Artikkel

En kjærlighetserklæring til matematikk

Fredrik Meyer
Fredrik Meyer fortalte om veien fra han startet forskerklubb som 12-åring til doktorgraden i matematikk. Foto: Morten Kanne-Hansen/UiO

En kjærlighetserklæring til matematikk

Han startet forskerklubb som 12-åring og hadde alltid matematikk som favorittfag på skolen. Nå er doktorgraden fullført, og på den avsluttende seremonien holdt Fredrik Meyer tale om veien dit.

Doktorkreering er den høytidelige seremonien der de som har tatt en doktorgrad ved UiO får beviset på sin nye tittel. Årets første kreering var 15. mars.

En av doktorandene blir bedt om å holde en tale på vegne av alle de nyslåtte doktorene. Vi har fått lov til å dele talen til Fredrik Meyer, som forteller om sin vei til en doktorgrad i matematikk.

Hei, alle.

Jeg heter Fredrik og fullførte i november en doktorgrad i matematikk, i algebraisk geometri. Jeg tenker å fortelle litt om veien min til doktorgraden - og håper kanskje noen andre doktorer blant publikum kjenner seg igjen i min historie.

Da jeg gikk på barneskolen startet jeg en klubb jeg kalte for OPF. Forkortelsen står «Oppfinner, Professor og Forsker». Det var min store drøm som 12-åring: å drive oppfinning, professorering, og forskning.

Matematikk var alltid favorittfaget mitt på skolen. Det var meditativt å sitte hjemme og gjøre matematikkleksene. På videregående husker jeg at jeg lånte Tom Lindstrøms Kalkulus-bok fra det lokale biblioteket, og jobbet meg gjennom de første kapitlene. Universitetsmatematikk var virkelig tingen.

Å velge å ta en bachelor i matematikk var enkelt. Historie og filosofi var også morsomt, men det krevde så mye lesing og pugging! Matematikk derimot var kun forståelse og problemløsning. Høsten 2008 begynte jeg på en matematikkbachelor på Blindern.

Så ballet det på seg.

Det var et lett valg å ta en mastergrad. Det var veldig morsomt, veldig frustrerende – og samtidig kjente jeg at matematikerlivet kanskje nærmet seg en slutt. Jeg hadde begynt å søke jobber utenfor akademia. Jeg søkte på de klassiske tre F-ene som matematikere søker seg til: Forsvar, Finans og Forsikring…

Sommeren 2013 var jeg på en matematikksommerskole i Nordfjordeid i Sogn og Fjordane, og på toppen av et fjell med utsikt over fjorden (kaldt junivær, i sollys og omgitt av snø), sjekket jeg e-posten min på mobilen – og fikk vite at jeg de neste 4 årene skulle få lov til å gjøre det jeg likte aller best: matematikk :) Barndomsdrømmen var i ferd med å gå i oppfyllelse.

Det var fire lange og fire veldig raske år.

I begynnelsen tenkte jeg at nå skulle jeg endelig få tid til å lære meg grundig all den matematikken jeg ikke hadde tid til å lære meg da jeg brukte all tiden på å samle studiepoeng. Jeg lærte raskt at det finnes så utrolig mye spennende matematikk der ute - og så altfor lite med tid.

Det finnes også eksamener å rette. Det er morsomt å tenke på hvor mange karakterer jeg har satt i løpet av disse årene (flere hundre).

Det var også så mye forskning å gjøre (som egentlig var det jeg skulle bruke mest tid på). På skrivebordet hadde jeg et hundretalls artikler som jeg tenkte å lese «snart»”, og jeg begynte på under halvparten av dem. Samtidig forgrenet forskningen min seg mer og mer - det var så mange ideer vi måtte utforske.

Forskningen var tidvis altoppslukende, tidvis frustrerende. All annen matematikk ble ofte mye mer interessant enn det jeg egentlig skulle jobbe på.

Jeg likte godt å undervise. Det føltes godt å dele innsikter jeg selv hadde fått med nye matematikere. Kanskje var dette den riktige måten å tenke på integraler på?

Å være en del av et universitetsmiljø var utrolig fint. Jeg kunne bruke dagene på ekstremt nerdete samtaler om temaer som bare noen få i dette landet har kunnskap om. Jeg kunne bestemme døgnrytmen min selv. Jeg kunne trene når jeg ville.

Jeg fikk reise på konferanser og møte mennesker jeg ellers ikke ville møtt. Jeg var i Canada, USA, Polen, Tyskland og Italia. Mange her har kanskje reist enda mer enn meg.

