Artikkel

Heier på en ny generasjon formidlere

Åsmund Husabø Eikenes
– Hvis vi skal ha noen som helst sjanse til å løse de store utfordringene våre, knyttet til klima og migrasjon, så må forskninga løftes fram til folket og beslutningstakerne, sier Åsmund Husabø Eikenes. Foto: Dag Inge Danielsen/UiO Bruk bildet.

Heier på en ny generasjon formidlere

Å undre seg faller naturlig for Åsmund Husabø Eikenes, nylig opptatt som medlem i Akademiet for yngre forskere. Likevel bestemte han seg for å øve på å være nysgjerrig da han begynte å studere. Han lagde seg en regel om å stille spørsmål på alle forelesninger.

Nysgjerrighet var også en grunn til at han som ung student stortrivdes med sommerjobb på biokjemi-laboratoriet.  Det var så mye å oppdage, og det var så inspirerende å jobbe med professor Fahri Saatcioglu, som senere ble hans veileder på mastergraden i biokjemi.

– Hele veien har jeg vært drevet av spørsmålet «Hvorfor det?» Jeg har forsøkt å ta med meg nysgjerrigheten fra lab'en i møter med folk og fortellinger.

Askeladden i folkeeventyrene er alltid nysgjerrig og opptatt av verden rundt seg. Slikt gir grunnlag for gode historier, enten det dreier seg om eventyr eller forskningsformidling. Den gode historien går igjen som en rød tråd i Åsmund H. Eikenes’ mangfoldige virke.

Da gikk det opp for meg…

Nordmenn har til alle tider reist ut av landet for å se ting i perspektiv. For Åsmund Husabø Eikenes kom åpenbaringen da han var på forskningsopphold ved University of California, Los Angeles (UCLA). At forskningsformidling var noe han kunne drive med på heltid – og leve av – hadde han aldri tenkt over. Ikke før han møtte en amerikansk kollega som var postdoktor på UCLA og som fortalte om sin forrige jobb som vitenskapsskribent i selveste Nature.

Forskerprofilen

Åsmund Husabø Eikenes

Født: 1986 i Leikanger i Sogn

Stilling: Førstelektor på Matematisk-naturvitenskapelig fakultetet, UiO.

Bakgrunn: Doktorgrad i cellebiologi ved Radiumhospitalet/Oslo universitetssykehus. Her kartla han en rekke nye proteiner som er viktige for å regulere celledeling i levende organismer. Dette er grunnleggende kunnskap for å forstå kreftsykdommer.

Aktuell:

  • Nylig opptatt som medlem av Akademiet for yngre forskere.
  • På UiO er han emneansvarlig for MNKOM3000/4000, et kurs i formidling og vitenskapsjournalistikk, sammen med Norith Eckbo.
  • Skrivementor ved Akademisk skrivesenter.
  • Forfatter av boka SPRUT, om våre mer enn 50 kroppsvæsker. Har også skrevet Handboka, om biologien i hendene dine.

– Hele tida møtte vi folk som snakket om «storytelling». Det var helt påfallende. Vi opplevde det både på UCLA, i nabolaget vårt i nærheten av Hollywood og i omgangskretsen til min mann, som var gjesteforsker i design på et annet universitet i byen. Det var da det gikk opp for meg at det er den gode historien jeg brenner for og at formidling kunne bli minst like viktig for meg som forskning.

Vi kommer tilbake til dette. Først må vi finne ut hva som skjedde med biokjemi-karrieren.

– Jeg søkte en stipendiatstilling på Radiumhospitalet og var så heldig å havne i forskningsgruppa for molekylær cellebiologi, som ledes av Harald Stenmark. Prosjektgruppeleder Kaisa Haglund ble min veileder på doktorgraden. Det var fire morsomme år med bananfluer, stamceller og celledeling.

Det var som ledd i doktorgradsarbeidet ved Medisinsk fakultet at han søkte seg til UCLA. Han gjør store øyne og stemmen øker i begeistringsnivå når han forteller:

– I løpet av noen få uker på UCLA hørte jeg foredrag av tre nobelprisvinnere, pluss Craig Venter, en biologiens Elon Musk. Det var en mind-blowing experience! De var vanvittig gode til å fortelle historier slik at hele salen ble oppslukt. Det slo meg hvor trente de var i å engasjere tilhørerne med gripende historier om forskningen sin. Det var stort for meg!

Bananfluer og hjernekraft

Og det var i denne sfæren av ekstremt dyktige vitenskapsformidlere at det gikk opp for Eikenes at han kunne satse på formidling. Erkjennelsen ble forsterket av at Forskerforbundet samme høst utlyste sin første Hjernekraft-konkurranse. Han sendte inn en tekst om bananfluer og begeistring på lab'en. Den ble plukket ut som vinnerbidrag.

