Artikkel

Handel med hvalross-elfenben holdt liv i den norrøne bosettingen på Grønland

Sanne Boessenkoel, Bastiaan Star, James H. Barrett
Sanne Boessenkool og Bastiaan Star ved UiO under en av de mange videokonferansene med James H. Barrett (på pc-skjermen) ved University of Cambridge. Foto: Bjarne Røsjø/UiO Bruk bildet.

Handel med hvalross-elfenben holdt liv i den norrøne bosettingen på Grønland

Den norrøne kolonien som ble grunnlagt på Grønland av Eirik Raude rundt år 985, varte i nesten 500 år. Norske og britiske forskere har nå analysert DNA funnet i hvalross-rester fra den tiden og påvist at handel med elfenben fra hvalrossens støttenner var en viktig årsak til at bosettingen var så livskraftig.

Vikingene handlet og herjet over store deler av Europa fra omkring år 800 og frem til slutten av 1000-tallet. De brukte mange ulike plante- og dyrematerialer som ofte blir funnet i arkeologiske utgravninger.

De siste årenes fremskritt i DNA-teknologien har gjort det mulig å analysere eldgammelt DNA i noen av disse restene.

A walrus rostrum with tusks that can be dated to c. 1200-1400 CE.
Nesepartiet fra en hvalross som er datert til ca. 1200-1400, ifølge en gammel norrøn runeinskripsjon. Foto: Le musée Vert, Le Mans, Frankrike.

I 2014 finansierte Norges forskningsråd prosjektet Tracking Viking-assisted dispersal of biodiversity using ancient DNA ved UiO. Den britiske Leverhulme-stiftelsen finansierte samtidig prosjektet Northern Journeys ved Universitetet i Cambridge, med en målsetning om å undersøke handelen med varer fra Arktis under middelalderen.

De to prosjektene innledet snart et samarbeid, og har senere brukt eldgammelt DNA som verktøy til å avdekke ny kunnskap om vikingtiden. Et viktig funn ble publisert i fjor, da forskerne påviste at torskebeinrester som ble funnet under utgravninger i Hedeby (nå Danmark, den gangen Tyskland) hadde kommet helt fra Lofoten. Det tyder på at tørrfisk kan ha en vært en nordisk eksportvare allerede på 800-tallet.

Gammelt DNA gir ny kunnskap

Forskerne i Oslo og Cambridge publiserer nå resultatene av et nytt samarbeid. Sammen har de analysert og tolket DNA-prøver utvunnet fra gamle hvalross-skaller og -støttenner. Resultatene tyder blant annet på at Grønland i løpet av 1100-tallet ble hovedleverandør av hvalross-elfenben til det europeiske markedet. Elfenben fra hvalross var i det hele tatt en viktig årsak til den norrøne Grønland-koloniens vekst og fall.

De eldste hvalross-prøvene skriver seg fra ca. år 900, mens de «ferskeste» stammer fra ca. år 1400. Cambridge-arkeologen James H. Barrett ledet arbeidet med å finne slike hvalross-rester i museene i Bergen, Oslo, Trondheim, København, Dublin, London, Le Mans, Schleswig og Sigtuna.

Analysene av DNA i disse gamle hvalross-restene har avdekket mye ny informasjon både om den atlantiske hvalrossens evolusjon, og om handelen med hvalross-elfenben i Europa under middelalderen.

Hvalross

  • Et stort sjøpattedyr som lever i nær tilknytning til iskanten og drivisen i Arktis.
  • De tilbringer mye tid på strendene eller på sjøisen, mellom dykk for å finne bunnlevende muslinger eller lignende dyr å spise.
  • De største bestandene av den atlantiske hvalrossen finnes nord i Canada og langs Vest-Grønland.
  • Den har spilt en sentral rolle i mange arktiske folks kultur. De har jaktet på den for å utnytte både kjøtt, fett, hud, støttenner og bein.

Analysene har også bidratt til ny forståelse av den økonomiske bakgrunnen for de norrøne bosetningene på Grønland, etter at Eirik Raude la grunnlaget for en livskraftig norrøn bosetting der på 980-tallet.

