Artikkel

– De evnerike barna går fortsatt for lut og kaldt vann

Evnerike barn kan ofte kjede seg på skolen
Barn som kan lese og skrive allerede når de begynner på skolen, sitter kanskje og kjeder seg helt til de kommer til videregående – og så møter de veggen, fordi de aldri har lært gode arbeidsvaner. Foto: Colourbox.

– De evnerike barna går fortsatt for lut og kaldt vann

– Det norske skoleverket heier fram barn som er flinke i musikk eller idrett, men de som er evnerike i for eksempel kjemi eller matematikk, går fortsatt for lut og kaldt vann i de fleste tilfeller, sier professor Ella M.C. Idsøe ved Naturfagsenteret. Men nå har vi i alle fall begynt å snakke om temaet.
Professor Ella M.C. Idsøe er opptatt av de evnerike barna

Alle barn bør få lov til å utvikle potensialet sitt, mener professor Ella Idsøe. Foto: Bjarne Røsjø/UiO Bruk bildet.

– Det norske skoleverket diskriminerer 10-15 prosent av elevene, de mest evnerike, helt fra de begynner i første klasse. Disse barna har ikke noe tilbud som matcher evnene deres, og slik har det vært i alle fall siden Janteloven ble nedskrevet, sier professor Ella Maria Cosmovici Idsøe ved Naturfagsenteret. Hun har vært opptatt av de evnerike barna i årevis og jobber hardt for å knuse mytene om dem.

– Det er for eksempel ikke sant at «de flinkeste alltid klarer seg», som mange sier. De barna som har store talenter på andre områder enn musikk og idrett, er ikke alltid så populære. De er blant annet mer utsatt for mobbing enn andre barn, og de er mer sårbare, forteller Idsøe.

Mange av disse barna har opplevd Janteloven i praksis, slik den ble formulert av forfatteren Aksel Sandemose i boka En flyktning krysser sitt spor fra 1934. Jantelovens første brutale bud fastslår at «Du skal ikke tro at du er noe», og det sjette budet sier at «Du skal ikke tro at du vet mere enn oss». Sandemoses tanke med Janteloven var at han ville beskrive «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned».

De evnerike dropper ut

– Mange tror at det bare er de faglig svake elevene som dropper ut av skolen, men det er ikke riktig. Det finnes studier som tyder på at ganske mange av de evnerike elevene også kan droppe ut. Årsaken kan være at de er ensomme, misforståtte eller understimulerte fordi undervisningen vanligvis er tilrettelagt for de elevene som er mer «på midten» når det gjelder evner, påpeker Idsøe.

– De evnerike barna kan også utvikle atferdsvansker og bli urolige fordi de ikke klarer å sitte stille og vente på at hele klassen skal lære noe de allerede kan. Det er ofte PP-tjenesten som oppdager at disse barna egentlig er veldig intelligente og trenger mer kognitiv stimulering, men da har de allerede slitt i lang tid. En rapport fra Kunnskapssenter for utdanning viser at elever som ikke blir tilstrekkelig stimulert i skolen, sliter med både frafall, adferdsproblemer, underprestering og psykiske vansker, forteller hun.

Mer å hente

Ella Idsøe studerte psykologi i Spania og Nederland og kom til Norge og det som nå heter Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger i 2006. Da hadde hun med seg en doktorgrad om elever med stort potensial i matematikk og språkfag. Men VG hadde intervjuet henne allerede i 2004; da var hun i Norge for å delta på en konferanse om mobbing.

I intervjuet kritiserte hun at det norske skoleverket ikke hadde noe tilbud til de evnerike barna. Den gangen var dette et helt nytt budskap, som Idsøe har bidratt til mer oppmerksomhet omkring senere. I 2015 ble hun utpekt til å være med i et utvalg som skulle undersøke skoleverkets behandling av elever med stort læringspotensial, og i 2016 leverte utvalget en NOU-utredning med den konstaterende tittelen «Mer å hente».

