Artikkel

Ung brisling lever farlig, voksen brisling vil heller gyte

Ingrid Solberg og Stein Kaartvedt
Ingrid Solberg og Stein Kaartvedt har brukt ekkolodd som er så følsomme at enkeltindivider av både brisling og små krepsdyr kan følges mens de svømmer opp og ned i vannmassene. Foto: Bjarne Røsjø, UiO.

Ung brisling lever farlig, voksen brisling vil heller gyte

Brislingen innerst i Oslofjorden har utviklet en mangfoldig strategi for å overleve vinteren og skaffe seg nok mat, uten å bli mat selv. De unge tar sjanser og bruker mye tid på å beite nær overflaten om natten, mens de kjønnsmodne skjuler seg på dypt vann og øker sjansen for å overleve til vårgytingen.

Brislingen er en viktig matfisk som finnes langs Europas vestkyst og i Østersjøen.
Brislingen er en viktig matfisk som finnes langs Europas vestkyst og i Østersjøen. I Norge blir brisling ofte solgt som sardiner eller ansjos, selv om dette egentlig er andre arter. Foto: Colourbox.

Det er ikke akkurat lett å være brisling i Bunnefjorden, eller for den saks skyld i andre skandinaviske fjorder, om vinteren: Det meste av maten finnes ved overflaten, men der oppe risikerer brislingen å bli spist av torsk, hvitting eller sjøfugl som jakter ved hjelp av synet. Derfor er det tryggere å oppholde seg på større dyp, men der er vannet ofte svært oksygenfattig.

Ingrid Solbergs ferske doktorgrad ved Institutt for biovitenskap avdekker mye ny kunnskap om hvordan brislingen overlever vinteren. Solberg har analysert data som er samlet inn ved hjelp av forskningsfartøyet Trygve Braarud, og hun har blant annet brukt bunnstående ekkolodd som er så følsomme at det går an å følge med på enkeltfiskers vandring oppover og nedover i vannmassene.

Hvis Solberg «skrur» litt på frekvensen, kan ekkoloddet til og med registrere små hoppekrepser som svømmer rundt i fjorden.

– Vinteren er en kritisk livsfase for brislingen. Vi har ganske mye kunnskap om hva denne fisken spiser om sommeren og om hvor og når den gyter, for eksempel, men hittil har vi visst lite om hvordan den klarer seg gjennom vinteren. Det viser seg at brislingen har utviklet en mangfoldig strategi for å balansere mellom å spise og å bli spist selv, forteller Solberg.

Den viktige brislingen

Et av ekkoloddene som ble brukt fra FF Trygve Braarud
Dette ekkoloddet ble montert på dekket av FF Trygve Braarud og deretter senket ned til ca. 30 meters dyp, hvor det sendte en ekkostråle oppover i vannmassene. Den lille oransje enheten i midten er svingeren som sender ut lydsignalene, mens de runde kulene er flyteelementer. Foto: UiO Bruk bildet.

Brislingen (Sprattus sprattus) er en våre vanligste sildefisker og en økonomisk viktig art som finnes langs kysten fra Portugal til Norge. Langs norskekysten kan brislingen forekomme spredt helt nord til Helgeland, men de største bestandene finnes lenger sør.

Det viktigste brislingfisket i Norge foregår fra svenskegrensen til Stad, og tidlig på 1900-tallet ble Stavanger regnet som Norges hermetikkhovedstad – mye takket være brislingen.

Økologisk spiller brislingen en stor rolle ved at den er et av de vanligste byttedyrene for større fiskearter.

Ingrid Solbergs doktoravhandling viser hvordan brislingen vandrer mellom overflaten og dypere vann i løpet av døgnet.

– Det normale er at brislingen på dagtid foretrekker å svømme i stimer på dypt vann, der mindre lys gir mer beskyttelse mot predatorer (rovfisk). Både brislingen og større dyreplankton, som krill, svømmer opp til overflaten ved solnedgang, for å beite på annen plankton mens det er mørkt. Om natten er det mindre fare for at brislingen blir spist av større fisk eller fugler som jakter med synet, forteller Solberg.

De små tar sjanser, de store gjemmer seg

Ingrid Solberg og professor Stein Kaartvedt, som er medforfatter på flere vitenskapelige artikler, har også oppdaget at brislingen gjerne deler seg i to grupper når det gjelder denne vertikale døgnvandringen. En del oppholder seg ganske riktig i de øvre vannlagene hele natten, men ca. én time etter solnedgang er det mange brislinger som svømmer nedover igjen.