– Vi visste da vi begynte at analyser av gammelt DNA åpnet store muligheter for ny historisk kunnskap. Men resultatene av disse analysene er spektakulære og enda mer interessante enn vi hadde ventet. Vi kan slå fast med ettertrykk av analyser av gammelt DNA er blitt et svært verdifullt verktøy for både biologer og arkeologer, sier den nye studiens seniorforfatter Sanne Boessenkool ved UiO.

Den norrøne bosettingen på Grønland

De fleste norske og islandske skolebarn vet godt at den norsk-islandske oppdageren Eirik Raude seilte fra Island og nådde Grønlands sørvestkyst på 980-tallet. Han la også grunnlaget for den norrøne bosettingen på Grønland, som varte i nesten 500 år og besto av emigranter fra Norge og Island.

The Norse colonies on Greenland: Austerbygd and Vesterbygd
De norrøne bosettingene på Grønland, Vesterbygd og  Austerbygd, var begge på vestkysten. De viktigste jaktområdene var lenger nord. Illustrasjon: Finn Bjørklid, Wikimedia Commons.

Både arkeologer og historikere har lenge trodd at handel med elfenben fra hvalross var en viktig grunn til at den norske bosettingen på Grønland var så livskraftig – og at sviktende handel kanskje var en grunn til at bosettingen tok slutt.

Men forskerne i Oslo og Cambridge visste, allerede før undersøkelsene startet, at det ble handlet med hvalross-produkter fra flere regioner i Arktis i middelalderen.

En østlig kilde fra Barentshavet ble dokumentert allerede i slutten av det 9. århundre, da sjøfareren og handelsmannen Ottar fra Hålogaland besøkte den angelsaksiske kongen Alfred den store av Wessex en gang rundt 890. Ottars fortelling er den eldste kjente skriftlige kilden hvor betegnelsen Norge (norðweg) blir brukt.

Handelen med hvalrossprodukter fra Grønland – elfenben, skinntau og til og med en dekorert hvalross-skalle – er også beskrevet i historiske kilder fra det 13. og 14. århundret. Men før teknologien for å analysere gammelt DNA ble utviklet, var det umulig å vite hvor mye av hvalross-handelen som hadde sitt utspring på i Grønland.

– Det har ikke eksistert kvantitative data som kunne støtte teorien om at det ble eksport store mengder hvalross-produkter fra Grønland. Det var jo også mulig å jakte på hvalross i nordlige deler av Russland, og kanskje til og med i Finnmark, på den tiden. Det kan også ha blitt jaktet på hvalross med utgangspunkt fra Island. Men vår forskning viser nå at en stor del av det hvalross-elfenbenet som ble omsatt i Europa under middelalderen virkelig kom fra Grønland, forklarer studiens førsteforfatter Bastiaan Star.

Bastiaan Star og Sanne Boessenkool arbeider begge ved Senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES) ved Institutt for biovitenskap og Universitetet i Oslo. Instituttet huser blant annet UiOs Ancient DNA-laboratory.

Handelsmønstre i endring

Forskerne har blant annet klart å fastslå den biologiske opprinnelsen til 23 hvalross-rester fra arkeologiske utgravninger i Europa.

Walruses on an ice flow
Hvalrosser på et isflak: Elfenben fra hvalrossenes støttenner var en viktig faktor bak den norrøne bosettingen på Grønlands vekst og fall. Foto: Colourbox

– Resultatene tyder på at Grønland i løpet av 1100-tallet ble hovedleverandør av hvalross-elfenben til det europeiske markedet. Vår studie gir empiriske bevis for at den lille og fjerntliggende norrøne bosettingen på Grønland ble integrert i et pan-europeisk handelsmønster i løpet av middelalderen, forklarer James H. Barrett fra det arkeologiske instituttet ved University of Cambridge.

