Artikkel

Et forskerliv i stein og vulkaner

Else-Ragnhild Neumann
Else-Ragnhild Neumann lar seg lett fascinere av ulike bergarter, eller stein som de fleste ville sagt. Her viser hun frem en gabbro. Foto: Gunhild M. Haugnes/UiO Bruk bildet.

Et forskerliv i stein og vulkaner

Else-Ragnhild Neumann ville bli lege, men det var geofagene som tok henne. Og selv om hun nå runder 80, har de henne fortsatt i sin hule hånd.

– Det var aldri noen tvil, det har alltid vært realfag for meg, sier Else-Ragnhild Neumann med et smil.

Hun valgte realfag på gymnaset i en tid hvor det ikke var vanlig at kvinner gjorde det. Etterpå hadde hun mest lyst til å bli lege. Men hun kom ikke inn på medisinstudiet i Oslo. Derimot kom hun inn i Bergen, noe hun ikke fikk vite før 30 år senere.

– Foreldrene mine holdt det skjult for meg. Det var vanskelig å få studielån den gang, og mine foreldre hadde bare råd til at ett av barna kunne reise bort for å studere. De valgte min bror og hans ingeniørstudier i Trondheim.

Else-Ragnhild Neumann-prisen

Else-Ragnhild Neumann-prisen deles ut til unge, kvinnelig forskere innen geovitenskap. Prisvinnerne må gjennom sin doktorgrad eller postdoktorarbeid ha utmerket seg med sin forskning.

I tillegg til diplom, heder og ære er prisen på 50.000 kroner.

Prisen deles ut årlig, og første prisvinner blir hedret på Neumanns 80-årsdag, 7. desember 2018.

I stedet begynte hun å studere ved UiO, realfag selvfølgelig. Og det var geofagene som fascinerte henne mest.

– Jeg syntes det var veldig spennende å lære om stein og landformer.

Los Angeles og Zürich

Hun ble cand.real i fysisk geografi og jobbet deretter to år som lektor på Ris gymnas, men hun trivdes ikke. I stedet ville hun og mannen Hans Jørgen Neumann se verden og kjørte av gårde over det amerikanske kontinentet.

Da de kom til California var de både slitne og blakke. Men det ordnet seg slik at hun kunne begynne å studere ved UCLA (University of California, Los Angeles), hvor hun ble master i strukturell geologi.

Ekteparet dro deretter til Zürich, hvor hun med finansiering fra Forskningsrådet i bunnen jobbet som forsker. Men da hun ble syk mens hun ventet barn nummer to, sa hun fra seg finansieringen.

– Jeg visste ikke at jeg kunne søke sykepermisjon, sier Neumann og rister svakt på hodet. Hun var hjemmeværende et par år før paret vendte tilbake til Norge.

Hard kamp om penger

De neste årene var hun forsker ved UiO, og i 1979 tok hun doktorgraden. Alt i 1981 ble hun utnevnt til professor i geologi.

Da som nå var det tøff konkurranse om forskningskronene fra Forskningsrådet. Geofag-forskere hadde ingen representant i komiteen som vurderte søknader innen realfag.

De klaget over at de fikk for lite penger og ikke fikk være med på å bestemme. De fikk da til svar fra Forskningsrådet at hvis de kunne stille opp med en kvinnelig geologiprofessor, skulle de se på saken. Neumann var den eneste som fylte betingelsene. Og i flere år satt hun som eneste kvinne i komiteen for realfag og sloss for forskningskroner til geofagene.

– Det var en hard og litt ensom kamp. Fysikerne var sterke og kunne ikke forstå at andre fag fortjente penger, sier hun.

Oslofeltet er dannet av en «hotspot» som på Hawaii

Doktorgraden hennes handlet om såkalte larvikitter og andre bergarter i Oslofeltet. Dette er et særpreget geologisk område, en innsunket del av jordskorpen og den øvre mantelen som strekker seg fra Langesund i sør til Brumunddal i nord, med høye forkastninger i øst og vest. Området danner en langstrakt grop i terrenget som kalles Oslo-graben.

Else-Ragnhild Neumann

  • Født 7. desember 1938.
  • Professor emerita i geologi ved Senter for jordens utvikling og dynamikk (CEED) ved UiO.
  • Norges første kvinnelige professor i geofag (1982).
  • Har jobbet mye med vulkanisme i Oslofeltet og med bergarter på vulkanske øyer.

Den vulkanske aktiviteten varte fra for ca. 300 til ca. 270 millioner år siden og ga opphav til flere kilometer tykke lag av vulkanske bergarter som rombeporfyr og basalt.

Siden har hun gjort en rekke funn om dannelsen til de vulkanske bergartene som befinner seg i dette området, basert på deres kjemi.

Det har lenge vært en stor debatt om hva som er årsaken til den store riften i jordplaten i Oslofeltet. Det var to teorier: 

  • At riften skyldes strekning i jordplaten som førte til oppsmelting i mantelen.
  • At det er en såkalt hotspot, en søyleformet strøm av glovarm stein som smelter under litosfære-platen og sender glødende lava til overflaten der platen beveger seg over hotspoten.

Neumanns forskning på kjemien i bergartene viser at det var en hotspot under Oslofeltet som førte til dannelsen av en rift, eller spalte, i en plate som allerede var strukket, og til stor vulkansk aktivitet.

Det er normalt med jordskjelv når platen sprekker og lavamasser trenger seg opp mot overflaten slik som i Oslo-riften, men dannelsen av Oslo-riften har ingenting å gjøre med nyere jordskjelv – som i årene 1904 og 1953.

– Kan vi riskere å få jordskjelv som får Barcode-rekka til å falle som i filmen "Skjelvet"?

