Artikkel

– Kom hit - og gå vekk!

Den svarthvite fluesnapperen er lett å kjenne på den karakteristiske fjærdrakten.
Hannene av den svarthvite fluesnapperen er bigamister, men er flinke til å mate ungene i det første kullet som blir født. Foto: Dennis Jacobsen, Colourbox.

– Kom hit - og gå vekk!

Vi mennesker oppfatter fuglesangen om våren som et vakkert tegn på at en streng vinter er overstått, og no livnar det i lundar. Men for fuglene selv er den til dels kompliserte kvitringen sannsynligvis mer prosaisk. – Fuglene har i prinsippet bare to budskap med sangen sin: «Kom hit!» og «Gå vekk!», forteller Helene Lampe.

Helene Lampe med en svarthvit fluesnapper
Helene Lampe med en av favorittfuglene, en svarthvit fluesnapper-hann. Foto: Privat Bruk bildet.

Professor Helene Lampe ved UiOs Institutt for biovitenskap har studert fuglesang og kommunikasjon blant fugler i en årrekke, og hun sitter blant annet med opptak av syngende rødvingetroster og svarthvite fluesnappere gjennom mer enn 30 år.

Ørene hennes er så godt trent at hun ikke trenger mer enn et par toner fra en rødvingetrost for å høre om den kommer fra for eksempel Sørkedalen eller Vestre Aker i Oslo.

Fugler har dialekter

– Rødvingetrosten har nemlig dialekter, i motsetning til de fleste andre fugler. Men det er ikke snakk om regionale dialekter; det er altså ikke mulig å høre om fuglen kommer fra for eksempel Vestlandet eller Østlandet. Dialektene utvikler seg isteden innenfor avgrensede områder, slik at det er lett å høre om en rødvingetrost i Oslo-området kommer fra området rundt Vestre Aker kirke og Blindern eller fra Sørkedalen, forteller Lampe.

Det går også helt greit å høre om en trøndersk rødvingetrost kommer fra for eksempel Tiller eller Dragvoll. Dialektene oppstår fordi de unge fuglene lærer å synge ved å herme etter de voksne hannene i nærheten, og dermed dannes det områder hvor alle synger den samme sangen.

– Det er ikke så mange hundre fugler på hver dialekt. Rødvingetrosten har en todelt sang hvor dialekten ligger i den første og mest melodiske delen, mens den etterfølgende skvaldringen ikke varierer på samme måte, forteller Lampe.

Fuglesang og skvalder

Professor Lampe understreker at begrepet fuglesang har en presis betydning blant ornitologer, kanskje mer presis enn blant folk flest.

– På våre nordlige breddegrader er det hannen som synger for å tiltrekke seg en make og forsvare et territorium. Fuglene kan jo også lage mange andre lyder – som for eksempel skjærene som kjefter på en katt, måkene som skriker når de følger etter en fiskebåt og ungene som piper etter mat. Men det vil jeg ikke kalle sang, påpeker Lampe.

Fossekallen ble kåret til Norges nasjonalfugl allerede i 1963. Foto: Geir Rune Løvstad
Fossekallen er en av de få norske artene hvor både han- og hunfuglene kan synge. Foto: Geir Rune Løvstad

På sydligere breddegrader, hvor det er vanlig at fuglene har helårsterritorier, er det for øvrig vanlig at også hunnene kan synge. Her på berget er det nesten bare hunnene hos fossekallen som driver med slikt. Det henger sammen med at fossekallen kan finne på å oppholde seg i det samme området hele året, forutsatt at den har tilgang på åpent vann.

Helene Lampe understreker at man ikke kan vite hva fuglene tenker om sin egen sang. Vi mennesker synes ofte det er vakkert å høre på dem, og fuglene gjør mye som kan vekke assosiasjoner til menneskelig adferd.

– Men fuglene er ikke små mennesker, og vi skal være veldig forsiktige med å tolke våre egne tanker og følelser inn i fuglenes verden, understreker hun.

– Men at hannfuglene har to budskap med sin sang, det kan vi være ganske sikre på. Og de synger begge budskapene samtidig! De synger «Kom hit!» til hunnene og «Kom deg vekk!» til de andre hannene i området. Budskapet er med andre ord avhengig av hvem som lytter.