– Trolig utnytter de en liten tidsperiode rett etter solnedgang (og rett før soloppgang) med moderat lys til å beite visuelt på dyreplankton i øvre vannlag, før de svømmer ned til "trygt" vann igjen, forklarer Solberg. Denne observasjonen ble gjort om vinteren i Bunnefjorden, mens det var svært dårlige oksygenforhold – fra 5 til 7 prosent av full oksygenmetning – fra ca. 65 meter og ned til bunnen.

Forskerne om bord på FF Trygve Braarud trakk også en trål på 50-60 meters dyp og sammenliknet med fangsten fra en trål på grunt vann. Da fant de en klar forskjell: Brislingene som holdt seg på 60 meters dyp, var generelt større enn dem som svømte nær overflaten, det vil si over 10 cm lange. Samtidig fant de at de større predatorfiskene, som sei og torsk, hovedsakelig oppholdt seg på grunnere vann, der oksygenforholdene er bedre.

Ekkoloddene avslørte også at de store dypvannsbrislingene av og til tar seg en rask tur helt ned i det oksygenfattige laget.

– I dette laget finnes det store mengder hoppekreps i slekten Calanus, som klarer seg fint i vann med lite oksygen og overvintrer på dypt vann. Vi regner med at de store brislingene dykker ned til dette laget for å spise hoppekreps, men de kan ikke oppholde seg lenge i så oksygenfattig vann. De var der sjelden mer enn to minutter, forteller Solberg.

Sulter seg på bunnen

UiOs største forskningsskip er oppkalt etter marinbiologen og botanikeren Trygve Braarud ( 1903-1985).
F/F TrygveBraarud er UiOs største forskningsskip. I bakgrunnen det mindre søsterskipet F/F Bjørn Føyn på tokt rett utenfor Drøbak. Foto: Bjarne Røsjø, UiO Bruk bildet.

Ingrid Solberg har analysert data fra tilsammen fire vintre med varierende isforhold og oksygenmetning i dypet. Da hun analyserte mageinnholdet hos de store brislingene som holdt seg mye på dypt vann, viste det seg at de spiste veldig lite.

– Det ser altså ut til at den større brislingen tar mindre sjanser enn de små, som ikke er blitt kjønnsmodne ennå. De store holder seg på dypt vann så mye som mulig, og vår tolkning er at dette reduserer risikoen for å bli spist av predatorer. Gevinsten er at de øker sjansen for å overleve til gytingen på våren, forteller Solberg.

Brislingen har fo øvrig det som kalles negativ oppdrift på dypt vann, det vil si at fisken synker hvis den ikke svømmer aktivt. Forskerne har beregnet at brislingen må svømme hele 50 kilometer oppover i løpet av seks uker, bare for å holde seg på samme nivå i vannmassene. Les egen artikkel om dette.

Islagt fjord byr på ekstra utfordringer

Bunnefjorden var islagt tre av de fire vintrene som ble studert, og dette skapte en ekstra utfordring for brislingen. Brislingen er nemlig en såkalt fysostom fisk som må opp til overflaten av og til, fordi den må gulpe luft som brukes til å fylle svømmeblæra.  Men når fjorden er islagt, får den jo ikke tak i luft. Dette fører til at brislingen stresser og kaver mens den forsøker å få tak i luft, men uten å lykkes – og da svømmer den faktisk opp til overflaten og ned i dypet igjen gjennomsnittlig 12-13 ganger i døgnet.

Den manglende luftgulpingen fører ikke til at brislingen drukner eller blir plaget av oksygenmangel, for det normale oksygenopptaket skjer via gjellene – men mangel på luft i svømmeblæren kan føre til at den må bruke mer energi for å unngå å synke. Det er rimelig å anta at andre fysostome fiskearter, som sild, sardiner og ansjos, er like avhengig av denne luftgulpingen som brisling, kommenterer Solberg.

Brislingen i Oslofjorden befinner seg ganske nær sitt nordligste utbredelsesområde. Ingrid Solberg har inntrykk av at den vesle fisken trekker innover i fjorden om vinteren og samler seg i stimer for å unngå predatorer.

