Artikkel

Et lite stykke Danmark i Norge

Sanddyner, Farsund
De helt spsielle sandynene rundt Lista og Farsund kan gi en følelse av å være i Danmark. Foto: Colourbox

Et lite stykke Danmark i Norge

Sanddynene på Lista er et unorsk naturfenomen. De byr på et spennede landskap og planter som knapt finnes andre steder i Norge.

Lista, denne halvøya i sørvest som av forfatteren Arne Espeland blir kalt "Vårherres palett", er egentig et Norge i miniatyr.

Her er alt fra blide jordbrukslandskap til steile fjell og fjorder - innen en radius på en mil eller mindre. Men én landskapstype er Lista nokså alene om å ha, sanddynene.

Figur 8: Strandtorn er uvanlig i Norge, men finnes blant annet på Lista
Strandtorn er uvanlig i Norge, men finnes blant annet på Lista. Foto: Klaus Høiland

OK, Lista deler dem med Jæren og noen flekker fra Hvaler til Stad, og dessuten en del i Nord-Norge, særlig Finnmark.

Det er i stor grad sanddynene som gjør Lista-landskapet attraktivt for feltbiologene, enten det er planter, sopp, fugler eller insekter. Det er som om et lite stykke Danmark er flyttet opp i Norge.

Krever mye sand og vind

Sanden er finfordelt materiale fra havet. På Lista er hovedbestanddelen kvarts, i mindre mengder feltspat og mørke amfibolittiske mineraler. Av organiske komponenter er skjellfragmenter og tangrester det viktigste. Det er disse organiske komponentene som først og fremst gir plantenæring til sanden.

Sandstrender er vanlige i Norge, men det er bare ved sterk sandpålegging, som skyldes store tilgjengelige sandmengder i havet og kraftig pålandsvind, at det kan dannes sanddyner. Derfor er sanddyner, og i særdeleshet store sanddynesystemer, sjeldne i Norge.

Noen naturgeografer deler sandstranda i fire soner:

figur 1
Sandstranda kan deles inn i fire soner. Illustrasjon: Blyttia

"Nearshore bottom" fra ni meter under normal havflate til merket for normal fjære, "foreshore" til merket for normal flo (som derfor i praksis representerer tidevanssona ved normalt tidevann), "backshore" til sanddynenes begynnelse (dette vil ofte si til merket for springflo ved vårjamndøgn) og "dune belt" - som represnterer de vegetasjonsdekkete sanddynene. Den sanden som bygger opp dynene, er sand som vinden blåser innover fra den oftest tørrlagte "backshore"-sona.

Tangvoller

Normalt begynner sanddynene å dannes på eller like ovenfor merket for springflo ved vårjevndøgn. Nedenfor dette merket avlegges mye driftmateriale, tang, tare, rekved og annet drivgods. Det er her vi finner tangvollene.

Vegetasjonen består vesentlig av sommer-ettårige, salttålende planter. Når høststormene og det høyeste høst-tidevannet begynner å gjøre seg gjeldende, visner plantene ned.

Plantene på tangvollene er tilpasset de urolige vekstforholdene, og de drar nytte av den kraftige plantenæringa som frigjøres når algene i tangvollene råtner. Vi finner derfor flere nitrofile planter i meldefamilien og korsblomstfamilien.

Tangvollene på Lista er svært vekslende fra år til annet. Dette skyldes variasjon av tangmengde og frø som spirer. Noen arter har tydeligvis en frøbank som bare spirer opp i gunstige år. Strandreddik, tangmelde, strandmelde og sølvmelde er vanlige. Sistnevnte er  svært sjelden ellers i landet. Sodaurt opptrer bare enkelte år.

Er du interessert i forskningsnyheter om biologi, realfag og teknologi? Abonner på vårt ukentlige nyhetsbrev(link is external) eller følg oss på Facebook.

Sanddynetyper

Figur 2: Sanddynenes form
Sanddyner kan ta mange ulike former.. Illustrasjon: Blyttia

Av sanddyner har vi to hovedtyper: inorganogene og organogene. De inorganogene dannes uten aktiv hjelp av organismer, altså busker eller flerårige gras. Disse danner seg oftest i "backshore"-sona og hører strengt tatt ikke med i selve sanddynelandskapet, som utgjøres av de organogene dynene.

De organogene dynene dannes ved at busker eller især flerårige gras virker som ei felle for den fykende sanden. Mellom stråene i f.eks. ei marehalmdyne er det tilnærmet vindstille. Sand som blåser inn i marehalmtua vil drysse ned mellom stråene og avleire seg. Det vil etterhvert dannes ei sanddyne. Ved aktiv vekst fra plantene vil dynen vokse.