Den glade innsenderen reagerte med å tenke «jovisst er det kjekt å skrive», samtidig som han fikk mange meldinger om at det var kjekt å lese det han hadde skrevet. Godt plantet i et miljø der alle snakket om å fortelle gode historier – og der alle hadde store, amerikanske drømmer  – tok han avgjørelsen:  «Her er det bare å gønne på!»

– En tirsdag i desember 2013 sendte jeg en epost til en redaktør i Det Norske Samlaget. Jeg skrev: «Hei, jeg er biolog, kan jeg få skrive ei bok? Vedlagt finner du 5 sider om hvordan bananfluer legger egg.»

Etter et par dager kom svaret: «Vi er begeistret. La oss ta en prat når du er i Oslo.» Dermed var det gjort. En forfatter var født.

Fra kreft-doktorgrad til kroppsbøker

Neste høst fullførte han sin doktoravhandling i cellebiologi. Den handlet om kontrollmekanismer i celledeling, som er sentralt for å forstå utvikling av kreft. Han forsvarte avhandlingen våren 2015, mens han hadde et avbrekk i arbeidet med å skrive boka som fikk det enkle, men megetsigende navnet Handboka.

– Hvorfor skrive bok om hendene våre?

– Når du tar naturvitenskapelig utdanning, lærer du at alt henger sammen. Vi kan se på et enkelt objekt og samtidig se hele verden. For meg var Handboka et forsøk på å skrive om noen av de kuleste tingene som skjer innen biomedisin – gjennom hendene. Noen viktige temaer er menneskets evolusjonshistorie, nye funn om hvor hendene våre kommer fra, ny teknologi for å lage 3D-proteser, genredigering med CRISPR og visjoner om å dyrke fram fingre i en lab.

Eikenes arbeidet så ett år i Kreftforeningen, der han blant annet jobbet med formidling i forskningsseksjonen. Deretter tok han steget fullt ut og ble forskningsjournalist på heltid i en periode. Publikasjonen var Framtida.no, som retter seg spesielt mot unge lesere:

– Der måtte jeg skrive mye på kort tid og sette meg inn i veldig ulike temaer. Jeg ringte statssekretærer, næringslivsledere og kjendiser og stilte provoserende spørsmål. Jeg gjorde en hel haug med ting jeg aldri hadde gjort før. Det var mye god læring!

I Framtida.no fikk han også vist noen av sine kreative sider. I artikkelserien “Vis meg ein dings” intervjuet han unge forskere om deres prosjekter og ba dem vise fram tilhørende verktøy. I serien “Tenkologi” skrev han og filosof-kollega Runar B. Mæland om tankevekkende ny teknologi.

Handboka fikk god mottakelse, og bokarbeidet ga mersmak. Det kunne virke som om markedet tørstet etter flere populærvitenskapelige bøker om kroppen. Forsker-forfatteren bestemte seg for å gjøre dypdykk i kroppsvæskenes verden, noe som høsten 2018 resulterte i utgivelsen SPRUT. I bokomtalen skriver forlaget: "Bli med på ei spektakulær reise gjennom blod, sveitte og tårer - og 50 andre kroppsvæsker".

– Jeg valgte temaet fordi det innbyr til et vell av gode historier. Alle har et nært forhold til kroppsvæsker, og alle lar seg engasjere. Så det har vært et takknemlig tema å jobbe med.

Narrativ sakprosa

Eikenes er positiv til trenden med populærvitenskapelige bøker som når ut til det brede publikum. Det handler eksempelvis om havet, insektene og om menneskets stedsans.

– Det er ordentlig stas å få være en del av bølgen. Det er samtidig få av oss i kategorien naturvitenskap og medisin som har både vitenskapelig bakgrunn og journalisterfaring. Jeg håper det blir flere og at vi kan fylle ut og gi en større bredde i hva naturvitenskapelig formidling kan være. Vi kan kalle det narrativ sakprosa med faglig tyngde – et felt jeg håper vil utvikle seg og modnes.

Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknolgi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på  nyhetsbrevet vårt

Skrive-lab på MNKOM

Sammen med initiativtakeren Norith Eckbo er Åsmund Husabø Eikenes emneansvarlig for MNKOM3000/4000, et kurs i formidling og vitenskapsjournalistikk. Ideen med emnet er å gi studenter i realfag og naturfag innføring i temaer som historiefortelling, skriveprosess, målgruppe, argumentasjon og visuell kommunikasjon.

– Det er en unik arena for å heie fram en ny generasjon formidlere. Min jobb er å gi studentene så mange av verktøyene fra formidlingshåndverket som jeg klarer. Og så har vi mange dyktige gjesteforelesere som kommer på besøk for å inspirere til å satse på formidling.

