og fremst å sørge for råstoff til allerede etablerte prosesser. Følgelig er det små prospekterings-selskaper som både står for kartlegging av forekomstene, og som sørger for å utvikle prosessene.

Problemet er at disse stort sett alltid opplever at ting går for langsomt og koster mer enn antatt. De er avhengig av ny kapital, og de står i konstant fare for å havne i «dødens dal». Her kan staten bidra til utvikling av en industri for fremtiden.

En vesentlig årsak til Kinas moratorium var at de innså at mange små gruveanlegg ble drevet miljømessig uforsvarlig, og derfor måtte stenge dem. Samtidig var det en invitasjon til vestens selskaper om å etablere seg i Kina, for å produsere sine ting der. Uten vilje til investeringer fra ikke-kinesiske kilder har de små selskapene to valg: selge eller legge ned. Kina får både i pose og sekk: De kan kjøpe opp vestlige selskaper så godt som uten konkurranse, og sikre råstoff til sin produksjon i Kina og eventuell nyutviklet teknologi.

Det krever politisk vilje

Norge har mineralforekomster som bør være av interesse, og vi har allerede infrastruktur av internasjonalt kaliber for denne type prosessindustri. Både på Herøya i Porsgrunn og i industrimiljøene i Kristiansand finnes det kompetanse, samt tilgang på kjemikalier og instrumentering, så vel som renseanlegg. Dette er miljøer som kan konkurrere internasjonalt, og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) løftet fram mineralnæringen i sin perspektivmelding som ble lansert i fjor sommer.

Norge har mineralforekomster som bør være av interesse, og vi har allerede infrastruktur av internasjonalt kaliber for denne type prosessindustri

Vi etterlyser politisk vilje til oppfølging. Norge har ikke engang vært deltaker i EUs program for utvikling av mineraler og prosessering, ERA-MIN. Nå er allerede ERA-MIN II lansert, nok en gang uten norsk deltakelse. Har ikke Norge med de mineralforekomster og den prosesskunnskap vi har, en moralsk plikt til å bidra til det grønne skiftet?

Når du kjører din el-bil, bruker din smarttelefon eller beundrer dine smykker, tenk et øyeblikk over den menneskelige kostnaden fremstillingen av disse gjenstandene har, sa Denis Mukwege i sin tale under fredsprisseremonien. Vi mener Norge har gode forutsetninger for å bidra til utviklingen av en bærekraftig mineralindustri.

 

Et lignende innlegg har tidligere vært publisert på Forskning.no

Les mer på Titan.uio.no:

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)