Av inorganogene dyner nevner jeg tre typer:

Tungedyna dannes som ei tunge i vindretningen bak et le, dette være seg en stein, ei kasse eller grastue. De aller første embryonaldynene begynner slik.

Skjolddyna dannes uten le ved større vindstyrker. Den er lav (ca 10 cm), skjoldformet og med den bratteste siden mot vindretningen. Da skjolddyna ligger fritt, vil den vandre i vindretningen.

Halvmånedyna dannes av skjolddyna ved sterk og vedvarende vind. Denne har slakksiden mot vindretningen, og den bratteste siden i vindretningen. Sanden "kryper" oppover dyna på lusiden og påleirer seg jamnt i ei slakk skråning. På lesiden av dyna opphører vinden, og sanden faller ned. Her avsetter den seg så bratt som den kan stables uten å rase. Sett ovenfra er dyna halvmåneformet med konvekssiden mot vindretningen.

På Lista ser vi ofte tungedyner,  skjolddyner og halvmånedyner har jeg ennå til gode å se, iallfall i typisk utforming. De

organogene dynene her dannes av tre viktige dynedannere: strandkveke, marehalm (eller sandrør) og krypvier.

Sanddynelandskapet

Dannelsen av et sanddynelandskap kan foregå på to måter: progressivt eller eroderende.

Progressiv dannelse er når en dynerand legges til den forrige etterhvert som sanden blåser og dynene vokser utover mot strandlinja. Slikt vil helst skje der vinden er rimelig moderat.

Et tverrsnitt gjennom et progressivt system gir et karakteristisk bilde. Først har vi embryonaldynene (når vi ser bort fra tangvollvegetasjonen). Så kommer de store marehalmdynene. Beveger vi oss innover, vil vi se at det etterhvert innfinner seg bunnvegetasjon i dynene.

I de uetablerte marehalmdynene ytterst vokser nesten bare marehalm med islett av strandrug, strandskolm og åkerdylle. Innover vil rødsvingel (sandvarieteten), sandstarr, skjermsvæve, løvetann, rundskolm, bitterbergknapp, gullmaure og andre urter innfinne seg.

Fortsetter vi innover det progressive dynesystemet, finner vi bak marehalmdynene et flatt parti med kortvokst vegetasjon av tørketålende gras og urter. Dette er dynegrasenga (dynegrasheia). Det flate relieffet skyldes at vinden etterhvert jamner ut dynene. Dessuten kommer en sakte og vedvarende sandpålegging fra de foranliggende dynene.

Nærliggende områder som også utsettes for sakte sandpålegging (men som ikke har oppstått fra sanddynene) vil også utvikle en liknende vegetasjon.

Figur 9: Vinden skaper ulike formasjoner i sanden
Vinden skaper ulike formasjoner i sanden. Illustrasjon: Blyttia

Etterhvert som vi beveger oss innover, vil dynegrasenga gro mer og mer til. Innholdet av organisk stoff i jordsmonnet vil øke. Vi får humifisering over sanden. Derfor vil pH i jorda synke etterhvert som vi går innover.

Forholdene legges til rette for arter av lyng som røsslyng og krekling. På grunn av den økte humifiseringen, vil jordas vannkapasitet øke. Dette gir grobunn for mer fuktighetskrevende arter som klokkelyng. Vi får ei dynelynghei bak dynegrasenga. På grunn av forsuring og konkurranse fra lyngartene, går det totale artsantallet ned.

Dyneskog

Bak dynelyngheia vil det etterhvert etableres en dyneskog med einer, bjørk, rogn, selje og større vierarter. Men mye av dynelyngheia og nesten all dyneskogen på Lista er dyrka opp eller erstattet av plantet barskog.

Det eroderende systemet er viktigst på Lista, kanskje på grunn av den kraftige vinden som nesten daglig blåser over halvøya.

Husk at marehalmdyna har et tverrsnittsprofil som er omvendt av halvmånedyna, den mest stabile formen sanden oppnår ved sterk og vedvarende vind. Dette innebærer at marehalmdyna har en iboende ustabilitet. Det er bare det tette dekket av marehalmskudd som gjør at stabiliteten opprettholdes. Dersom dette dekket blir ødelagt, vil dyna søke å snu tverrsnittsprofilet. Vi får sandflukt.

