Artikkel

Et bedre samfunn uten kontanter?

Cash not accepted
Fotograf: Marco Verch. Lisens: CC BY 2.0

Et bedre samfunn uten kontanter?

I boka «A Cash-Free Society» argumenter professor Kai A. Olsen for at kontanter ikke lenger skal finnes.

Tittelen er å forstå bokstavelig. Dersom utviklingen går slik Olsen forventer og håper, vil det ikke lenger være mulig å betale barnevakten eller barnet som klipper plenen din med kontanter. I det kontantløse samfunnet skjer betalingstransaksjoner digitalt, og er sporbare. Bokas undertittel er: «Whether We Like It or Not». Olsen mener altså at vi ikke har noe valg.

Boka gir først og fremst en god innføring i teknologier knyttet til digitale penger. Men den er også et innlegg i samfunnsdebatten: Olsen tar til orde for at en planmessig utfasing av kontanter og overgang til digitale transaksjoner. Olsen ser dette som et politisk redskap som vil føre til et sikrere, bedre og ikke minst mer rettferdig samfunn.

Norge, sammen ned våre nordiske naboer, er sannsynligvis et av de landene der denne utviklingen har kommet lengst. Ifølge data Olsen har hentet fra Norges Bank, ligger Norge på bunn når det gjelder andelen av transaksjoner som gjøres opp kontant. Målt i prosent i forhold til den totale mengden likvide penger (M1) er kontantandelen i Norge nå mindre enn 3 %. I USA, i den andre enden av skalaen, er kontantandelen mer enn 45 %. Selv om boka er på engelsk, har boka et eget kapittel som særlig tar for seg situasjonen slik den er i Norge. Olsen er overbevist om at hele verden er på vei mot det kontantløse samfunnet, og i Norge kan man allerede i dag studere det som fortsatt er framtid i andre land.

Omslag: A cash-free society
Omslag: A cash-free society

Bokas del 1 tar for seg teknologiutviklingen i alminnelighet og pengenes utvikling fra steinalderen og fram til i dag. I kapitlet «Uncle Joe’s Island» får vi en kort fortelling om hvordan onkelens nevø arver en øy og benytter anledningen til å introdusere en egen øy-valuta. Fortellingen gir en underholdende innføring i grunnleggende begreper som seigniorage (det overskudd som utsteder oppnår ved å utstede penger), vekslingskurs og inflasjon. Vi blir også kjent med pengenes formål: Å lagre verdi, og å være et redskap for transaksjoner.

I del 2 av boka tar Olsen for seg dagens teknologi og hvorfor den legger til rette for det kontantløse samfunnet. Motoren bak den utviklingen vi er vitne til er i første rekke smarttelefonen, som ifølge Olsen har en rekke egenskaper som gjør den bedre egnet til betaling enn både tradisjonelle betalingskort og de fysiske pengene.

For svært enkle transaksjoner er kontaktløse betalingskort («tapping») kanskje raskere, men for svært mange anvendelser, som for eksempel billettkjøp, er smarttelefonen overlegen fordi betalingstjenesten kan kombineres med andre tjenester som påminning, ruteplanlegging og tidsavgrenset kjøp. Når det kommer til kontanter, som må telles, veksles og sikres, etc. så kommer de ifølge Olsen negativt ut uansett. Han peker videre på at transaksjonskostnadene ved digital regningsbetaling cirka 3 cent, mens den kan være 20 ganger høyere – som 60 cent – ved andre betalingsformer.

Tilhengere av god, gammeldags kontantbetaling vil nok her innvende at når det gjelder personvern er det lite som slår kontanter. Alle digitale betalingsløsninger – også kryptovaluta – er sporbare, og siden personvern er en menneskerett, må kontanter beholdes – uansett hvor kjapp, billig og sikker digital betaling er.

Olsen drøfter personvernet flere steder i boka. Han viser til statistikk der det framgår at bare 4 % av de som benytter kontanter i Norge som oppgir som grunn at kontanter er anonyme, derfor er dette med personvernet neppe noe som opptar særlig mange.

«Anonymitet er den viktigste egenskapen som etterspørres av kriminelle, skattesnytere og terrorister», skriver han i første kapittel, og på nest siste side av boka slår han fast: «Uansett, vi kan ikke tilby full anonymitet dersom vi ønsker å høste fordelene fra en digital økonomi».

Og i et entusiastisk kapittel som tar for seg fordelene ved det kontantløse samfunnet skriver han: «Det vil være nødvendig å kompromittere personvernet på noen måter for å gi bedre sikkerhet og et mer rettferdig samfunn.»

