Artikkel

DRM: Kartet og det digitale terrenget

DRM: Kartet og det digitale terrenget

Steal this comic
Kilde: https://xkcd.com/488/. Lisens: CC BY-NC 2.5

Hvor grensen går mellom ulovlig og lovlig er ikke objektivt gitt. Ofte må det tolkning til. Og når loven er skrevet for en virkelighet som er svært forskjellig fra den verden den blir forsøkt anvendt på, kan det å tolke loven i seg selv være en politisk handling. Og det er ikke alltid like klart hvem som egentlig hører hjemme på tiltalebenken.

Når dette skrives har jeg akkurat lest i avisen at Økokrim har slått til mot 16 år gamle Jon Johansen i fra Lardal i Vestfold. Unggutten er anklaget for å laget og spredt et datamaskinprogram som kort fortalt gjør det mulig å spille av DVD-spillefilmer på annet utstyr enn det som godtas av organisasjonen DVD-CCA. For dette er han siktet etter både straffelovens §145 (2. ledd) og åndsverklovens §45. Den siste har en strafferamme på inntil tre års fengsel.

Innen dette leses har sannsynligvis blitt skrevet såpass mange spaltemetre opp og ned om konflikten mellom Jon Johansen og filmgigantene i Hollywood at de fleste for lengst har gått lei. Derfor velger jeg å la Jon Johansen og hans konkrete kamp for å renvaske seg ligge for denne gang.

Men denne konkrete saken gir også støtet til følgende refleksjon: Det lovverket vi har i dag stammer i all hovedsak fra en tid der slike uttrykk som «mediekonvergens» og «digitale portvakter» ennå var ganske så ukjente begreper. Dersom lovverket er kartet og vi har behov for å navigere i det digitale terrenget , så finnes det nå områder der avviket mellom kart og terreng er dramatisk. Av og til kan det være veldig vanskelig å tolke et kart riktig. Og dette gjelder særlig når kartet og terrenget stemmer dårlig overens.

Det digitale landskapet forekommer meg å befinne seg i et særdeles dårlig kartlagt terreng. Hva som i dette terrenget som befinner seg i forbudt område, og hva som er klart og rent farvann er derfor svært vanskelig å vite noe om.

Det jeg tror vi er vitne til i disse dager, er at en rekke aktører, men de store industriinteressene i spissen, forsøker å tegne opp nye kart for over det digitale landskapet, der de i samme omgang sørger for å plassere alt det som kan true deres industriinteresser i ulendt og forbudt terreng.

Hadde EUs rådsdirektiv 95/47/EF også omfattet digitale avspillingsmedier hadde Økokrim vært nødt til å raide lokalene til selskapene som står bak CSS.

Men hvorfor er det nødvendigvis slik at det å bryte en avspillingssperre er en forbrytelse, men det å opprette en lignende sperre skal være tillatt? Kunne man ikke like gjerne tenke seg å tolke kartet slik at det er utilbørlig markedsføring (og altså forbudt) å koble forbrukerens kjøp av ett produkt til ett annet.

Langt på vei er det mulig å hevde at det nettopp er en slik tolkning av kartet det amerikanske justisdepartementet har lagt til grunn, når det nå har bestemt at Microsofts sperre mot å la andre programvareprodusenter plasserer sitt produkt på Windows-skrivebordet var et konkurransehinder og derfor i strid med amerikansk lovgivning.

Og EU-kommisjonen har tydeligvis langt på vei tenkt i de samme baner. I rådsdirektiv 95/47/EF av 24. oktober 1995 (om standarder for overføring av fjernsynssignaler) slår kommisjonen fast det er forbudt å la dekoderne i de såkalte settop-bokser være basert på proprietær teknologi. Hadde dette rådsdirektivet også hadde vært gjort gjeldende for DVD-systemer hadde avspillingsbeskyttelsen for DVS: CSS (Content Scrambling System), rett og slett vært forbudt innen hele EØS-området. I stedet for å bli raidet av Økokrim kunne Jon Johansen selv ha anmeldt selskapene bak CSS til Økokrim for å ha forsøkt å låse inn forbrukeren med en proprietær dekoderteknologi.

Mediekonvergens beskriver kort fortalt det fenomen at ulike medier for distribusjon av ulike typer data (f.eks. telefoni, fjernsyn, film) er i ferd med å løpe sammen i den digitale informasjonsstrømmen på Internett. Industrien har forlengst forstått at dette er i ferd med å skje, og svinger mellom eufori og frykt. Eufori over de forretningsmuligheter som dette innebærer, frykt over å miste kontrollen over verdikjedene på det desentraliserte og tilsynelatende anarkistiske Internett. Industrien ønsker seg både konvergens og kontroll, og en av løsningene - tror de - er det som det norske konvergensutvalget i sin utredning (NOU 1999:26) har kalt for «digitale portvakter».

Kort fortalt er «digitale portvakter» tekniske innretninger som sterke, ofte vertikalt integrerte aktører, distribuerer for å kontrollere eller begrense forbrukernes tilgang til alternative tjenester på samme distribusjonsplattform. Den kontroll over hva som skulle ligge på Windows-skrivebordet som Microsoft gjorde krav på (og som amerikansk rett nå har erklært ulovlig) er et eksempel på en digital portvakt. CSS er et annet. På fjernsynsområdet har EU altså vært så forutseende at de har laget et forbud mot digitale portvakter. Etterhvert som de konkurransemessige konsekvensene av slike innretninger går opp for forbrukerene (og forhåpentligvis også politikerne) vil jeg tippe at dette rådsdirektivet utvides til å omfatte alle de ulike medier som vil falle inn under konvergensparaplyen.

Men i mellomtiden, i Norge, er det altså de som omgår portvaktene som sitter på tiltalebenken - ikke de som lager dem. Ser deg i retten!

Først publisert i: PC World Norge, nr. 3, 2000.

Tags: 

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)