Bigamister i kjole og hvitt

fuglesang på nettet

På nettsteder kan du finne opptak av fuglesang fra mange forskjellige land:

Fuglekongens sang (med en kjøttmeis i bakgrunnen) hos fuglelyder.net

Rødvingetrostens sang hos Xeno-Canto

Kjøttmeisens sang hos fuglelyder.net

Fossekallens sang hos fuglelyder.net 

Mens rødvingetrosten er lett å kjenne på den todelte sangen, er den svarthvite fluesnapperen lett å kjenne på den flotte fjærdrakten. Forskerne har studert arten svært nøye og blant annet påvist at hannene er bigamister. Eller til og med polygamister, hvis de får sjansen.

– Det er som regel hannene som kommer først fram til hekkeplassene om våren, etter den lange reisen fra Afrika. Når hunnene ankommer noen dager senere, sitter hannene og synger fra et tre i nærheten av den fuglekassen de har okkupert, eller fra selve taket på kassen. Men de setter seg ikke i selve åpningen før det kommer en hunn, og da sitter de gjerne og synger mens de viser fram den fine fjærdrakten på ryggen. Mens de kikker seg over skulderen for å se om de har tilhørere, forteller Lampe.

– Det er faktisk de svarteste hannene som kommer først, og da tar de også de beste områdene. Disse hannene har også det største sangrepertoaret. Vi pleier å gjøre opptak av 25 sanger fra hver fluesnapperhann, og de som synger best, har kanskje 50-70 ulike sangelementer. De som synger sent i sesongen, kan være nede i fem til ti elementer, mens gjennomsnittshannen ligger på 25-30 elementer, forteller Lampe.

– Mens hannene sitter der og synger og tar seg ut, flyr hunnene rundt for å sjekke dem ut. Hvis han som synger fint også har en flott fjærdrakt, blir det fort et par av dem, forteller Lampe.

Så snart fluesnapperhunnen har begynt å legge egg, forsøker hannen gjerne å få seg en ny kone i en annen reirplass – og mange av hannene lykkes med dette. Men hvis han har flere hunner, har han en tendens til å være mest hos den hunnen som fikk unger først.

– Da kan han være ganske flink til å hjelpe til med matingen. Ungene i det neste kullet blir nok mer stefaderlig behandlet, forteller Lampe.

Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi? Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Lærer sang av pappa-snapperen

Helene Lampe og samarbeidspartneren Antonieta Labra ved CEES (Senter for økologisk og evolusjonær syntese) har nylig påvist at de nyklekkede svarthvite fluesnapperne lærer å synge av fedrene sine, noe som var ganske overraskende.

– Hannen hos fluesnapperne holder jo stort sett opp med å synge etter at han har fått en hunn; derfor trodde vi ikke at ungene kunne lære av ham. Men så oppdaget vi at hannene rett som det er synger en liten sang, med mat i munnen, før de hopper inn i fuglekassa for å fôre ungene. Det holder antakelig at ungene hører den sangen ca. ti ganger for at de skal huske den, antyder Lampe.

Du skal ha ganske mange opptak av fluesnapperfedre og -sønner for å finne fram til slike sammenhenger, og det har Helene Lampe.

– Det som til sist overbeviste meg om at ungene lærer sang av faren, var at jeg hadde opptak av en svarthvit fluesnapper som hørtes ut som en løvsanger. Han fikk en sønn som også sang som en løvsanger! Det er svært få fluesnappere som synger på den måten, så det er vanskelig å se noen annen forklaring enn at ungen hadde lært av faren.

For øvrig er det slett ikke alle små fluesnapper-nøster som får anledning til å lære sang av faren: Han prioriterer jo helst omsorgen for ungene hos den første hunnen han paret seg med. Men det aller merkeligste med fluesnapperens sang er kanskje at han endrer melodi hvis han allerede har en hunn.

– Da synger ikke hannene like systematisk lenger, og sangen er egentlig så forskjellig at den nye hunnen kan høre at han har en hunn fra før av. Vi vet ikke hvordan hunnen oppfatter dette, men kanskje det er sånn at hun parer seg med bigamisten fordi hun ikke har noe annet valg, foreslår Lampe.

Synger i vårt frekvensområde

Fuglekongens sang er så høyfrekvent at eldre mennesker sliter med å høre den.
Fuglekongen har fått sitt navn på grunn av den gule "kronen" på hodet. Sangen er så høyfrekvent at eldre mennesker kan ha vondt for å høre den. Foto:  Frank Vassen, Wikimedia Commons.

Unge mennesker er i stand til å høre lyder i området fra ca. 18 000 til 20 000 hertz, mens for eksempel delfiner kan høre svingninger opp til ca. 200 000 hertz pr. sekund. Men fuglene hører omtrent de samme lydene som oss, og de synger stort sett innenfor det samme frekvensområdet som mennesker kan høre. Fluesnapperens sang ligger for eksempel i området fra ca. 2500 og oppover mot 7000-8000 Hz.

