Artikkel

Endelig soppsesong!

Fagerbolle er en sjelden vårsopp med påskegul farge inni. Foto: Klaus Høiland

Endelig soppsesong!

De første har allerede dukket opp og forsvunnet, men sesongen varer til mai-juni. Skogen byr på både matsopp og monstre om våren.

Folk har det for travelt med å se etter blåveis og hvitveis eller lytte til fuglesangen til at de spesielle soppene om våren legges merke til. Og det er synd, for vårsoppene er både fargerike og morsomme - og noen av dem spiselige og meget gode attpåtil!

Å gå på vårsopptur er derfor en aktivitet som fortsatt utføres av de mer "nerdete" av biologene. Og når sant skal sies, blir ofte en vårsopptur en bomtur. Selv det mest lovende terreng og det mest kunnskapsrike selskap av vårsoppkjennere kommer til kort om været har slått seg vrangt.

Det beste er om snøen smelter langsomt, slik at jorda fuktes lenge og vel. Dessuten skader ikke noen påfølgende gråværsdager med regn og yr. Men det må heller ikke være for kaldt. Lange perioder med fuktig mildvær er det aller beste. Kommer solskinnsdagene for brått, tørker det altfor lett opp, og da uteblir vårsoppene.

Derfor er det alltid uvisst hva utfallet av en vårsopptur blir. For å være relativt (ikke helt) sikker på å finne noe, anbefales det å gå like etter snøsmeltingen. Da dukker antakelig noen av de artene opp som drar nytte av smeltevann og som, lik blåveisen og hestehoven, har forberedt seg høsten i forveien. 

Sekksporesoppenes tid

På klisterføre i Oslomarka kan vi rett som det er se noen oransjerøde "pannekaker" der snøen har smeltet. Se vi nærmere etter, sitter tett i tett med små oransjerøde begre på en hvit, tett hyfematte. Dette er fruktlegemene til sekksporesoppen oransje elgbeger, Byssonectria terrestris.

Våren er sekksporesoppenes sesong, og våre to store rekker av sopp, sekksporesoppene og stilksporesoppene, har på mange måter delt året mellom seg: om våren kommer de store sekksporesoppene med sine apothecier som kan være alt fra skålformete til vridd og foldet som hos morklene, mens høsten er stilksporesoppenes tid, med skivesopper, rørsopper, piggsopper, røyksopper osv. Men det fins unntak.

Der "kongen" har tisset ... 

Oransje elgbeber er en flott vårsopp
Oransje elgbeber er en flott vårsopp. Foto: Klaus Høiland

Elgbegeret er et viktig sportegn. Her har skogens konge, elgen, vært, og her har kongen også tisset. Den kongelige urin har i neste rekke trigget dannelse av fruktlegemer. Sannsynligvis er det mye mycel av oransje elgbeger i bakken, men fruktlegemene kommer altså ikke opp før etter påvirkning av urin.

Mekanismen bak dette er ennå ikke helt forstått, ei heller den evolusjonære fordelen. Mulig at soppen får en dæsj nitrogen fra elgurinen, som tjener som næring for den overdådige mobiliseringen av biomasse til hyfematte og fruktlegemer.

"IFA-pastillene" som snylter

Ser vi nøye etter, oppdager vi kanskje noen større, mørkebrune apothecier. De ser nesten ut som IFA-pastiller. Dette er mørkt elgdyngebeger Pseudombrophila guldeniae (oppkalt etter den norske mykologen Gro Gulden, etter en nokså lang og kronglete taksonomisk og nomenklaturisk historie - vi lar den ligge).

Det er fristende å anta at denne mørke soppen snylter på den oransje, men sikre er vi ikke. Det blir gjerne sagt at vi alltid finner den mørke sammen med den oransje, men aldri alene. Men noen ivrige vårsopplukkere mener at de har sett den mørke uten den oransje. I så fall faller parasitteorien.

LES OGSÅ: De fem vakreste soppene - én sammenlignes med Isslottet av Tarjei Vesaas

Vårsoppen over alle vårsopper

Skarlagen vårbeger har en av de sterkeste rødfargene i Norsk natur.
Skarlagen vårbeger har en av de sterkeste rødfargene i norsk natur. Foto: Klaus Høiland

Oppsøker vi fuktige kratt med gråor eller svartor, gjerne med en bekk rislende i bunnen, kan vi finne vårsoppen over alle vårsopper, skarlagen vårbeger Sarcoscypha austriaca. Den er like tidlig ute som elgbegerne og pleier å være nokså trofast der den finnes. Med sin oppsiktsvekkende rødfarge, for dette er noe av det rødeste som fins i Norges natur, tiltrekker deg seg oppmerksomhet langt utenfor de alminnelige sopplukkerne.