– Det er mye brisling også i Østersjøen, som – i likhet med Oslofjorden – ofte blir islagt om vinteren. Vi antar at brislingen i Bunnefjorden oppfører seg omtrent på samme måte som den i Østersjøen, hvor opptil halve vannsøylen kan ha veldig dårlige oksygenforhold store deler av året. Men nå viser våre data altså at brisling tåler svært lave oksygenverdier og dermed kan beite på dyreplankton som oppholder seg i oksygenfattige vannmasser. Trolig bidrar dette til å gjøre denne arten godt rustet til å leve i kystområder med lave oksygenforhold, sier hun.

Figuren viser hvordan brisling i Bunnefjorden oppfører seg om natten
Figuren viser hvordan brislingen (samt rekelignende krilll og små hoppekrepser) oppfører seg i Bunnefjorden om natten. Brislingen stimer på dypt vann på dagtid, men svømmer enkeltvis om natten. Vanligvis svømmer brisling oppover i vannsøylen når det mørkner for å beite på dyreplankton i overflaten, men Solberg og Kaartvedt oppdaget at en del av brislingen avbrøt denne vanlige døgnvandringen og svømte ned til dypt vann igjen kort tid etter solnedgang. Det var en hovedvekt av små brisling (under 10 cm) som holdt seg i øvre vannlag gjennom natten, mens de voksne brislingene generelt holdt seg på dypere vann. Antakelig er større brisling mindre risikosøkende enn små brisling. Forskerne så også at brislingen utførte raske dykk ned i svært oksygenfattig vann (5-7 % oksygenmetning), kanskje var dette en strategi for å jakte på de store og næringsrike hoppekrepsene som søkte tilflukt i dette vannlaget. Illustrasjon: Ingrid Solberg Bruk bildet.

Alternativ vei til doktorgraden

Ingrid Solberg tok sin mastergrad ved Institutt for biovitenskap i 2008 og flyttet til Saudi-Arabia i 2010 for å jobbe som forskningstekniker i Stein Kaartvedts forskergruppe ved King Abdullah University of Science and Technology (KAUST). Hun brukte samtidig tiden til å analysere enorme mengder data fra ekkoloddene i Bunnefjorden og til å skrive fire vitenskapelige artikler samt en sammenstilling. Kaartvedt ledet forskningsprosjektet med innsamling av data fra Bunnefjorden.

– Jeg fulgte ikke noe ordinært doktorgradsprogram, men søkte isteden UiO om å få godkjent arbeidet mitt som doktoravhandling innen den alternative dr. philos-ordningen. Dette er en doktorgrad som kan tildeles forskere som har kvalifisert seg uten formell veiledning, og jeg er glad for at universitetet aksepterte arbeidet mitt under denne ordningen, forteller Solberg.

Hun jobber nå som forsker II ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Trondheim, hvor hun blant annet er med i et prosjekt som kartlegger hvor mye rømt oppdrettslaks som finnes i norske elver.

Kontakt:

Forsker II Ingrid Solberg, Norsk institutt for naturforskning

 

Vitenskapelige artikler:

I. Solberg and S. Kaartvedt: The diel vertical migration patterns and individual swimming behavior of overwintering sprat Sprattus sprattus. Progress in Oceanography, Volume 151, February 2017, Pages 49–6.

I. Solberg, A. Røstad and S. Kaartvedt: Ecology of overwintering sprat (Sprattus sprattus). Progress in Oceanography, Volume 138, Part A, November 2015, Pages 116–135.

I. Solberg and S. Kaartvedt: Surfacing behavior and gas release of the physostome sprat (Sprattus sprattus) in ice-free and ice-covered waters. Marine Biology, February 2014, Volume 161, Issue 2, pp 285–296.

I. Solberg, T. A. Klevjer and S. Kaartvedt: Continuous acoustic studies of overwintering sprat Sprattus sprattus reveal flexible behavior. Marine Ecology Progress Series. 2012, 464, 245-256.

Les mer på Titan:

Brislingen må svømme 50 km opp, bare for å stå stille

Utreder fornybart forskningsfartøy for Oslofjorden

Våre artikler om forskningsskipet Trygve Braarud

Mer informasjon:

Norsk institutt for Naturforskning: Ingrid Solbergs disputas 10. mai 2017

Les også

Livsvitenskap er UiOs største satsing gjennom tidene

– Livsvitenskap handler om helse, miljø og bærekraft

– Hvis folk spør meg, sier jeg at det er livsvitenskap hvis det har med helse, miljø og bærekraft å gjøre, sier Carl Henrik Gørbitz. Han er leder for Universitetet i Oslos største faglige satsing noensinne, på nettopp livsvitenskap.