– Nei, så kraftige skjelv vil vi ikke oppleve, for så store jordskjelv får vi bare der jordplater kolliderer (for eksempel Japan) eller sklir langs hverandre (for eksempel California). Men vi kan få små skjelv. Kanskje kan de knuse glass og lignende, men å velte bygninger vil de ikke gjøre, sier Neumann.

Er du interessert i forskningsnyheter om geologi, realfag og teknologi, følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Verden rundt for å analysere stein

Neumann reiste i 80- og 90-årene rundt på Kanariøyene og på Azorene. Men i stedet for å sole seg og bade, som de fleste av oss gjør på disse kanter, samlet hun xenolitter, som er eldgamle dype bergarter som er brakt opp i dagen under vulkanutbrudd.

Studiet av xenolittene gjør at vi nå vet mer om de prosessene som foregår over lang tid i skorpen, som er jordens ytterste skall og består av lette, stive bergarter. Men også i den øverste delen av mantelen, de to delene som til sammen danner litosfæren.

Else-Ragnhild Neumann, Carmen Gaina
CEEDs direktør Carmen Gaina til venstre for professor emerita Else-Ragnhild Neumann, som prisen "Else-Ragnhild Neumann Award for Women in Geosciences" er oppkalt etter. Prisen, som deles ut første gang i 2018, ble introdusert på et seminar 28. februar i UiOs Gamle Festsal i anledning at CEED var blitt fem år. Foto: Gunn Kristin Tjoflot/UiO Bruk bildet.

Det var et krevende arbeid. Xenolittene var ikke bare enkle å finne, selv om disse øyene er dannet av vulkaner.

– Det var som å lete etter ei nål i en høystakk, og det var heller ikke bare-bare å ta med seg stein derfra, smiler Neumann, som måtte bruke mye tid med lokale myndigheter for å få de nødvendige tillatelser til å samle stein og til å føre dem ut av landet.

De senere årene har hun også sammen med UiO-kolleger vært på forskningsreiser i Sør-Afrika,  hvor det er områder hvor man kan se vulkanske bergarter og prosesser direkte, og hun har studert vulkanske bergarter fra Argentina og Sibir (Siberian Traps).

Hun har og har hatt en lang rekke verv. Blant annet har hun vært med i styret i Det norske vitenskapsakademi, hvor hun fortsatt er medlem.

Skaffet finansiering selv

Gjennom karrieren har hun stort sett klart å skaffe seg jobber og finansering selv fra ulike kilder, men det har ikke alltid vært lett. Og ved flere anledninger ble det at hun er kvinne brukt mot henne.

– Jeg husker jeg søkte en jobb en gang på 70-tallet. Jeg var best kvalifisert, men fikk den ikke. Den gikk til en mann. Begrunnelsen var at han var forsørger, mens jeg hadde en mann som kunne forsørge meg, sier Neumann, som imidlertid påpeker at det sjelden har vært noe problem å være eneste kvinne på sitt felt.

– Som en av gutta

– Jeg har alltid følt meg som en av gutta. Jeg tror kanskje også det er lettere å være kvinne i et slikt fag enn for eksempel i mykere humaniorafag. Geologi er veldig håndfast. Det er direkte observasjoner i felt, og det er kjemiske og geofysiske data som vi behandler matematisk. Det er ikke på samme måte rom for skjønn og sterke synspunkter. Dataene og observasjonene taler for seg og kan etterprøves av kolleger.

I dag er hun ikke lenger lei seg for at hun ikke ble lege, men tror hun hadde blitt forsker uansett.

– Geofag var nok et område som passet meg bedre enn medisin, så nå er jeg veldig glad for at det ble som det ble. Jeg har og har hatt en veldig spennende og morsom jobb og har også fått reist og sett mye, sier Neumann, som takker sin mann for at hun har kunnet være en kvinnelig pionér i geofagene.

– Hadde ikke han støttet meg hele veien, både i tale og gjerning, så hadde jeg aldri oppnådd det jeg har gjort. Vi samarbeidet slik at vi begge kunne gjøre karriere, han i næringslivet og jeg innen forskning, samtidig som vi delte på ansvaret for barna.

Beæret over pris i eget navn

Hun gleder seg over at det nå er mange kvinner i geofagene og også mange kvinnelige professorer. Hun ble svært overrasket da hun fikk vite at det nå er stiftet en pris i hennes navn. Den deles ut for første gang på Neumanns 80-årsdag, som er 7. desember i år. Prisen går til en ung, kvinnelig geoforsker og består av et diplom samt 50.000 kroner.

– Det er en stor ære.

Neumann møter fortsatt på jobb hver dag, hun deler kontor med en ung, mannlig forsker. Fortsatt publiserer hun artikler i vitenskapelige tidsskrifter. Én blir publisert ganske snart, og hun er i gang med å skrive på den neste.

– Dette er den store lidenskapen min i livet, ved siden av familien, sier hun.

Finn ut hvem som er årets prisvinnere: To UiO-forskere fikk Else-Ragnhild Neumann Award for Women in Geosciences 2018

Mer på Titan.uio.no:

Kontakt:

Professor emerita Else-Ragnhild Neumann ved Institutt for geofag

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)

Les også

Dagens islandshester nedstammer antakelig fra hestene som ble gravlagt sammen med vikinger på Island.

Mektige islandske vikinger fikk hingster med seg i graven

Eldgammelt DNA fra 19 hester i vikinggraver er undersøkt, og det viste seg at alle unntatt én var av hankjønn. Det tyder på at de virile og til dels aggressive dyrene ble slaktet som ledd i et gravferdsritual som skulle markere den avdøde vikingens status.