Artikkel

Forskere fant en ny art da de skulle rydde i soppens ”slektstre”

Forskere fant en ny art da de skulle rydde i soppens ”slektstre”

38 arter ble til 55 da Inger Skrede, Tor Carlsen og Trond Schumacher begynte å rydde i slekten til soppen Helvella. En helt ukjent dukket også opp.

Trond Schumacher har vært Helvella-entusiast helt siden han tok hovedfag. Selv bedyrer professoren at hans spisskompetanse handler om å finne dem – for man må lete. De lar seg heller ikke dyrke i laboratorium, og det vil være trygt å si at dette forskningsfeltet er for spesielt interesserte. Men de spesielt interesserte viser det seg å være en del av, for soppentusiaster er det mange av, og Helvella-soppene er flotte å se på.

– Jeg har aldri klart å gå fra en Helvella når jeg har funnet den, forteller Schumacher.

I 40 år har han jobbet på Institutt for biovitenskap ved UiO, og han har i løpet av sin karriere samlet Helvella fra mange steder. Lyder navnet ukjent,  er det for eksempel endel morkler som tilhører Helvella-slekten, men ikke alle, og Helvella er også mye annet enn morkler.

De syv nye artene i Europa

Helvella alpicola (alpicola = seter)

Helvella alpina (alpina = fjell)

Helvella carnosa (carnosa = kjøttfull konsistens)

Helvella danica (funnet i Danmark)

Helvella nannfeldtii (for å hedre Nannfeldt)

Helvella pubescens (pubescens = hårete)

Helvella scyphoides (scyphoides = kopp-formet

– Jeg innså at det ryddearbeidet vi nå har gjort i Helvella-slekten, måtte gjøres av meg før jeg pensjonerte meg. Jeg har nemlig brukt et helt liv på å finne dem.

Vi møter Schumacher og hans kollega Inger Skrede i instituttets kantine. Det er de to som sammen med Tor Carlsen har gått gjennom 432 prøver av Helvella-sopper. Den eldste av prøvene er fra 1920-tallet.

– For oss var det viktig i dette genetiske og taksonomiske arbeidet å få med mye gammelt innsamlet materiale, forklarer Inger Skrede.

Mange av de gamle soppprøvene er såkalte holotyper. Det betyr at dette er ”fasit-soppen”. Akkurat som at kiloen i Paris er fasiten for hva en kilo er, så er alle arter også definert på en slik måte. Når en ny art blir registrert, tar man også vare på et eksemplar av arten som en slags fasit.

Genetisk gravearbeid

Noe av grunnen til at holotypene er så viktige, er at biosystematikken, som blant annet tar for seg inndelingen av arter i Helvella-slekten, har endret seg gjennom tidene. Forskere fra Østerrike, Frankrike og Danmark har de siste 150 årene gjort en enorm innsats for å klassifisere de ulike artene i denne globalt utbredte slekten.  

– Da vi startet vårt arbeid, var det opp-og-avgjort at det fantes 38 Helvella-arter i Europa. Det var imidlertid mange ting som ikke stemte, og Trond Schumacher bestemte seg for å rydde – én gang for alle, forteller Skrede.

Dermed tok Schumacher, Carlsen og Skrede på seg den enorme jobben. 

Fjellbegermorkel Helvella arctoalpina fra Oppland, Dovre, Grimsdalen.
Fjellbegermorkel Helvella arctoalpina fra Grimsdalen på Dovre i Oppland. Foto: Trond Schumacher Bruk bildet.

– Det er ikke vanlig å kunne bruke så mye tid på innsamling av artene i felt som det jeg har gjort, men har jeg funnet en Helvella hvor enn jeg har vært i verden, så har jeg tatt den med meg. Det som er vanskelig med Helvella, er at noen av artene ser helt like ut, men er genetisk forskjellige. Dette gjør at noen arter tilsynelatende har større utbredelse enn det de faktisk har, forklarer Schumacher.