– Janteloven gjelder fortsatt i det norske skoleverket, kanskje fordi prinsippet om likhet er blitt misforstått. Barn er nemlig ikke like: De har like rettigheter, men veldig ulike behov! I dag er det fortsatt slik at det norske skoleverket passer best for de barna som ligger «på midten» når det gjelder evner, og så settes det inn ekstra ressurser for dem som sliter. Men det fører til at mellom 10 og 15 prosent av de mest evnerike barna blir diskriminert, fordi skoleverket ikke har et tilbud som matcher evnene deres, sier Idsøe – som ble ansatt ved Naturfagsenteret i Oslo i mai 2017.

Taper på to fronter

Naturfagsenteret

Skal bidra til at den nasjonale utdanningspolitikken blir iverksatt og gjennomført slik at barn, unge og voksne kan få en likeverdig og tilpasset opplæring av høy kvalitet i et inkluderende fellesskap.

Skal bidra til økt kvalitet i naturfagopplæringen og økt motivasjon og interesse for naturfagene i barnehagen og grunnopplæringen.

Nettsiden har en rekke læringsressurser til bruk fra barnehagenivå og gjennom videregående skole.

Ble opprettet i 2003 etter initiativ fra Utdannings- og forskningsdepartementet.

Holder til på Universitetet i Oslo.

Kilde: Naturfagsenteret.no

Tingenes tilstand fører til et tap på minst to fronter: Mange av de evnerike barna mister interessen for skolen og muligheten for å utvikle evnene sine, og «kunnskapsnasjonen» Norge mister muligheten til å dyrke fram talenter som kunne gjort det skarpt i næringslivet, offentlig sektor eller akademia.

– Vi kommer til å trenge disse smarte hodene mer og mer i fremtiden. De kan hjelpe oss med å bekjempe kreft, finne nye energikilder, redde det globale klimaet, alt du vil. Vi må ikke glemme at Norge befinner seg i en globalisert konkurranse med andre land, og i fremtiden trenger vi kunnskap mer enn noe annet! understreker professor Idsøe.

Norge er forøvrig ikke helt alene om å skusle vekk muligheter på dette området; både Sverige og Danmark sliter med noe av det samme.

– Men land som Nederland og Tyskland har gode tilbud til evnerike barn. USA ligger også godt an: Amerikanerne ble skremt da Sovjetunionen skjøt opp Sputnik-satellitten i 1957 og bestemte seg for å satse systematisk på de kloke hodene. De ville sikre seg at USA skulle beholde et teknologisk forsprang, forteller Idsøe.

Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi? Følg oss på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt.

Gransker regjeringens talentprogram

Ella Idsøe er nå i ferd med å dokumentere effekten av et talentprogram som regjeringen satte i gang innen realfagene, som en oppfølging av NOU-en fra 2016 og en satsing som heter «Tett på realfag». Talentprogrammet er knyttet til vitensentrene i Oslo, Trondheim, Bergen og Tromsø, som rekrutterer elever fra ungdomsskoler og videregående skoler og gir dem et mer avansert undervisningsopplegg enn de er vant til.

Talentsenteret for realfag i Oslo

Talentsenteret ved Teknisk Museum i Oslo er et tilbud til elever på 7. til 10. trinn i grunnskolen og de to første årene på videregående.  Bildet ble tatt i forbindelse med en utlysning i 2017, da Talentsenteret søkte etter realfagsinteresserte unge mellom 12 og 17 år. Foto: Talentsenteret.

– Hvis det viser seg at effekten av dette programmet er god, er dette et tilbud som kan utvides til å gjelde hele landet. Tilbudet skal ikke erstatte skolens arbeid med å øke kompetansen på realfag, men er ment som en supplering, sier Idsøe.

Men satsingen på talenter trenger ikke stanse når ungdommene forlater den videregående skolen. Ella Idsøe drømmer om at også Universitetet i Oslo skal etablere et talentprogram for de aller smarteste og mest motiverte studentene.

