Artikkel

Muslinger spiser trolig plast framfor mat

 Zhanna Tairova (t.v.), Ketil Hylland, Agathe Bour
Forskerne Zhanna Tairova (t.v.), Ketil Hylland og Agathe Bour håndrenser store mengder sedimenter fra fjordbunnen utenfor Drøbak. Foto: Bjarne Røsjø Bruk bildet.

Muslinger spiser trolig plast framfor mat

Muslinger som lever på eller i bunnen, er omgitt av milliarder av partikler med organisk materiale på – mat de trenger for å leve. Likevel blir de påvirket av ørsmå biter av plast mellom de andre partiklene.

– Jeg er overrasket, dette ventet jeg ikke, medgir professor Ketil Hylland på Institutt for biovitenskap ved UiO.

I Oslofjorden, nærmere bestemt utenfor Drøbak, har han og kollega Agathe Bour hentet opp sedimenter fra mellom 50 og 80 meters dyp. Sedimenter er en blanding av sand- og mudderbunn.

muslinger, Ennucula tenuis (øverst), Abra nitida
Ennucula tenuis (øverst) og Abra nitida forveksler plast med mat, mener Ketil Hylland.

– Det meste av verdenshavene har slik myk bunn. Her lever et rikt mangfold av organismer, ja, tusenvis av ulike arter. Sediment er faktisk det habitatet det er mest av på jordkloden. Derfor er vi spesielt interessert i hvordan livet på bunnen påvirkes av ulike typer forurensning, sier Hylland.

Forskerne har undersøkt to ulike arter av muslinger som lever langs hele norskekysten og spiller en viktig rolle i økosystemene på havbunnen – som i Oslofjorden. Den ene er Ennucula tenuis, eller nøtteskjell på norsk. Den andre, Abra nitida, mangler et norsk navn.

– De to artene har ulike måter å ta opp føde på. Nøtteskjellet, som lever nede i sedimentet, er utstyrt med en velutviklet fot som den strekker ut av skallet og bruker til å bevege seg og grave etter organisk materiale med, forklarer han.

– Abra nitida, derimot, beveger seg mindre selv om den også lever nede i sedimentet. Til gjengjeld har den et langt rør som er knyttet til munnen, en såkalt sifon. Med denne velger den ut små partikler på overflaten av sedimentet som den har lyst til å spise.

Hvor blir plasten av?

Muslingene lever midt oppi sitt eget matfat. På de uendelig mange og ørsmå sand- og mudderpartiklene på havbunnen finnes organisk materiale som gjør muslingene mette. Men de senere årene har noe annet kommet til, noe som til forveksling likner på mat, nemlig plast.

Vi vet at produksjon og bruk av plast har økt eksponensielt de senere årene. En stor andel havner i vannveiene og til slutt i havet – millioner av tonn hvert år. Mer enn 5 000 000 000 000 (fem billioner – eller fem tusen milliarder, om det er lettere å se for seg) plastgjenstander flyter i vannoverflaten, ifølge beregninger. Plast brytes svært langsomt ned, noen plasttyper nær sagt aldri.

– Det eksisterer et stort gap mellom det vi vet vi tilfører havet og det vi finner igjen. Ja, ifølge anslag kan vi bare gjøre rede for under 1 prosent av plasten vi slipper ut i havet, påpeker Hylland.

Fant plast i alt de undersøkte

Plast på havbunnen

Det meste av mikroplasten ender trolig opp i marine sedimenter. Det finnes lite kunnskap om hva dette har å si for organismer som lever der.

Forskere har studert hvilken påvirkning mykplasten polyetylen har på to vanlige muslingarter: Ennucula tenuis og Abra nitida. Effekten måles etter eksponering i fire uker.

Hylland og flere av studentene hans retter nå oppmerksomheten særlig mot såkalt nanoplast.  Den er så liten at den kan gå gjennom cellemembraner, tas opp i organismer og i blodet.

Mange plasttyper har en tetthet som er mindre enn vann, og derfor flyter de. Men etterhvert vil organismer som plankton, bakterier og miljøgifter feste seg til plasten.

– Vi venter at plasten synker til bunns og ender opp på og i sedimentet. Det betyr at selv plast med lav tetthet, som polyetylen, vil havne på bunnen. Og når den er der, brytes den enda langsommere ned, for dit ned når lite lys og oksygen som trengs i nedbrytningsprosessen, sier han.