– Det vi har gjort, er å finne noen gode genetiske markører for hva som skiller artene. For noen av Helvella-artene er faktisk globale, andre er svært lokale.

Ved hjelp av genetiske og fylogenetiske metoder kan man bruke genetikken for å avsløre hvilke sopper som er i slekt med hverandre og hvilke som ikke er det. Det er imidlertid slik med DNA at man må vite hvor man skal lete, for mye av DNA'et er ganske likt. Vi mennesker deler for eksempel 98 % av DNA'et vårt med sjimpansene, selv om vi er to helt ulike arter.

– Vi har undersøkt fire ulike regioner hos Helvella-soppene og funnet frem til områder som kan brukes som genetiske artsmarkører. Våre resultater er publisert open source i en genbank, slik at det er tilgjengelig for alle som måtte ønske det. Flere har allerede lastet ned sekvenser i løpet av den tiden artikkelen vår har ligget ute, forklarer Skrede.

– Det er viktig for oss at arbeidet vi har gjort kan etterprøves og at andre kan bruke det videre!

Vil du lese mer om sopp, biologi og annen forskning i realfag og teknologi: Følg oss på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt.

Har en kompleks livssyklus

Artsbegrepet hos sopp er ikke like rett frem som hos en del andre organismer. I dyre- og planteriket kan man ofte skille arter på hvorvidt de kan få levedyktig avkom eller ikke, men sopp har en mye mer kompleks livssyklus – og hvis du trodde at ditt sexliv var komplisert, må du gjerne prøve å forstå soppene! Så hva er en art hos sopp?

– I dette arbeidet definerer vi art som en ”evolusjonær enhet” basert på fylogenetiske analyser. Dette undersøkes ved hjelp av det genetiske materialet, hvor individer innen en art må ha genetiske likheter som skiller seg fra andre arter. For oss har det vært viktig at disse genetiske likhetene finnes flere steder i det totale genmaterialet til arten, forklarer Skrede.

I arbeidet er det først og fremst Europa de har prioritert, selv om enkelte arter fra andre steder i verden er tatt med.

– I resten av verden gjenstår det fremdeles en ganske stor ryddejobb, men arbeidet vi har gjort er et godt utgangspunkt for å gjøre en liknende jobb i resten av verden, forteller hun.

Sjekket over 470 navn

– En større del av arbeidet var faktisk å gå tilbake i gammel litteratur og sjekke hvordan artene ble definert den gang de ble beskrevet. Forskeren kunne for eksempel beskrive en hvit stilk og bruke det som karakteristikk for arten. Nå har vi gått gjennom alle de gamle artsdefinisjonene for å være sikre på at det vi har funnet ikke er beskrevet fra før, sier Skrede.

– Det var etisk riktig å være så grundig. Det er altfor lett å glemme det andre har gjort før oss. Nå har vi beskrevet og klarlagt hele 55 arter av Helvella i Europa. Syv av dem er nybeskrevne, 48 var beskrevet fra før – selv om utgangspunktet vårt var at det bare fantes 38 arter i Europa da vi begynte med ryddingen. På et tidspunkt i historien slo noen sammen flere arter, men nå ser vi at mange av de gamle, tidlige artsbeskrivelsene faktisk representerer gode arter.  Vi har gjenopplivet ti artsnavn som var blitt glemt. Selv om noen av artene var blitt slått sammen i ettertid, så var jo arbeidet blitt gjort, sier Schumacher. Det dreier seg også om å ”ære den som æres bør”.

I gjennomgangen av Helvella ligger det nå både en DNA-kode, en beskrivelse av utseende og opplysninger om hvor de vokser. Når sant skal sies, er arbeidet mer omfattende og grundigere enn tilsvarende arbeider tidligere. Heldigvis er det nå lov å beskrive nye arter på engelsk. Reglene for navngivning før 2012 var at nye arter måtte beskrives på latin!

”Googliana” er neppe et godt navnevalg

– Vi får ofte spørsmålet ”kalte du den noe gøy”? sier Skrede, og svaret er dessverre nei!