Han har samtidig en deltidsstilling som skrivementor ved Akademisk skrivesenter på UiO, der han har fått god trening i å samtale med alle typer studenter om å skrive og formidle. 

– Arbeidsmetodene fra skrivesenteret har jeg tatt med inn i arbeidet med MNKOM, der vi jobber mye med refleksjon omkring de ulike delene av skriveprosessen. Jeg opplever at egne skriveerfaringer har fått et fagspråk som gjør det lettere å undervise i formidling. Det synes jeg er veldig fint.

– Hvordan lærer man å skrive godt?

– Du må skrive mye. En god del av undervisningen på MNKOM går ut på at vi skriver sammen.  Vi kaller det skrive-lab. Vi skriver på postit-lapper, vi klipper en tekst i biter og stokker dem om. Vi deler tidlige utkast, vi skriver hurtigtekst. Vi leser tekster for hverandre og analyser dem. Med andre ord; vi har tatt ideen om laboratorium fra naturfagene, men byttet ut reagensrør med penn og papir.

Les mer om MNKOM her - i år hadde de rekordmange søkere

Akademiet for yngre forskere

– Hvorfor søkte du om å bli medlem i Akademiet for yngre forskere?

– Jeg har fulgt AYF siden de ble startet i 2015. De har på kort tid markert seg med en tydelig forskningspolitisk stemme, og det har imponert meg. Flere av medlemmene er folk som har vært forskningsforbilder for meg.  De er unge, flinke folk som satser på egen forskning og er opptatt av forskningspolitikk. De har også hele veien sagt at de vil jobbe for nyskapende forskingsformidling. Det engasjerer meg.

Med to populærvitenskapelige bøker på den ellers innholdsrike merittlisten tenkte Eikenes at han hadde et godt grunnlag for å søke. Likevel sier han: 

–Jeg ble overrasket og veldig glad over å bli tatt opp som medlem i AYF. Det betyr mye å få være del av et så mangfoldig ​fagmiljø av unge og talentfulle forskere. Jeg ser fram til å arbeide sammen med de andre medlemmene for å løfte fram og utvikle forskingsformidlingen i Norge. Jeg har masser av ideer om alt fra politiske innspill til å fylle NRKs sendeflater med «forskning minutt-for-minutt». Vi har mye spennende på gang, så det er bare å glede seg!

God formidling gir bedre forskning

Noen av spørsmålene som opptar Eikenes for tiden – som forsker, formidler og underviser:

  • Hvor stor plass i utdanninga til naturvitere skal formidlingskunnskap ha?
  • Skal alle ha formidling som del av sin utdanning, eller skal noen få spesialisere seg?
  • Skal alle kunne skrive like godt på engelsk og norsk?

– Jeg mener vi bør utfordre flere til å bli gode ambassadører for sin egen forskning. Det betyr ikke at alle skal være på TV og ha show. Men det betyr at alle som forsker skal ha et bevisst forhold til hvordan de kommuniserer faget sitt og at de skal kunne formidle sin kunnskap til en større krets enn egne fagfeller.

Han ser fordeler ved at institutter og institusjoner har spesialiserte kommunikatører, slik at forskerne kan konsentrere seg om å forske. Samtidig ser han klare fordeler ved at alle forskere får opplæring i å kommunisere og formidle:

– Én fordel er at de får gleden av dialog med et større publikum. En annen er at det gjør dem til bedre forskere. Forskning og formidling henger tett sammen.

Formidling med SPRUT

– Vil du helst drive med forskning eller forskningsformidling?

– Det meste har handlet om formidling de siste åra. Men fremover vil jeg også forske – på forskningsformidling!

– Til slutt, hva er du mest stolt av å ha oppnådd?

– Boka SPRUT. Den er et resultat av alt jeg har lært om forskingsformidling de siste åra, og den er et ønske om å bidra til å flytte populærvitenskapen framover. Leserne fortjener gode, engasjerende og rørende historier som viser hvor viktig forskning kan være for hver enkelt av oss. Det får de i SPRUT.

Flere forskningsprofiler på Titan.uio.no:

Kategori: 

Les også

Rådyr, flått

Flått er flott

Alle kjenner til flått, men få vet hva den driver med. Flåttbårne sykdommer gjør det ønskelig å finne ut mer om mulige vertsdyr og hvilke sykdommer de kan være smittet med.

Musøre i Botanisk hage i Oslo

Er dette verdens minste tre?

Musøre-planten blir ikke høyere enn fem centimeter. Likevel kalles den for et tre.

– Dette er verdens minste tre, sa omviseren i Botanisk hage i Oslo.