Første- og andre-året av doktorgraden gikk raskt og bekymringsfritt. Jeg lærte masse, og koste meg masse. Så kom tredjeåret, og jeg begynte å innse at jeg faktisk hadde en avhandling å skrive.

Det var mye frustrasjon – jeg tenkte mye på at jeg kanskje ikke var rette mannen til jobben. Impostor syndrome: kanskje er jeg bare veldig flink å få andre folk til å tro at jeg er flink?

Etterhvert som det fjerde året nærmet seg slutten, endte jeg opp med å tilbringe færre og færre timer på Blindern og flere og flere timer på treningssenteret. Eller bruke tiden på å lære meg annen matematikk. Eller lære mer mer programmering. Det er mange måter å slippe unna skriving på (jeg var aldri en av dem som rydder og vasker hjemme når jeg heller burde skrive (dessverre!)).

Men det gikk sakte framover. Jeg endte opp med en monografi med noen moderate originale bidrag og ganske mye fyllmasse. Jeg pleide å si at anvendelsene lå i spekulativ teoretisk fysikk.

Jeg leverte inn avhandlingen første august, rett før jeg begynte i min nye jobb som programmerer i det private.

Jeg var ganske nervøs på om avhandlingen i det hele tatt ville bli godkjent.

Tiden gikk raskt, for det var mye å lære i min nye jobb. Plutselig en dag fikk jeg e-post fra Biljana, Matematisk Institutt sin PhD-ansvarlige. Spent åpnet jeg e-posten, og det var en utrolig lettelse å lese at avhandlingen hadde blitt funnet verdig å forsvares.

Deretter fulgte forberedelsen for selve disputasen. Jeg brukte ettermiddagene på å skrive presentasjonen, mens jeg på dagtid satte meg inn i alt det nye på jobben.

Disputasen nærmet seg, og jeg fikk vite prøveforelesningstemaet. For en gangs skyld lønte det seg at jeg hadde brukt så mye tid på å lese andre ting enn akkurat det jeg forsket på. Temaet overlappet med et seminar jeg holdt noen år tilbake.

Jeg fikk fri fra jobben for å forberede disputasen – og for en drøy uke var jeg stipendiat igjen. Det var utrolig gøy å absorbere så mye matematikk på så kort tid. Det er en opplevelse jeg i ettertid setter veldig pris på.

Prøveforelesningen gikk veldig fint, og noen timer senere var det disputas. Med familie og venner til stede var det en kjempekoselig opplevelse.

Doktormiddagen var veldig fin. Det var godt å omgås opponentene på en ikke-truende måte etter en stressende dag.

Så. Plutselig. Var det over. Fire år med (tidvis!) hardt arbeide var lagt bak meg, og jeg hadde klart å rømme fra akademia. Det var en spesiell opplevelse, men også en lettelse.

Nå tar jeg ikke lenger med meg jobben hjem, og kan bruke fritiden med god samvittighet. Jeg jobber i team, og ikke alene på et kontor. Og jeg gjør en jobb flere kan sette pris på.

Men jeg savner også friheten livet i akademia ga. Trening når jeg ville, de faglige diskusjonene om matematikk, og min egen døgnrytme. Følelsen av å utforske kunnskapens grenser.

Så hva har doktorgraden gitt meg?

For det første: utrolig mye sinnsyk kul matematikk.

For det andre: jeg har fått være så priviligert at jeg har fått tilbringe 4 år omringet av smarte mennesker, i et trygt og nysgjerrig miljø. Jeg har lært meg å tenke ekstremt logisk (liker jeg å tro!), og jeg har blitt flink til å lese teknisk informasjon.

Mange av dere her har nok valgt å fortsette livet i akademia. Nyt det! For meg er det derimot med blandede følelser at arrangementet i dag markerer en endelig slutt på doktorgraden, og en ordentlig start på «voksenlivet».

Takk!

mug and torus morp
Illustrasjon: Wikimedia Commons

LES OGSÅ: Fredrik Meyer:  - For en matematiker er en smultring og en kaffekopp helt like. Gif'en fra Wikimedia Commons (t.h.) forklarer poenget han.

Vil du ha mer innblikk i seremonien bak doktorkreering?

  • Doktorandene ved matematisk-naturvitenskapelig fakultet ble presentert for rektor av visedekan Kristin Vinje, du kan lese talen hennes her.
  • Rektor Svein tølens tale til de samme doktorandene kan du lese her.

For små og store forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Tags: 

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)