Artikkel

Flyvende frø og ekstrem faste – en reise for å overleve

Monarksommerfugl
Monarksommerfuglen som migrerer over Nord-Amerika, bruker flere generasjoner før den er tilbake. Foto: Colourbox

Flyvende frø og ekstrem faste – en reise for å overleve

De svermer, dundrer over lange distanser, flyr i flokk og sender arvematerialet ut med vind og vann - eller i sålen på en sko. Skal man overleve på en skiftende planet, gjelder det å holde vandrelysten frisk.

Fenomenet å reise er ikke bare en del av menneskers populærkultur. Det er en affære som forekommer hos de fleste organismer. Til og med abiotiske elementer, som fjell og vann, er i konstant bevegelse.

Menneskers populærreiser handler kanskje mer om selvrealisering og status, mens monarksommerfuglens migrasjon bedre kan forstås som gen-realisering. Allikevel, mennesker er en del av verdens biomangfold som alle andre organismer. Vår trang til selvrealisering kan like mye tolkes som et overlevelsesinstinkt, slik som andre organismers migrasjon.

Fugletrekk
Fugletrekk er et sikkert tegn på årstidsendringer. Foto: Colourbox

Dyr og insekter legger hvert år ut på strabasiøse reiser både i flokk og alene; de krysser savanner, hele kontinenter og hav. Uten fly eller redningsvest. Fugler i formasjoner, store pattedyr, sommerfugler, hvaler, men også planter, med røttene godt festet i jorda, migrerer til klodens avkroker.

Migrasjon over generasjoner

Et godt eksempel er monarksommerfuglenes reise over Nord-Amerika. Migrasjonen er en intergenerasjonell stafettreise.

Hver høst legger sommerfuglen ut på en opp til 4750 kilometer lang reise over Nord-Amerika for å overvintre i områder rundt California og Mexico. Det er litt av en reise, med tanke på at den overgår livssyklusen til sommerfuglen. Ingen individer overlever tur-retur.

Migrasjonen krever flere generasjoner. På veien legges egg, og arvefølget fortsetter reisen til sine forfedre. De nye avkommene starter migrasjonen så snart de er utviklet, helt alene, uten kart og kompass. Et instinkt driver dem frem, slik nyklekte havskilpadder trekkes mot måneskinnet over havet og ikke mot land. Det kan ta opp til fem generasjoner før sommerfuglene er tilbake i nord.

282 maraton

Guinness-rekorder holdt av dyremigranter

Minste migrant:
Dyreplankton: 1-2 millimeter lang.

Største migrant:
Blåhval: 24-27 meter lang.

Lengste migrasjon hos pattedyr:
Knølhval: 8500 kilometer.

Lengste migrasjon hos insekter:
Monarksommerfugl, 4750 kilometer hver høst.

Lengste dokumenterte rundtur:
Arktisk terne: 80 000 kilometer.

Høyeste migrasjon:
Stripegås: 9000 meter over havet.

Kilde: Hoare (2009), Egevang et al. (2010)

Blant flyvende dyr og insekter finnes det mange migranter. Hvert år ser vi flokker av fugler i formasjon. De trekker sørover for å bytte til sesongens habitat, og noen trekkfugler er mer utholdende enn andre.

Lappspove er en ekte maratonflyger. Fuglen, som hekker i Alaska, krysser Stillehavet i en nidagers flyvning uten stopp med destinasjon Australia og New Zealand. Den lengste flyvningen dokumentert, er gjennomført av ei kvinnelig lappspove. Hun fløy 11 860 kilometer, uten stopp, på litt over åtte dager. Det tilsvarer mer enn 282 maraton, eller mer enn 60 tilbakelagte kilometer pr. time.

Ekstrem faste

Det er ikke bare i lufta migrasjoner finner sted, også havets skapninger legger ut på utrolige reiser.

Hvalarten sørkape tilbringer mesteparten av året i Antarktis, der den spiser seg fet på dyreplankton i vannoverflaten. Når parringstiden inntreffer, er det på tide å forflytte seg til tempererte strøk rundt Sør-Amerika og Australia – en reise på 2500 kilometer hver vei.

Langt nok i seg selv, men det er ikke bare en svømmetur. Hele turen pluss oppholdet i Syden er kun inkludert losji, ikke kost. Sørkaperen overlever nemlig på fettet akkumulert fra dyreplanktonet den spiste i løpet av de fire månedene i Antarktis. Mat blir det ikke før den returnerer ett år senere, betydelig lettere og med en unge på slep.

Er du interessert i forskningsyheter om realfag og teknologi? Følg oss på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Et naturlig underverk

Blant landlevende dyr er det flere enn mennesker som reiser. Den store migrasjonen av ville dyr i Afrika er blitt en turistattraksjon.

Gnu, migrasjon, Serengeti
Gnu ved elven Mara. Tusenvis av dyr mister livet i den årlige migrasjonen. Foto: Colourbox

Men reisen, som er stemt frem til en av Afrikas syv naturlige underverker, er ikke bare idyll for dyrene involvert. Migrasjonen er den største blant landlevende pattedyr. 1,2 millioner gnuer, sebraer og gaseller dundrer over Serengeti i den årlige massemigrasjonen. En 1800 km lang sirkelreise mellom Kenya og Tanzania for å følge etter regnet. Fuktighet er mat.

På veien må de krysse elva Mara, en kryssing som fort kan ende i døden. Dyrene som ikke greier å kravle opp den bratte elvebredden, drukner i panikk eller blir spist av krokodiller. Rundt 6500 dyr dør ved elva hvert år. Det er like mye som ti blåhvaler med kjøtt.