Han legger til at dette også vil styrke personvernet til de som er ofre for forbrytelser, og også styrke andre menneskerettigheter. Det skal sies at boka nevner at det er teknisk mulig å lage både sporbare og ikke-sporbare digitale transaksjoner, men Olsen ser ingen grunn til at de ikke-sporbare teknologiene skal benyttes, da en av de viktigste fordelene Olsen ser ved den digitale økonomien nettopp er hvordan sporbarheten kan benyttes til kriminalitetsbekjempelse. Når det gjelder personvernulempene generelt, mener han at de kan avhjelpes gjennom demokratisk kontroll og reguleringer.

I tillegg til digitale transaksjoner med såkalte «fiatpenger» (penger utstedt av, og garantert av, sentralbanken) drøfter Olsen også alternative betalingsmidler som lojalitetspoeng, dataspill-penger, og kryptovaluta.

For å lykkes, sier han, må et betalingsmiddel oppfylle tre krav:

  • Begrense pengemengden for å unngå hyperinflasjon;
  • lagre verdi og kunne benyttes om byttemiddel;
  • være vernet mot forfalskning.

I utgangspunktet tilfredsstiller Bitcoin og andre blokkjede-baserte kryptovalutater tilsynelatende disse kravene. Men blokkjede-teknologi forbruker mye strøm, og er neppe miljøvennlig. Han skriver også at det er usikkert hvor velegnet Bitcoin er som byttemiddel. I praksis koster en Bitcoin-transaksjon mellom 4 og 50 US-dollar, og kan ta fra 10 minutter og opp til flere dager før den kan bekreftes. Han mener også at ustabiliteten til kryptovalutaer gjør dem dårlig egnet til å lagre verdi.

Bitcoin har for eksempel steget fra 1100 dollar til nærmere 20 000 dollar i 2017 (og har deretter falt til 4 000 dollar i november 2018, når denne bokomtalen skrives). Også når det gjelder transaksjonsvolum har Bitcoin begrensninger. Øvre grense for antall Bitcoin-transaksjoner per sekund er sju, mens en betalingsaktør som Visa håndterer tusenvis av betalingstransaksjoner i sekundet.

Når alt kommer til alt, skriver han, fungerer slike private penger kun så lenge nasjonalstatene og deres sentralbanker tillater det. En rekke virkemidler står til rådighet for myndigheter som ønsker å legge hindringer i veien for kryptovaluta: De kan skattlegge transaksjonene, eller rett og slett forby bruken av kryptovaluta. Olsen mener at private valutaer kun vil bli tolerert av nasjonalstatene så lenge de er marginale og eksperimentelle av natur, men at de vil bli forbudt eller beskattet dersom de vokser og framstår som et mulig alternativ til statens egen valuta.

En spørsmål som bare delvis besvares i boka, er om kontantløse transaksjoner er en forstyrrende teknologi. Begrepet stammer fra Harvard-økonomen Clayton Christensen, som bruker det om teknologier som fører til grunnleggende endringer i markeder og verdikjeder, der nye tjenester, produkter og aktører fortrenger og til sist erstatter de etablerte tjenester, produkter og aktører. Olsen peker på at produkter som Apple Pay, Google Pay, Xiamo, Weixin (fra Alibaba og Tencent) utfordrer tradisjonelle betalingstjenester. Disse produktene gjør det enkelt og rimelig å overføre penger mellom konvensjonelle bankkontoer til en virtuell «lommebok» på brukerens smarttelefon, og denne virtuelle «lommeboka» brukes deretter som betalingsmiddel. Det som skiller dem fra tradisjonelle betalingsapper er at de nye appene samler inn og analyserer transaksjonsdata fra sine brukere, og bruker deretter disse dataene til, for eksempel, en AI-drevet personlig assistent som blant annet kan bistå med innkjøp, forhandle strøm- og telefoniavtaler, etc. Samtidig får selskapene tilgang til svært presise data om vedkommenendes preferanser og vaner – noe som utvilsomt vil bli brukt av disse selskapene til målrettet markedsføring.

I et avsnitt om framtidens banktjenester presiserer Olsen at også bankene i prinsippet kan hente ut persondata fra kundetransaksjoner for å kunne tilby denne typen nye tjenester dersom kunden samtykker, og legger til at «dersom ikke bankene tilbyr disse nye tjenestene, så vil andre.» Her vil personvern-forkjempere nok innvende at slike tjenester i seg selv er problematiske.

Alt i alt er denne boka en velskrevet framstilling av både de tekniske og de samfunnsmessige konsekvensene av de digitale betalingstjenestene som kommer (enten vi vil ha dem eller ikke, skal vi tro Olsen). Men Olsens synspunkter på personvern som et hinder for kriminalitetsbekjempelse hadde, slik jeg ser det, fortjent en mer nyansert drøfting enn tilfellet er her.

For å sitere tidligere direktør i Datatilsynet, Georg Apenes: «Når jeg ikke ønsker å ha et overvåkningskamera på mitt toalett, så er det ikke fordi jeg bedriver samfunnsnedbrytende virksomhet der inne.»

Først publisert i Panorama 2018-11-22.

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)