For artsnavnet blir fortsatt gitt på latin, og det finnes en god del føringer og anbefalinger for navnevalget. For eksempel er det vanlig å gi navn for å hedre noen.

– Nannfeldt var en stor, svensk botaniker og mykolog. Han og jeg hadde noen svært hyggelige og inspirerende samtaler på 1970-tallet da jeg ble rekruttert inn i forskningen, forklarer Schumacher.

En av de syv nye artene er kalt opp etter Nannfeldt (Helvella nannfeldtii). Videre er det vanlig å gi navn etter form og kjennetegn eller hvor arten er å finne. For eksempel er alpina eller arctica mye brukt.

– Vi kunne gitt tøysenavn som ”googliana”, men det er ikke å anbefale, skjønt det kan jo endre seg, sier Schumacher.

Vi vet ikke hva vi har

– For å kunne bevare arter, er det viktig å vite hva vi har og hva vi har hatt! mener Skrede. – H. alpicola er bare kjent fra Saltdal og et fjell i de sveitsiske alper og burde kanskje vernes? Denne arten hører hjemme i en gruppe av fem arter som tidligere ble sett på som én art. Hvilken utbredelse disse fem artene faktisk har, er umulig å besvare dersom de slås sammen og betraktes som én samleart.  Vi må bevare ut fra nye fakta om artene. Hvis vi skal kunne overvåke og ta vare på dem, må vi vite om dem og hvor de vokser.

I denne studien har hovedvekten av arbeidet ligget i materiale som har vært samlet fra før, men de fant likevel en ny sopp:

– Samtidig som dette er en oppfølgingsstudie, har vi også vært og samlet prøver i nye områder. En masterstudent fant en ny art under vårt feltarbeid i indre Troms i sommer. Den matchet rett og slett ikke noe vi har sett tidligere, forteller Schumacher.

Altså er ikke siste ord sagt om Helvellaens familietre. Forhåpentligvis vil dette arbeidet likevel være til glede for mange soppentusiaster og for andre som jobber med fylogenier i hele verden.

Kort oppsummert:

Før gjennomgangen av materialet var det registrert 38 arter av Helvella i Europa. Dette ble økt til 55, hvorav syv var helt nye. Det betyr at ti arter har vært beskrevet i litteraturen tidligere, for så å bli slått sammen. Men det viste seg å være feil.

I den nye og omfattende publikasjonen (52 trykte sider) er totalt 83 arter behandlet, hvorav altså 55 i Europa.  432 prøver er analysert genetisk.

Les hele artikkelen: 

 A synopsis of the saddle fungi (Helvella: Ascomycota) in Europe – species delimitation, taxonomy and typification
I. Skrede, T. Carlsen, T. Schumacher, in: Persoonia - Molecular Phylogeny and Evolution of Fungi, Vol. 39 (2017), p. 201-253

Mer på Titan.uio.no:

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)

Les også

Løvenes konge-pastisj

Kampen om dyretronen

En sibirsteinbukk-hunn vil bare følge den hannen som har vunnet i kamp mot de andre, hos flekkhyenen er det hannene som vier livet sitt til å følge hunnene. Sosialt hierarki i dyreriket er like varierende som dyrene selv.

Hus begravd i slam etter Lusi-utbruddet

Kilden til verdens største slamutbrudd er funnet

I 2006 ble det utløst flere slamutbrudd fra vulkaner nordøst på den svært folkerike øya Java.  Det mest aktive utbruddet - Lusi - er fortsatt aktivt, og forskerne ser det nå i samenheng med et nærliggende vulkansystem.

Professor Norbert Roos med et av IBVs kryoelektronmikroskoper

Mange ristet på hodet, men resultatet ble en nobelpris

Kjemikeren Jacques Dubochets første forsøk på å lage et kryoelektronmikroskop endte med at linsene i mikroskopet ble brukt til verdens dyreste askebegre. De neste forsøkene gikk bedre, og nå er innsatsen belønnet med en nobelpris.