Men død er fordervelse; dyrekadavrene råtner og gjødsler jorda, så ny næring kan vokse opp. 50 prosent av kjøttet blir mat for krokodiller og fisk, mens resten råtner og blir til 13 tonn fosfor, 27 tonn nitrogen og 107 tonn karbon som tilføres økosystemet. Næringen firedobles ved elva i løpet av migrasjonsmånedene.   

Moderne metoder

Planter er mer komplekse enn ved første blikk. Disse organismene som sitter fastgrodd i bakken, midt i vær og vind, kun med en cellevegg som beskyttelse, er overlevelsesmaskiner uten like. Verdensreisende – over land og hav.

Planter sprer seg på flere måter. Frø kan sette seg fast i pelsen til de fleste dyr, de kan drive med havstrømmer eller ta seg en reise gjennom tarmsystemet. Uansett type reise kan planters migrasjon være svært så kreativ, og de utnytter gjerne mennesker og vår teknologi.

Vi trasker rundt i sko og vasker dem sjelden. Skoene er med på fly, og vips, så er frø blitt fraktet til fremmed land, et nytt habitat. For skosålen er et yndet sted for plantens arvemateriale. Ikke alle frø spirer i det nye miljøet, men det sier litt om menneskelig påvirkning på biomangfoldet.

LES OGSÅ: Kan 3D-printede "helikopterfrø" fly lenger enn de naturlige?

Bipolare planter

Et av de største mysteriene i biologien har vært hvorfor noen plantearter befinner seg på to motsatte ender av jordkloden. Disse plantene kalles bipolare arter. De befinner seg for eksempel både i Arktis og i Latin-Amerika, men ingen steder midt i mellom. En av disse bipolare typene er krekling.

Det var lenge antatt at planter migrerte fra nord til sør med endrende klima for fem millioner år siden, en hypotese Darwin likte godt. Så ble det kjent at kontinenter flytter på seg. Dette åpnet for at planter kan ha lagt ut på reisen fra et kontinent til et annet mens to kontinenter fortsatt var koblet.

Med tiden har det vist seg at planter kan være smartere enn som så.

Løvetann
Mange planters frø er konstruert som små helikoptre som flyr gjennom luften. Foto: Colourbox

I stedet for å migrere meter for meter over land, kan de like gjerne sende frøene sine med et flyvende postbud. Det er nettopp det kreklingen sannsynligvis gjorde. Fugleartene småspove og kandalo har krekling som yndlingsrett og oppholder seg tilfeldigvis både i Arktis og Latin-Amerika. Når frøene er spist og har tatt seg en tur gjennom fordøyelsessystemet, kommer de ut med avføringen. Fuglene tråkker så i bæsjen, frøene setter seg fast under føttene og blir med på reisen når fuglene trekker sørover. Svipp svupp, så lander de på den andre siden av kloden og blir merket bipolare.

Både landteorien og fugleteorien er fortsatt teorier som behøver mer forskning, men det faktum at frø kan fraktes med fugler er allikevel et tydelig tegn på en kreativitet fra plantenes side.

Hvorfor migrere?

Hvorfor legger alle disse organismene ut på sine fabelaktige reiser? Migrasjon er en tilpasning til sesonger og geografisk variasjon av ressurser. Migranten utnytter mat –og værforhold i spesifikke områder over en begrenset periode.

Det er mange organismer på denne kloden, og ikke alle kan bane seg frem slik som mennesker gjør. De må finne sin måte å overleve på, og dette innebærer ofte reiser med livet som innsats.

Nå som klimaet er i rask forandring, vil også migrantene finne nye måter å overleve på under skiftende årstider, samtidig som mange arter kjemper mot utryddelse grunnet menneskelig påvirkning. Det er likevel mulig å holde en knapp på mangfoldet av kreative organismer på jorda. Gresset vokser alltid opp etter brannen.

Artikkelen ble først publisert i Argument

Kilder:

Mer på Titan.uio.no:

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)

Les også

Hunnene av den sørlige vågehvalen kan veie opptil 14 tonn, men nå er de blitt magrere.

Endelig enighet om at den sørlige vågehvalen er blitt avmagret

De sørlige vågehvalene, som lever i havområdene rundt Antarktis, har vært gjennom en kraftig avmagring etter 1988. Men det skulle ta 11 år med diskusjoner, og til sist en heftig innsats fra norske statistikere, før Den internasjonale hvalfangstkommisjonen kom fram til den konklusjonen.

Brecht Verstraete og Hugo de Boer

Identifiserer planterester ved hjelp av "strekkoder" i DNA

Hugo de Boer og Brecht Verstraete ved Naturhistorisk museum skal bruke DNA-teknologi og molekylære metoder til å utvikle nye, raskere og enklere metoder for sikker identifisering av planter og planterester. Både tollvesenet og tilsynsmyndigheter i mange land er interessert i denne forskningen, som kan brukes til å avsløre svindel.

Andreas Carlson med de magiske dråpene som gjør at overflater kan endre egenskaper

Ny type materialer har overflate med justerbare egenskaper

Nå kommer en ny type materialer hvor overflatens egenskaper kan varieres ved å justere et magnetfelt. Da kan materialet gjøre så forskjellige ting som å fjerne biofilmer, pumpe små væskestrømmer, flytte små partikler – eller fungere som et lim som slås av og på.