– Men eldre mennesker får jo ofte dårligere hørsel med årene, og da kan de risikere å miste evnen til å høre blant annet fuglekongens sang – den ligger nemlig konstant rundt ca. 8000 Hz. Fuglene hører forresten antakelig raskere enn oss, de lever liksom etter en annen klokke og er mye kjappere. Derfor kan vi regne med at de får med seg mange nyanser og triller som vi går glipp av, forteller Lampe.

Fuglene er også i stand til å variere både styrken og frekvensen, og til og med sangmønsteret, hvis det er nødvendig. Kjøttmeisen har for eksempel tilpasset seg livet i urbane strøk med mye støy.

– Da jeg var ung og vokste opp i litt landlige omgivelser, pleide kjøttmeisen å synge «titti-tu, titti-tu». Men i byene våre ble det etter hvert mer vanlig at kjøttmeisen forenklet sangen til «ti-tu, ti-tu», og nå er det noen som har forenklet sangen enda mer og bare synger «tu, tu, tu». Dette henger antakelig sammen med at det er lettere å bli hørt gjennom byens støy hvis sangen er enklere, tror Lampe.

Kjøttmeisenes hemmelige signal

Mange småfugler har egne signal-lyder som kan bety for eksempel «flyvende predator» eller «predator på bakken».

fakta om fugler

  • Rødvingetrost (Turdus iliacus) er utbredt over hele Norge. Fuglene spiser larver, meitemark, bær og frukt. De fleste trekker til Storbritannia og Frankrike i oktober.
  • Svarthvit fluesnapper (Ficedula hypoleuca) finnes i store deler av Europa til det sentrale Sibir og overvintrer i Vest-Afrika. Lever av insekter, særlig fluer og mygg.
  • Fossekall (Cinclus cinclus) er Norges nasjonalfugl. Stort sett standfugl, men noen individer overvintrer i Danmark, Sør-Sverige, Sør-Finland eller Baltikum.

Kilder: Wikipedia og Store norske leksikon

– Kjøttmeisen kan faktisk lage en varsellyd som ligger i området rundt 8000 Hz, og den lyden er så høy at spurvehauken sliter med å høre den. Rovfuglene må være veldig nær for å høre lyden godt, mens kjøttmeisene hører den mye bedre – og alle andre småfugler som også bruker denne lyden for å varsle om flygende predator! Det er sannsynligvis et resultat av evolusjonen: De småfuglene som klarer å lage en så tynn varsellyd, har overlevd i større grad enn de som advarte hverandre med lyder som spurvehauken klarte å høre.

Helene Lampe er for øvrig imponert over hvor flinke småfugler kan være til å forsvare seg mot større rovfugler og rovdyr – hvis de er mange nok. Alle som har bodd på landet med en katt, har sikkert sett hvordan svalene kan erte katten med å stupbombe mot rovdyret, for så å dreie lynraskt unna noen centimeter før kollisjonen. Det er jo også en slags kommunikasjon, nærmere bestemt en kroppsspråklig beskjed om å «Gå vekk!»

– En gang jeg gikk tur med hunden, hørte jeg plutselig en voldsom kvitring over hodet mitt. Der var det en hel flokk med sikkert ca. 100 småfugler, mange av dem var stillitser, som hadde gått sammen for å jage en spurvehauk fra en fôringsplass. Hauken hadde ikke noe annet valg enn å stikke av. Stillitsen er jo mye mindre enn spurvehauken, men sammen var de sterkere, forteller professor Helene Lampe.

Les mer på Titan:

Vitenskapelige artikler:

Antonieta Labra​, Helene M. Lampe: The songs of male pied flycatchers: exploring the legacy of the fathers. PeerJ – the Journal of Life and environmental Sciences, August 1 2018.

Alba Motes‐Rodrigo, Antonieta Labra, Helene M. Lampe: Breeding Experience and not Age Modulates the Song Development of Pied Flycatchers (Ficedula hypoleuca). Ethology, Volume 123, Issue 3 March 2017.

Les også

Nico König, doktorgradsstipendiat ved Kjemisk institutt

Vil frakte målsøkende medisiner rundt i kroppen i ørsmå molekyl-esker

Forsker Nico König bruker verdens største instrumenter til å undersøke noen av verdens minste strukturer. Målet er å utvikle molekyler som bygger seg selv sammen til bittesmå "esker" som skal kunne frakte målsøkende medisiner rundt i kroppen og slippe dem ut igjen bare der de kan virke helbredende.