Artikkel

Regjeringens toppmøte om digitalisering

Digitaliseringsbølge
Digitaliseringsbølgene har for lengst slått inn over landet - nå er det alvor!

Regjeringens toppmøte om digitalisering

Jeg fikk denne uken det ærefulle oppdrag å innlede på Regjeringens toppmøte om digitalisering. Jeg fikk oppgaven å snakke om digital kompetanse i utdanningene og universitetenes rolle i etter- og videreutdanning.

Det er ikke hver dag man har statsministeren, flere statsråder og et 50-talls ledere i akademia og næringsliv som tilhørere. Her er et resymé av mine syv minuttene i rampelyset.

-------------------

Digital kompetanse i utdanningene

Jeg snakket først om digital kompetanse i utdanninger, inkludert etter- og videreutdanning, og primært digital kompetanse i utdanninger som ikke er informatikk- eller IKT-utdanninger. Dette tema kan deles i fire hovedelementer:

(1) Digital kompetanse i en faglig/anvendt kontekst. Dette området handler typisk om hvordan digitale verktøy og digitale arbeidsmåter påvirker et fag (matematikk, kunst og håndverk, osv.) eller en gitt virksomhet (bedrift, enhet i offentlig sektor, osv.), og motsatt hvor fag og virksomheter påvirker hvordan digital kompetanse utvikles. Jeg var også innom viktigheten av digital kompetanse i virksomheter og i befolkningen for å realisere FNs bærekraftsmål.

(2) Grunnleggende digital kompetanse. Alle har behov for en digital basiskompetanse og en hensiktmessig inndeling kan være:

  • Algoritmeforståelse og  programmering Dette er viktig og det er dette de fleste snakker om, men digital kompetanse er mer enn programmering og algoritmeforståelse.
  • Digital representasjon og visualisering. Behovet for kunnskap om digital representasjon av kunnskap synes å være undervurdert, men dette området er i vekst, noe som i all hovedsak skyldes dataeksplosjonen. Kunnskap om hvordan digitale representasjoner presenteres og visualiseres er også en vesentlig del av dette.
  • Kommunikasjon og sikkerhet. Dette er et viktig område og kommunikasjon både mellom mennesker og maskiner, og mellom maskiner og maskiner, er trolig det området der den samlede kompetansen i samfunnet er lavest. Selv om utfordringer knyttet til sikkerhet også omfatter mye mer en kommunikasjon, er det slik at sikkerhetsutfordringer i stor utstrekning finnes der det, i en eller annen form, kommuniseres og der informasjon overføres.
  • Et gjennomdigitalisert samfunn. På dette området vil digital kompetanse i utdanninger omhandle kunnskap om nye sosiale normer, digitale sjangere, subkulturer og etisk refleksjon. Litt forenklet kan man si at dette området omhandler samfunnsfaglige, humanistiske og kulturelle deler av digitalisering.

(3) Læring i en digitalisert hverdag. En viktig og til dels undervurdert del av digital kompetanse i utdanninger handler om de pedagogiske og fagdidaktiske sidene ved denne delen av utdanningene. Vi må forstå hvordan effektiv læring arter seg i en digitalisert hverdagen, herunder legge til rette for livslang læring og utvikling av læringsformer tilpasset fag, virksomheter og individer i ulike faser i livet. Forskningsbasert kunnskap om dette er mangelvare, og det må satses mye på dette i årene som kommer, ikke minst for å utvikle effektive læringsformer basert på digitale verktøy og digitale arbeidsmåter.

(4) Spesialiserte tema som maskinlæring/AI, automatisering, sensorteknologi, robotikk, brukergrensesnitt, menneske-maskin kommunikasjon, språkteknologi, trådløs kommunikasjon, design av læringsmiljøer, digitale/sosiale medier, osv. kan på ulikt vis legges inn i områdene nevnt over og kan også tilbys som fordypninger tilpasset forskjellige faglige kontekster og virksomheter i samfunnet.

Universitetenes rolle i etter og videreutdanning

I denne delen av mitt innlegg valgte jeg å ta utgangspunkt i tre spørsmål:

  • Hvordan engasjere de riktige institusjonene/fagmiljøene i etter- og videreutdanning, både i næringslivet og i offentlig sektor?
  • Hvordan skape og utvikle robuste og skalérbare systemer for etter- og videreutdanning?
  • Hvordan skape synergier mellom ulike bransjer og samfunnsområder?

