Artikkel

Norges største ørret blir mindre og mindre

Chloé Nater, hunderørret, Mjøsa
Stipendiat Chloé Nater har et godt tak på forskningsobjektene sine, her med en hunderørret fanget i Mjøsa i 2017. Foto: Atle Rustadbakken

Norges største ørret blir mindre og mindre

Livet til mer enn 9000 ørret i Mjøsa er overvåket. Skjell fra 5158 av dem er undersøkt i detalj. Det er som å lese fiskens dagbok.
Asbjørn Vøllestad
Asbjørn Vøllestad er professor ved CEES/Institutt for biovitenskap.

Den er en av Europas beste og største ørretstammer. Hunderørreten kan oppnå en vekt på 15-20 kilo. Den lever barneårene i Gudbrandsdalslågen og ungdoms- og voksenårene i Mjøsa. Om høsten vandrer den kjønnsmodne fisken opp i elva for å gyte. I Mjøsa lever ørreten av fisk som krøkle, lagesild og sik; slik blir den stor og ettertraktet.

Men i de siste tiårene har det vært en tendens til at gjennomsnittsfisken er blitt mindre og mindre, og i en ny studie publisert i tidsskriftet Ecology forsøker vi å finne ut av hvorfor.

Fisketrapp ble målestasjon

Tidlig på 1960-tallet ble det bygget et stort kraftverk i Hunderfossen i Gudbrandsdalslågen. I tidligere tider vandret store mengder storvokst ørret forbi fossen for å gyte oppstrøms, noe som blant annet dannet grunnlag for et omfattende fiske med faststående redskap. Dammen hindret all oppvandring av fisk forbi kraftverket og kunne derfor ødelegge en av Norges mest spesielle bestander av ørret.

Det ble derfor bygget en fisketrapp som skulle lede ørreten forbi dammen. Denne trappen ledet fisken inn i et fangstkammer, slik at all fisk kunne måles, veies og merkes. I tillegg er det blitt tatt noen få skjell fra hver fisk; ved å analysere disse er det mulig å rekonstruere livsløpet i hver enkelt fisk i stor detalj.

Tilsammen har dette gitt oss detaljert informasjon om livet til mer enn 9000 ørret for en periode på over 40 år. Både detaljrikheten i materialet og lengden på tidsserien er unik når det gjelder økologiske studier av villfisk.

LES OGSÅ: Geologien som formet landskapet rundt Mjøsa

Hunderørret-skjell
Sånn ser et hunderørret-skjell ut. Informasjonen det gir er litt som å lese årringene i trestammer. Foto: Atle Rustadbakken

Skjellene gir svar

I en studie vi nylig publiserte i tidsskriftet Ecology, har vi analysert skjellene fra 5158 ørret i detalj. Det har vært mulig å beregne hvor raskt ørreten har vokst et gitt år, hvilket år den vandret fra elva ut i Mjøsa, når den første gang ble kjønnsmoden og vandret opp i Gudbrandsdalslågen for å gyte og hvor mange ganger den så har gytt.

All analyse av skjell er gjort av kun to personer i hele denne perioden: Per Aass og Atle Rustadbakken. All informasjonen som er framkommet har stipendiat Chloé Nater nå benyttet ved bruk av moderne statistiske analysemetoder, og svarene har gitt ny innsikt i hvordan individuell ørret har vokst, samt hvordan veksten har endret seg over tid.

Barndommen har betydning

Analysene viser at det er svært stor individuell variasjon i hvor fort ørreten vokser, og det er også stor variasjon fra år til år.

Ungfisken vokser relativt langsomt mens den lever i elva, men øker veksten etter at den vandrer ut i Mjøsa og får tilgang på mer næringsrike byttedyr. Vekstraten hos ungfisk i elva har sunket jevnt og trutt i perioden 1970 – 2000, mens det ikke er noen tilsvarende trend i Mjøsa.

Dette tyder på at den reduserte størrelsen som er observert på gytefisken de senere år, skyldes forhold i elva som påvirker ørreten de første leveårene. Videre studier av forholdene i elva vil kunne gi mer kunnskap om hvilke faktorer som ligger bak den reduserte veksten.

Så langt viser analysene at forhold som vannføring og temperatur har liten effekt. Det er mulig at endrede næringsforhold i elva kan være en årsak. Hele nedslagsfeltet til Gudbrandsdalslågen er gjennomregulert, noe som betyr at vannføring og transport av næring og sediment har endret seg mye.