– Et slikt tilbud, enten på bachelor- eller masternivå, kan gjøre UiO enda mer attraktivt for de klokeste hodene blant norske ungdommer. UiOs matematiske institutt har et tilbud til evnerike elever, men jeg mener at man kan utvikle et ekstra tilbud for skoler, hvor ansatte fra Naturfagsenteret og studentene på MN-fakultetet har en sentral rolle i å tilby dybde og kompleksitet i realfagene, sier hun.

Lærerutdanningen er et problem

Argumenter om at det er nødvendig å sette inn tiltak for evnerike elever og elever med stort læringspotensial er tidligere blitt betraktet som elitisme og er til dels blitt oppfattet som en undergraving av likhetsprinsippet. Men talentprogrammene ved vitensentrene er et tegn på at holdningen til de evnerike barna er i ferd med å endre seg i Norge. Det finnes også enkelte kommuner som har opprettet egne tiltak for slike barn, som for eksempel Stavanger og Bærum.

– Men det er fortsatt et stort problem at de evnerike barna overhodet ikke er et tema i lærerutdanningen. Her må det virkelig skje en endring. Jeg mener at absolutt alle lærere bør få kunnskap om hvem disse elevene er, hvordan de kan identifiseres og hva slags læringsbehov de har. Mens mange barn kanskje er fornøyd med å reprodusere og huske kunnskap som læreren har formidlet til dem, er disse barna isteden skrudd sammen slik at de misliker sterkt repetisjoner av noe de allerede kan.

– Disse elevene trenger isteden å få stimulert andre typer kognitive prosesser, som å argumentere eller produsere nye tanker. Hvis lærerne ikke har lært noe om dette i sin egen utdanning, blir det vanskelig å komme på noe selv for å stimulere elevene på riktig nivå, påpeker Idsøe.

Det handler om menneskeskjebner

Professor Idsøe er glad for at skolemyndigheter på flere nivåer har begynt å ta de evnerike barna mer på alvor, men hun er fortsatt utålmodig. Dette handler nemlig også om menneskeskjebner, understreker hun – og fremskrittene kommer langsomt.

– Hvis du allerede kan lese og skrive når du begynner på skolen, sitter du kanskje og kjeder deg helt til du kommer til videregående – og så møter du veggen, fordi du aldri har lært gode arbeidsvaner. Jeg har hatt voksne mennesker på kontoret mitt som gråt fordi de aldri fikk hjelp til å utvikle evnene sine, og jeg får telefoner fra foreldre som gråter fordi de har intelligente barn som er deprimert og sliter med skolevegring. Det er vondt å tenke på at Norge nesten totalt mangler institusjoner som kan gi et godt tilbud til disse elevene, konkluderer hun.

Kontaktperson:

Professor Ella M.C. Idsøe, Naturfagsenteret

Les mer på Titan.uio.no:

Mer informasjon:

Norges offentlige utredninger 2016:14: Mer å hente – Bedre læring for elever med stort læringspotensial
Kunnskapssenter for utdanning: Evnerike elever og elever med stort læringspotensial. Publisert 15.03.2016
Regjeringen.no: Talentsentre om realfag i fire byer. Publisert 04.04.2016
Utdanningsdirektoratet: Tilpasset opplæring for elever med stort læringspotensial. Publisert 08.09.2015

Kronikker og intervjuer:

Ella M.C. Idsøe: Talentene trenger noe å strekke seg etter. Kronikk i Bergens Tidende, 2016.
Vimeo: Tilrettelegging for elever med stort læringspotensial i realfag – Ella Idsøe. Publisert i 2017
Anette Snarby: Evnerike barn kan ofte bli stemplet som «problematiske». KK, november 2017
Ella M.C. Idsøe: Har vi råd til å miste de evnerike barna? Aftenposten, 7.2.2014
Gro Engen og Maia Østerud: For smart for norsk skole. NRK Dokumentar, 2.11.2013

Bøker om temaet:

Ella Cosmovici Idsøe og Kjell Skogen: Våre evnerike barn: en utfordring for skolen. Høyskoleforlaget, 2011
Ella Cosmovici Idsøe: Elever med akademisk talent i skolen. Cappelen Damm Akademisk, 2014

 

Kommentarer

Ole Henrik Ishoel

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/p6ppWw/hva-gjør-vi-med-kjønnsforskjellene-i-skolen

Det er svært viktig at alle barn får ordentlige vekstvilkår. Mange vil da hevde at barna trenger støtte og hjelp, men også utfordringer. Noen mener at vi har en særlig plikt til å stimulere begavede barn fordi slike barn kan utvikle seg til å bli viktige bidragsytere i samfunnet. Men hva kjennetegner begavede barn og hvor stor del av barna kan karakteriseres som begavet?
Ofte blir begavede barn definert som barn som skårer over en viss verdi på intelligensprøver. Intelligenstesting er en endimensjonal måling av visse ferdigheter. Det er ikke helt greit at mennesker som i høy grad er flerdimensjonale i sine prestasjoner, blir vurdert i en endimensjonal skala. Riktignok finnes det flere former for intelligens og dermed flere forskjellige tester, men likevel er testingen av spesielle egenskaper en usedvanlig forenklet del av virkeligheten.
Intelligenstester har en vel hundreårig historie. Det begynte med at noen psykologer trengte tall for å sammenligne ulike menneskers dyktighet. Tester ble laget og de bestemte at folks gjennomsnittlige intelligens skulle være representert med tallet 100 og at de fleste skulle samles om denne verdien og så skulle det bli færre utover på begge sider. (En gausskurve.) Begrunnelsen for denne fordelingen var at målte egenskaper til mennesker og dyr ofte fordelte seg slik. Eksempelvis er høyden på rekrutter fordelt etter en slik kurve. Men ikke alle egenskaper hos levende vesener har en slik fordeling. Synsdyktighet fordeler seg som en J-kurve. Det vil si at de aller fleste ser godt og kan plasseres i den ene enden og de med varierende svekket syn fordelte seg mer jevnt utover. Forklaringen på forskjellen i fordelingen av egenskaper er at det både er en fordel og en ulempe å være en høy eller lav person, men at det alltid er en fordel å ha godt syn.
Dette betyr at dersom dyktighet eller intelligens hos mennesker er fordelt som en gauskurve, må slike egenskaper være både være en fordel og en ulempe. Problemet her er at man vanligvis ikke regner med at det er en fordel å være uintelligent. Det har heller ikke vært lett å lage tester som viser en slik fordeling og forklaringen kan være at dyktighet hos mennesker ikke så lett lar seg innordne i så enkle modeller.
Jeg har vært lærer i ungdomsskolen i en del år og har møtt mange elever som har vært flinke på forskjellige måter. Antallet elever som utmerket seg i en klasse viste seg i stor grad å være avhengig av hvor godt jeg kjente klassen. Jeg måtte således bli godt kjent med en elev for å se hva han/hun utmerket seg i.
Noen elever er heldige fordi de er flinke på områder der det er lett å vise dyktighet. Begavelse i musikk, idrett og mange andre skolefag er vanligvis eksempler på slike ferdigheter. Men ikke alle evner lar seg like lett vise fram. En elev som er usedvanlig dyktig i å imitere andre mennesker, må være litt frampå for å få vist talentet sitt. I tillegg til dette kan det være elever som selv ikke skjønner at han/hun har talenter av stor verdi og da er det ikke lett for en lærer å gi anerkjennelse.
Egentlig mener jeg å påstå at ikke noen, men alle elever har potensialet til å være fremragende på en eller annen måte, og jeg begrunner denne påstanden i menneskeartens noe særegne form for evolusjon mot det moderne mennesket.
