Artikkel

Norsk teknologi blir del av NASA-raket­ter

ICI-5 med 4DSpace-modul
Rakett med "døtre" slik illustratøren ser det for seg. Her UiOs forskningsrakett ICI-5. Illustrasjon: T. Abrahamsen, Andøya Space Center

Norsk teknologi blir del av NASA-raket­ter

Andøya Space Center og UiO tar rakett-teknologien et sjumilssteg videre. Nå blir det mulig å gjøre 3D-målinger i rommet.

Norge har skutt opp forskningsraketter for å studere ionosfæren, den øvre delen av atmosfæren, siden 1962. Rakettene gjør målinger mens de flyr i en linje gjennom atmosfæren.

Nå utvikler Andøya Space Center og UiO rakett-teknologi som gjør 3D-målinger i rommet mulig.

– Vi har til nå manglet teknologi til å avbilde turbulens i romplasma. Dette blir et helt unikt eksperiment, og dersom vi lykkes, vil det føre til et paradigmeskifte i romforskning, sier Ketil Røed, førsteamanuensis i elektronikk ved UiO.

Rakett med døtre

Rakettene blir utstyrt med «døtre» – små sylindre, ca, 5 cm høye og 10 cm i diameter – som skytes ut av raketten når den når opp i ionosfæren.

Seks slike døtre fylt med måle-elektronikk plasseres i en egen seksjon i raketten som utviklerne har gitt navnet 4D Space-modul.

Rakettdøtre under testing på Andøya Space Center
Rakettdøtre under testing på Andøya Space Center. Foto: Andøya Space Center

Døtrene gjør målinger mens de flyr, både langs rakettbanen og lenger og lenger unna raketten. Resultatene sendes tilbake til raketten, og måledata både fra raketten selv og fra døtrene blir strømmet ned til bakkestasjoner.

– Det vi jobber med nå, er å miniatyrisere måleinstrumentet slik at det passer inn i sylinderen og dessuten få til rask kommunikasjon mellom døtre og rakett, forteller Røed.

Men hvor er døtrene?

Ole Martin Vister med elektronikk til rakett-døtre.
Ole Martin Vister med elektronikk til rakettdøtre. Foto: Hilde Lynnebakken /UiO Bruk bildet.

For at målingene skal gi mening, er døtrenes posisjon viktig. Ole Martin Vister har jobbet med dette i masteroppgaven sin i elektronikk og datateknologi ved UiO.

– GPS fungerer ikke, både på grunn av hastigheten og høyden, forteller han.

Raketten og døtrene snakker sammen under flyvningen: Raketten sender et signal til døtrene rundt 10 ganger i sekundet. De seks døtrene svarer, med 20 millisekunders forsinkelse mellom hver. Tidsforsinkelsen gjør det mulig å identifisere hver av døtrene.

– Jeg har sett på to ulike metoder for å bestemme døtrenes posisjon, sier Vister.

Den ene bruker styrken på signalene fra døtrene. Signalstyrken dempes med avstanden og følger en kjent sammenheng.

Med den andre metoden regnes avstanden ut ved hjelp av at radiosignaler har konstant fart.

– Da har vi både tid og hastighet og kan beregne posisjon ved hjelp av triangulering, forklarer Vister.

VIl du ha flere forskningsnyheter om teknologi og relfag? Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Først på NASA-rakett

4D Space-modulen skal flys for første gang på studentraketten G-Chaser i januar 2019 og deretter på ICI-5, UiOs egen forskningsrakett, som bygges av Space Systems avdelingen ved Andøya Space Center og skal skytes opp i desember neste år.

– Siden NASA-raketter er litt større enn våre forskningsraketter, er modulen skalert opp litt i størrelse, forteller Røed.

– Dermed får vi kvalifisert 4D Space-modulen også for NASAs raketter, og det gir oss flere muligheter.

G-Chaser er en NASA-rakett og del av prosjektet Grand Challenge Initiative – Cusp.

Les mer om G-Chaser: Til himmels på NASA-rakett

Les mer om Grand Challenge: 11 raketter skal avsløre mysteriene i atmosfæren

Mer på Titan.uio.no:

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)

Les også

Simone Mester

Teknologien som kan gjøre kreftmedisin mer effektiv

Simone Mester har utviklet en teknologi som kan forbedre virkningstiden til biologiske kreftmedisiner ved at de holder seg lenger i blodet. Det gjør at medisinen kan drepe flere kreftceller og å gi mindre bivirkninger.