For små og store forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Viktige endringer i vannet

Sustain

Forskningsprosjekt finansiert av Norges Forskningsråd (2015-2018). Total bevilgning: 43 millioner kroner.

Arbeider med tre studiesystemer: marint, terrestrisk og i ferskvann, ekspemplifisert med noen utvalgte prosjekter. Mjøsa med Gudbrandsdalslågen er eksempelet i ferskvann, hvor UiO samarbeider med NIVA (Norsk institutt for vannforskning).

Et nettverk av sterke økologiske forskningsmiljøer ved Universitetet i Oslo, NTNU og Universitetet i Tromsø. Prosjektledelsen er ved CEES (Centre for ecological and evolutionary synthesis) ved UiO.

Totalt er seks doktorgradsstudenter og tolv postdoktorer/forskere finansiert av prosjektet. En rekke norske forskningsinstitusjoner er samarbeidspartnere. Det er lagt mye vekt på å involvere brukere av økologiske data og informasjon gjennom dialog- og informasjonsmøter.

Etter at ørreten har vandret ut i Mjøsa og begynt å spise fisk, vokser den meget raskt. Her var variasjonen i vekst enda større enn variasjonen i elva, men det var ikke noen klar trend over tid.

Mjøsa er i lang tid blitt grundig overvåket av Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA). Basert på denne overvåkningen vet vi at vanntemperaturen har økt i perioden, samtidig som vannkvaliteten er blitt bedre. Tilgangen på pelagisk fôrfisk (det vil si fisk som lever i de frie vannmassene og har en størrelse som er egnet som byttefisk for ørreten) har helt sikkert en avgjørende betydning.

Men forhold som siktbarhet i vannet kan også være av betydning, da ørreten jakter med bruk av synet i de åpne vannmassene. Vi vet dessverre for lite om hvordan krøklebestanden har variert i Mjøsa gjennom denne aktuelle tiden. Krøkla synes å være en nøkkelart før ørreten og utgjør sammen med lagesild og sik en stor del av dietten gjennom mye av sesongen.

Han som startet det hele

Mange institusjoner og mennesker har gjennom årene vært involvert i arbeidet med å samle data, ta vare på og analysere materialet og bygge opp nødvendige databaser. Gjennom prosjektet SUSTAIN (se faktaboks) er det nå blitt mulig å ferdigstille databasen og starte analysene av dette unike materialet.

Én persons bidrag peker seg imidlertid ut.

Per Aass, Hunderfossen
Han som startet det hele: Per Aass på dammen i Hunderfossen høsten 2017. Foto Atle Rustadbakken.

Forskeren Per Aass var fast ansatt i Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske fra 1968 til etaten ble flytta til Trondheim i 1985. Han var involvert i mye av det som skjedde innen norsk forskning på ferskvannsfisk på 1960-tallet.

Han fikk bygget fella i tilknytning til fisketrappa i Hunderfossen, igangsatt arbeidet med innsamling av skjellmaterialet og startet merkingen av ørreten. Han holdt oversikt over og oppsyn med arbeidet i årtier etter starten av prosjektet og har stått for mestepartene av analysene av ørretskjellene.

Det er lenge siden 1960-tallet, og Per Aass har nå passert 90 år. Han er likevel fortsatt aktivt med i analysene av dette unike materialet. Heldigvis har han sørget for at andre også kan ta del i hans kunnskap og erfaring: Atle Rustadbakken, nå fiskeforvalter hos Fylkesmannen i Hedmark, har deltatt i analysene av dette skjellmaterialet siden 2003.

Per Aass ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje i 2012 for sitt langvarige arbeid for norsk ferskvannsfisk.

Artikkelforfatteren er professor ved CEES/Institutt for biovitenskap ved UiO

Vitenskapelig artikkel:

Nater, C., Rustadbakken, A., Ergon, T., Langangen, Ø., Moe, J., Vindenes, Y., Vøllestad, A., Aass, P.: Individual heterogeneity and early life conditions shape growth in a freshwater top-predator. Ecology, 2018. DOI: 10.1002/ecy.2178

Mer på Titan.uio.no:

Tags: 

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)

Les også

The strange genetics of the fish that never grows up

The world's smallest fish lives like a larvae throughout its whole life. It thrives in peat swamp forest waters that are as acidic as Coke, with the same colour as tea. But the really strange discovery is that the "baby carp" has a genome lacking a lot of important bits.

Kristine Bonnevie, rasehygiene

Studerte rasehygiene og fingeravtrykk

Norges første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie, forsket på sammenhengen mellom fingeravtrykk, rase og intelligens.

Nylig åpnet utstillingen