Det er mer uklart hva som skjedde i tiden fra etableringen på Grønland på 980-tallet og fram til ca. år 1100. Det ser ut til at elfenben fra kilder på Island og langs Barentshavet kan ha kommet til byer som Sigtuna og Dublin, i tillegg til eksporten fra Grønland.

DNA-undersøkelsene tyder også på at den lite gjestmilde kysten av Øst-Grønland ble utforsket på et tidlig stadium av den norrøne bosettingen, før vikingene etablerte de største bosettingene – Østbygda og Vestbygda – ved Diskobukta på vestkysten av Grønland.

Etter ca. 1125 og fram til ca. 1400, viser DNA-analysene at de fleste hvalross-restene stammer fra Vest-Grønland. Det er faktisk sannsynlig at alle prøvene fra dette tidsrommet stammer fra Vest-Grønland, uten at forskerne kan si dette helt sikkert.

Hvalross-elfenben var populært

Elfenben lagd fra hvalrossenes støttenner har vært sett på som en litt mindreverdig erstatning for «ekte» elfenben fra elefanter. James H. Barrett er ikke enig i den vurderingen.

Four pieces from Lewis chessmen, sjakk, hvalross
To dronninger og to konger fra Lewisbrikkene i British Museum. Foto: Andrew Dunn, WIkimedia Commons.

– I den romansk-inspirerte perioden, og spesielt på 1100-tallet, var hvalross-elfenben akkurat det folk ønsket. Det var for øvrig slett ikke umulig å skaffe elfenben fra elefanter på den tiden, forklarer han.

Elfenben fra den atlantiske hvalrossen var nemlig et populært materiale for fremstilling av luksusprodukter i middelalderens Europa. Et berømt eksempel er de praktfulle Lewisbrikkene, som trolig ble produsert i Trondheim rundt 1200 og funnet i 1832 på øya Lewis i Ytre Hebridene.

De fleste Lewisbrikkene er skåret ut av hvalross-støttenner, mens noen få er skåret ut av hvaltenner. I dag er 11 brikker utstilt på National Museum of Scotland i Edinburgh, mens de resterende 67 kan beundres på British Museum i London.

Slik jobbet forskerne

Forskerne har ikke analysert DNA fra praktgjenstander som Lewisbrikkene, for de måtte i så fall skadet dem -- for eksempel ved å bore små hull på undersiden -- for å få tak i DNA. Derfor har de isteden undersøkt skaller og avskjær fra støttenner, som fortsatt inneholder DNA som kan analyseres.

Vil du ha flere forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Støttenner fra hvalross ble som regel omsatt i par, mens de fortsatt satt fast i skallen til det døde dyret. Disse kranie-fragmentene ble ofte brutt i stykker når det skulle fremstilles elfenbenprodukter, og restene etter dette arbeidet ga forskerne et ideelt utgangspunkt for sine analyser. Men det er ikke lett å ekstrahere DNA fra solide hvalross-skaller og støttenner, så forskerne valgte etter en del strev å bestille en spesialdesignet morter i rustfritt stål fra en lokal håndverker.

Forskerne analyserte blant annet komplette mitogenomer, det vil si DNA i cellenes mitokondrier, fra 37 arkeologiske hvalrossprøver som var blitt funnet på det europeiske fastlandet samt på Svalbard og Grønland.

one of 16 walrus rostrums found during excavations in Bergen, Norway and is preserved at the University Museum in Bergen.

Elfenben fra den atlantiske hvalrossen var et populært materiale som ble brukt til å produsere luksuriøse kunstgjenstander i middelalderen. Bildet viser et neseparti som ble funnet under utgravinger i Bergen, og som er bevart ved byens universitetsmuseum. Foto: James H. Barrett Bruk bildet.

– Vi sammenlignet det vi fant i disse gamle prøvene med data fra 306 hvalross-prøver fra nåtiden og 1900-tallet, fra Barentshavet, Grønland og Canada. Dette ble gjort for å utlede den geografiske opprinnelsen til hvalross-produktene som ble importert til Europa mens den norrøne bosettingen på Grønland pågikk, forklarer Star.

Istiden delte hvalross-bestanden?