Vår art har utviklet seg i stammefellesskap med omtrentlig 100 medlemmer. Dette samfunnet kunne fungere ved at medlemmene hadde ulik kompetanse og dyktighet og dermed kunne utfylle hverandres utilstrekkeligheter. I dette fellesskapet var det viktigere å være flink til noe enn å være feilfri. ”Du hjelper meg der jeg har problemer og jeg skal hjelpe deg der du har vanskeligheter.” Et slikt fellesskap er enestående i naturen og kan forklare mye av det som er spesielt med menneskearten.
Det var, som nevnt, viktig at alle kunne være flinke på sitt område og bidra til fellesskapet. I stammer der dette ikke fungerte så godt kunne hele stammens eksistens være truet og har derfor i mindre grad gitt gener til det moderne mennesket.
I dagens samfunn ser vi også det er viktig for oss alle å være flinke og til nytte for andre. Mennesker som av en eller annen grunn ikke får bidra til fellesskapet, har det ikke greit med seg selv.
Vi mennesker har en fantastisk hjerne. Eksempelvis vil de deler av hjernen som er viktig for oss vokse på bekostning av deler som ikke brukes så mye. En blind person vil for eksempel har redusert område i hjernen for synsinntrykk og til gjengjeld et større område for hørsel. Dersom et menneske har problemer på et område kan det således føre til ekstra dyktighet på andre områder. Vi mennesker er i motsetning til det som er vanlig i naturen ikke feilfrie. Usedvanlig god hukommelse kan således skyldes en hjerneskade. På samme måte kan usedvanlig høy intelligens henge sammen med at andre deler i hjernen ikke funker. Det at særlig evnerike barn av og til ikke fungerer så godt sosialt, henger ikke nødvendigvis sammen med at de er mye flinkere enn andre barn, men at de har mangler i andre deler av hjernen.. Forskjellige former for hjerneskader er forøvrig ikke unormalt for mennesker. Kanskje feil i hjernen er en viktig grunn til mangfold hos oss. (Hjerneskade hørers litt ille ut. Her trenger vi et nytt ord.)
Et annet moment å ta med er forskjellen mellom barn og ungdom/voksne. Barn leker og det går ofte ut på at de tar etter f. eks. voksne. Ungdommer og voksne vil gjerne vise at de er flinke og konkurrerer derfor med hverandre. Den som taper en slik konkurranse finner vanligvis på noe annet å gjøre. En ungdom slutter eksempelvis å sparke fotball dersom han/hun finner ut at andre er mye flinkere. Dette i motsetning til barn som har glede av utfordringer og samhold i spillet selv om de ikke er blant de beste. Barn konkurrerer egentlig ikke, de leker konkurranse.
Det hender at barn er meget modne for sin alder og viser dyktighet som man gjerne finner hos voksne. Slike barn har selvfølgelig rett til tilpasset opplæring og ellers all mulig støtte. Men det er nødvendigvis ikke noe mål at barn skal være voksne når de egentlig burde være barn. Såkalte vidunderbarn, dvs. barn som bruker tida si til voksne aktiviteter, f. eks. alvorlige konkurranser, har en tendens til ikke å bli ordentlig voksne og beholder ofte noe av et barns følelsesliv videre i livet.
Som en konklusjon kan vi si at det er viktig at elever i ungdomsskolen og videregående skoler får vist hva de er flinke til og at de får støtte og oppmuntring til å finne fram til og å utvikle sine talenter. Det er trist når det hender at mennesker først oppdager sin begavelse etter at de er ferdig med skolen. Enda verre er det når elevers ferdigheter ikke blir oppdaget i hele tatt. Dersom elever ikke får vist hva de kan duge til, er skolegangen mislykket og skolen har et vesentlig ansvar for dette.
Vurdering i form av karakterer eller sammenligninger er et problem for å lage en skole der alle lykkes. Etter min mening er det imidlertid fullt ut mulig å få en skole til å fungere uten karakterer.
I barneskolen bør man være forsiktig med å framheve usedvanlig dyktighet på et område. Barn er barn og skal oppleve på et mangfold av utviklingsmuligheter. Jeg skriver bør og ikke skal og det betyr at det kan tenkes situasjoner der enkeltferdigheter hos barn bør applauderes.
Nils Kristian Aanderaa

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)

Les også