Likevel er den minste plasten et kanskje enda større miljøproblem. En plastbit mindre enn fem millimeter – på størrelse med et sandkorn – kalles mikroplast. Mikroplasten i havet kan stamme fra større plastbiter som er revet opp i møte med naturens krefter og UV-lys. Men mikroplasten kommer også fiks ferdig fra land – i størst mengde fra veibanen og slitasje fra bildekk, men også fra for eksempel kosmetikk og rengjøringsmidler. 

– Vi vet ikke sikkert, men trolig vil de ørsmå plastpartiklene klumpe seg sammen og med tiden synke ned i sedimentet, tror Hylland. 

Han og kollegene har i tilknytning til forskningsprosjektet sitt gjennomført en generell overvåkning av Oslofjorden.

– Vi har naturligvis funnet plast i alt som er der. Om det er bunnlevende dyr eller fisk – ja, så er det plast i dem.

LES OGSÅ: – Vi tror at smådyr som tror at plastbitene er mat kan få indre skader, fordøyelsesproblemer og falsk metthetsfølelse, har Hylland sagt i et tidligere intervju med Titan.uio.no

Uheldig påvirkning

Sedimentene som forskerne hentet opp fra Oslofjorden, bruker de i forsøk for å finne ut hvordan plasten polyetylen påvirker organismene som lever der. De tilfører ulike mengder mikroplast for å undersøke eventuelle effekter på ulike arter. 

Ketil Hylland
– Selv små mengder plast endret på metabolismen til de to muslingartene vi undersøkte, forteller Ketil Hylland. Foto: Trine Nickelsen/Apollon

– I en studie vi nylig gjorde, fikk vi et spesielt resultat: Konsentrasjoner av mikroplast som er svært nær det vi finner i kystområder, påvirker organismene. Selv små mengder plast endret på metabolismen (stoffskiftet) til de to muslingartene vi undersøkte, forteller biologiprofessoren.

– Sedimenter er partikler av ulik størrelse, så hvorfor skal det bety noe at det kommer noen flere partikler til – men at de er av plast? spør han.

– Vi gjennomførte studiet fordi vi mener det er viktig å vite, men jeg er litt overrasket over at vi fant påvirkning på muslingene i det hele tatt.

– Hvordan tolker du det?

– At muslingene foretrekker plast framfor andre partikler. Den ene muslingarten bruker en rørformet sifon til å velge ut akkurat det den vil spise, mens nøtteskjellet beveger seg rundt og smaker etter om det finnes organisk materiale på partiklene. Det må bety at muslingene velger ut de sjeldnere plastpartiklene framfor sedimentpartiklene med organisk materiale. De forveksler plast med mat.

At selv små mengder plast ser til å påvirke organismer i sedimentene, mener Hylland bør ha konsekvenser for samfunnet.

– Når vi vet at det aller meste av plasten i havet trolig ender opp på bunnen, gir det grunn til ettertanke.

Vil du ha flere forskningsnyheter om realfag og teknologi? Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Et håp

Etterhvert som tiden går, vil all plast i havet brytes ned til mindre og mindre biter. At alt til slutt havner på havets bunn, er kanskje det miste av flere onder, tross alt. Der pågår det nemlig en sedimentasjonsprosess: Nytt materiale, sand og mudder, legger seg hele tiden oppå det gamle.

Ketil Hylland minner om at mikroplastproblemet fortsetter å vokse – selv om vi forbyr all produksjon av plast i dag.

– Om det fremdeles finnes mennesker om 500 år, vil de kunne observere et lag med plast en halv meter ned i sedimentet. Da kan de peke og si: «Dette er perioden da forfedrene våre brukte plast. Heldigvis sluttet de.»

– Vi kan jo håpe på det.

Artikkelen ble først publisert i Apollon

Vitenskapelig artikkel:

Environmentally relevant microplastic exposure affects sediment-dwelling bivalves, av Agathe Bour, Ane Haarr, Steffen Keiter og Ketil Hylland. Elsevier, 2018.

Mer på Titan.uio.no:

 

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)

Les også

Storjoen er  en høyarktisk art som forsvarer sitt reirområde hvis du kommer for nær.

Urovekkende mye miljøgifter i storjo

Storjoer som hekker i Nord-Atlanteren inneholder store mengder miljøgifter, og de hardest rammede fuglene kan inneholde nesten 200 ganger mer enn andre individer. Forskerne har nå funnet forklaringen.

Hver hoppekreps vokste opp i sitt eget lille kammer i laboratoriet.

Faren for å bli spist forsterker virkningen av miljøgift

Forskere ved UiO har, som de første i verden, vist at en naturlig stressfaktor (faren for å bli spist) kan forsterke effekten av en miljøgift i et marint miljø. Forskerne hadde egentlig ventet at de to faktorene ville motvirke hverandre.