Videre tok jeg utgangspunkt i følgende observasjoner rundt hvordan situasjonen er i Norge.

Underskudd på digital kompetanse. Det er vel kjent at Norge har underskudd på digital kompetanse, både i form av IKT-eksperter og generelle kompetanse i befolkningen. Dette er ikke Norge alene om og import av denne kompetansen er ikke løsningen. De fleste andre land, sannsynligvis alle, har den samme utfordringen.

Få miljøer. Det er kun et lite antall fagmiljøer/institusjoner som har den kompetansen som trengs for å utvikle et helhetlig eller fullverdig opplegg for etter- og videreutdanning innen digitalisering, særlig hvis målet er å utvikle slik utdanning på høyt internasjonalt nivå. Skal universitetene ha en rolle, i det minste det universitetet jeg kommer fra, er det en forutsetning av vi har de samme ambisjoner for etter- og videreutdanning som vi har for all annen utdanning.

Høyt press. Utfordringene i Norge, som i de feste andre land, er at de miljøer med høy kompetanse på digitalisering i utdanninger er fullt belagt med andre oppgaver, dvs bachelor-, master-, PhD-utdanning, samt at de skal utføre forskning på høyt internasjonalt nivå. I tillegg skal de samme miljøene, her i Europa, også vinne kampen om forskningsmidler i EU.

Underskudd på digital kompetanse, få miljøer og stort press på disse miljøene gjør at situasjonen for et lite land som Norge er vanskelig, men ikke håpløst.  Den nødvendige løsningen er kostbar, men den vil også være en meget god investering.

Vi må tenke langsiktig. Det må etableres store og langsiktige satsinger eller programmer som konsentreres rundt de institusjoner/fagmiljøer som kan levere bærekraftige løsninger med et forskningsbasert innhold på høyt internasjonalt nivå, både faglig og pedagogisk. Satsingen må være på minimum 10 år.

Vi må lage skalérbare løsninger. Det er vanskelig å utvikle skalérbare løsninger for etter- og videreutdanning, men vi har miljøer med solide  erfaringer på dette området. Disse erfaringen må benyttes!

Vi må utvikle systemer slik at vi oppnår synergier. Det er helt avgjørende at det etableres opplegg som tar ut synergier mellom bransjer og samfunnsområder. Grunnen er naturligvis at Norge, som mange andre land, vil ha en stort underskudd på digital kompetanse og at vi også vil ha det i uoverskuelig fremtid. At vi er et lite land der relativt få mennekser skal dekke alle funksjoner i samfunnet har også betydning.

Deling – noe vi kan lære av den fremvoksende IT-bransjen. Denne bransjen har i sin nød funnet en klassisk, men allikevel interessant og viktig løsning. De samler seg på noen steder. Noen kaller det kannibalisme. Jeg vil kalle det DELING.

En nasjonal satsing på etter- og videreutdanning innen digitalisering må baseres tungt på DELING. Litt i overkant populistisk kan man kanskje lansere en nasjonal satsing på etter- og videreutdanning innen digitalisering under slagordet ”DELING er den nye oljen!”  

Takk for oppmerksomheten!

----------------

Dette var det jeg "forsøkte" å si i mine syv minutter i rampelyset. Litt spissformulert og tabloid her og der, men slik må det vel være. Tror det gikk greit, men synes jeg fikk litt dårlig tid. Da var det godt å høre Paul Chaffey, som var fornøyd, og han forstod godt at vi, som universitetslærere, synes syv minutter er litt lite. Som han sa, vi er vant med å bruke 45 minutter for å snakke ferdig. For de som ikke vet det er ”en time” undervisning lik 45 minutter. Det er også på sin plass å si at dette innlegget ikke er komplett, men jeg håper at denne gjennomgangen gir et godt bilde på de utfordringer og muligheter vi har for å løse en stor og krevende oppgave.

Interessert i forskningsnyheter om realfag og teknlogi? Følg oss på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt.

Mer på Titan.uio.no:

Kategori: 

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)