De gamle DNA-restene hadde imidlertid enda en historie å fortelle. Den atlantiske hvalrossen (Odobenus rosmarus rosmarus) er i dag en underart som skiller seg fra stillehavshvalrossen (O. rosmarus divergens), men det er ikke hele historien.

– Vi har nemlig funnet spor etter at den atlantiske hvalrossen i dag består av to bestander som antakelig ble skilt fra hverandre for mer enn 20 000 år siden. Det kan ha skjedd i løpet av den siste istiden, forteller Boessenkool.

– Da den siste istiden hadde sin største utbredelse i det nordlige Atlanterhavet, førte det til at hvalross-bestandene i det vestlige og østlige Atlanterhavet ikke hadde kontakt med hverandre. Den vestlige bestandens etterkommere lever i dag langs kysten av Canada og Grønland, mens den østlige bestandens etterkommere lever rundt Svalbard, i Russland rundt øygruppen Franz Josef Land, og langs den russiske kysten av Barentshavet, tilføyer hun.

Tverrfaglighet gir god forskning

Ancient DNA-prosjektet har nok en gang vist hvordan tverrfaglighet fører til god forskning.

I dette tilfellet var det arkeologen James H. Barrett som hadde hovedansvaret for å oppdage og få tilgang til hvalross-prøver fra museer i Norge, Danmark, Irland, England, Tyskland, Sverige og Frankrike. Vitenskapelig assistent Agata T. Gondek ved UiO gjorde det meste av ekstraheringen av DNA fra materialet. Sanne Boessenkool og Bastiaan Star fokuserte på sekvensering og analyse av DNA.

Til slutt arbeidet Barrett med de arkeologiske tolkingene, sammen med teamet i Oslo. Men forskerne jobbet ikke hver for seg: De samarbeidet isteden ofte mens de for eksempel besøkte museer, hadde hyppige videokonferanser og gjorde utstrakt brukt av cloud computing.

Mer på Titan.uio.no:

Kontakt:

Forsker Sanne Boessenkool, Institutt for biovitenskap

Forsker Bastiaan Star, Institutt for biovitenskap

Dr. James H. Barrett, Department of Archaeology, University of Cambridge

Vitenskapelige artikler:

Bastiaan Star, James H. Barrett, Agata T. Gondek and Sanne Boessenkool: Ancient DNA reveals the chronology of walrus ivory from Norse Greenland. Proceedings of the Royal Society, Biological Sciences. 15 August 2018; volume 285, issue 1884

Gondek A.T., Boessenkool S., Star, B. 2018: A stainless-steel mortar, pestle and sleeve design for the efficient fragmentation of ancient bone. Biotechniques doi: 10.2144/btn-2018-0008

Bastiaan Star, Sanne Boessenkool, Agata T. Gondek, Elena A. Nikulina, Anne Karin Hufthammer, Christophe Pampoulie, Halvor Knutsen, Carl André, Heidi M. Nistelberger, Jan Dierking, Christoph Petereit, Dirk Heinrich, Kjetill S. Jakobsen, Nils Chr. Stenseth, Sissel Jentoft, and James H. Barrett:  Ancient DNA reveals the Arctic origin of Viking Age cod from Haithabu, Germany. PNAS, August 7, 2017

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)

Les også

Storjoen er  en høyarktisk art som forsvarer sitt reirområde hvis du kommer for nær.

Urovekkende mye miljøgifter i storjo

Storjoer som hekker i Nord-Atlanteren inneholder store mengder miljøgifter, og de hardest rammede fuglene kan inneholde nesten 200 ganger mer enn andre individer. Forskerne har nå funnet forklaringen.

Hver hoppekreps vokste opp i sitt eget lille kammer i laboratoriet.

Faren for å bli spist forsterker virkningen av miljøgift

Forskere ved UiO har, som de første i verden, vist at en naturlig stressfaktor (faren for å bli spist) kan forsterke effekten av en miljøgift i et marint miljø. Forskerne hadde egentlig ventet at de to faktorene ville motvirke hverandre.