Dynerand

Dersom lusiden av marehalmdyna utsettes for sterke brenninger eller særs kraftig pålandsvind (særlig om vinteren hvor veksten er minimal), vil det skje en undergraving av dyna. Lusiden vil etterhvert bli tilnærmet loddrett, og røttene til marehalmen blir blottlagt for salt-, sand- og vindpåvirkning. Dette skader marehalmen, veksten blir svekket, og graset klarer ikke lenger å holde på all sanden.

Dermed blir dyna ustabil. Dersom større deler av dyneranden blir undergravd slik, vil den begynne å vandre innover i vindretningen. Dyneranden vil samtidig erodere sand helt ned til grunnvannsspeilet, hvor sanden blir for våt til å eroderes. Dyneranden vil bevege seg innover inntil pålandsvinden er blitt for svak til å flytte dyneranden lengre.

Etterhvert vil det oppstå en ny dynerand på det stedet der den bortvandrete sto. Når denne er blitt stor nok, kan også denne dyneranden risikere å bli undergravd og vandre innover. Derfor kan vi i visse tilfeller se flere parallelle dynerender.

Mellom disse dynerendene er det erodert ned til grunnvannet. Disse områdene arter seg som fuktige, flate forsenkninger. Slike kalles for dynetrau. Da grunnvannet er høyt, er områdene ofte oversvømt om vinteren. Vegetasjonen er skrinn og kortvokst og dominert av fuktighetskrevende planter.

Dynetrau

Figur 10: Slik ser et dynetrau ut!
Slik ser et dynetrau ut. Foto: Klaus Høiland

Etableringen av dynetrau følger også et mønster. På Lista dominerer krypkvein på de yngste trauene. På litt eldre trau kommer krypvier (som et fast innslag) sammen med for eksempel musestarr, sandsiv, vill-lin, gåsemure og mange mer eller mindre fuktighetskrevende moser. Lav finnes bare på de tørreste dynetrauene.

På svært våte steder kommer myrhatt, grøftesoleie og krypsiv, og på steder med skjellkalk også jåblom og en sjelden gang tusengylden. Andre sjeldenheter er klokkesøte, skjoldblad, dverglin og bustsmyle.

Krypvierdyner finnes ofte i forbindelse med dynetrau. De oppstår sekundært når dynetrau oversandes slik at det bare er krypvier som kan vokse gjennom sanden. Men etterhvert etablerer det seg en mer tørkespesialisert vegetasjon på disse dynene, hvor vi gjenkjenner arter fra dynegrasenga. Mosen matteflette er svært karakteristisk på krypvierdynene.

Det er imidlertid sjelden at hele dynerender eroderes og vandrer, sjøl om dette forekommer på Lista flere steder.

Parabeldyner

Oftest skjer eroderingen over et mindre område i dyneranden. Det kan dannes et vindbrudd som bryter hull i dyneranden. Hullet kan fungere som en slags vindtunnel. Bak vindbruddet vil sanden blåse i en parabel i vindretningen. Vi får ei parabeldyne, gjerne bevokst med marehalm.

Figur 12: Slik ser en parabeldyne ut
Slik ser en parabeldyne ut. Foto: Klaus Høiland

Parabeldynen vil også erodere sand ned til grunnvannsspeilet, og vi får dannet et dynetrau omgitt av parabeldyna. Etterhvert vil vindbruddet lukkes ved at det dannes nye embryonaldyner i åpningen i dyneranden. Til slutt vil dynetrauet ligge helt omgitt av sanddyner. Parabeldynas bein vil ofte se ut som dynerender vinkelrett på selve dyneranden langs strandlinja.

I dag er strendene langs Lista vernet som landskapsvernområde med plantefredningsområder og fuglefredningsområder.

God tur!

Artikkelforfatteren er professor ved Institutt for biovitenskap ved UiO. Dette er en forkortet og omarbeidet versjon av en artikkel som tidligere er publisert på BIO-bloggen til Institutt for biovitenskap.

Mer på  Titan.uio.no:

Kategori: 

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)

Les også

Atle Mysterud håper at skrantesyken hos rein ikke har spredd seg til Hardangervidda

Frykter skrantesyke-mareritt på Hardangervidda

Jegere har begynt nedskytingen av ca. 2000 villrein i Nordfjella, for å hindre at skrantesyken sprer seg, velter reinsdyrnæringen og ødelegger alle norske villreinstammer. – Dette er det mest dramatiske jeg noensinne kommer til å oppleve i min forskerkarriere, sier professor Atle Mysterud.