Skarlagen vårbeger skal ha det vått, og de dypt skålformete fruktlegemene sitter på våte lauvvedpinner, gjerne langs kantene av bekkefar. Vær tidlig ute for eksempel i Kjaglia i Bærum, og dere er nokså sikre på å finne den.

Skarlagen vårbeger tilhører en familie av begersopper som vi kan kalle vårbegerfamilien. Disse morsomme soppene kommer tidlig om våren, og de har gjerne store, litt seige og dyprøde til svarte apothecier. Legg merke til både farge og form: rødt og svart absorberer varmestråler fra sola, og den dype begerformen sørger for å samle varmen slik at sporesekkene, asci, kan modne.

Blomsterbeger Microstoma protractum minner om en slank og liten utgave av skarlagen vårbeger. Den har mer påfallende stilk, og begeret har hvitaktige frynser eller fliker langs kanten. Denne utrolig vakre soppen er sjelden, kalkkrevende, men behøver ikke så mye fuktighet som den skarlagne. Den kan derfor dukke overraskende opp på rik skogbunn.

Og så har vi de svarte i vårbegerfamilien. Ganske vanlig er svart vårbeger Pseudoplectania nigrella. Den har nokså grunne, beksvarte begre og vokser helst på pillråtne stubber mellom mose og strø. Den svarte fargen gjør at vi lett går forbi den, så den er nok oversett.

En riktig godbit for vårsoppkjennere er svartpokal Urnula hiemalis, nesten like svart som svart vårbeger, men formet som en dyp pokal eller urne på stilk. Dette er en av vårens store sjeldenheter.

Blomsterbeger er en blomsterliknende vårsopp.
Blomsterbeger er en blomsterliknende vårsopp. Foto: Klaus Høiland

Fylt med ekkel gelé

Men den største sjeldenheten er svartgubbe Sarcosoma globosum, en sopp vi trodde var forsvunnet fra Norge. Før 2009 kjente vi bare til to funn, Hamar og Øyer i Gudbrandsdalen, begge før siste krig. Stor var overraskelsen da den ble gjenfunnet i fjor på Ringerike, i et ganske ungt granfelt på barstrø. Soppen er neppe vanlig, men funnet viser at det kan være mer mycel av denne soppen enn vi aner.

Svartgubbe er en merkelig sopp. Den danner en stor, svart "sekk" med geléaktig, nesten flytende indre. På toppen er det et hull som etterhvert utvider seg til ei skål. I Sverige var den på 1800-tallet så vidt vanlig at Elias Fries (den store svenske mykologen) fortalte at guttene kastet svartkubber etter hverandre. Når de sprakk, ble klærne oversølt med ekkel gelé.

Med den merkelige svartgubben forlater vi vårbegerfamilien og nevner i forbifarten en annen stor og vakker begersopp, som ikke tilhører denne familien, fagerbolle Caloscypha fulgens. Oppsiktsvekkende ved at den store skåla er eggegul inni og blånende på utsida (se bildet øverst i saken). Nesten som fargene i det svenske flagget.

Fagerbolle er en sky sjeldenhet som plutselig kan dukke opp et sted for så aldri å bli funnet der igjen.

Minner om ekskrementer

Blek sandmorkel er en vårsopp som kan minne litt om en hjerne - hvis man er høflig!
Blek sandmorkel er en vårsopp som kan minne litt om en hjerne - hvis man er høflig. Foto: Klaus Høiland

Sandmorkel Gyromitra esculenta innfinner seg tidlig, allerede i mars-april, og vokser gjerne på åpne steder som furumoer, vegkanter i skog, langs stier og ved gamle stubber og røtter. Høyst sannsynlig lever den og de andre morklene saprotroft (av dødt organisk materiale) ved å bryte ned muld og strø. Ingen har definitivt påvist mykorrhiza (symbiose mellom sopp og plante), men vi kan aldri vite helt hva molekylærøkologene vil komme til å finne ut.

Sandmorkel har et kjøttfullt apothecium som er foldet og vridd som en hjerne for å øke den sporeproduserende overflata. Folk har plukket den til mat, men alle sopplukkere vet at den inneholder en farlig gift, gyromitrin, med virkning både på lever og nervesystem.

Rådet har vært å koke soppen i minst ti minutter og slå kokevannet bort, eller å tørke den i minst et halvt år. Giften er nemlig flyktig, men noe blir dessverre igjen. Forgiftinger har vært påvist i Mellom-Europa etter å ha fortært avkokt sandmorkel, så ingen soppkontrollører godtar denne som matsopp lenger. Det gjelder også de følgende: blek sandmorkel og de to flatmorklene, sjøl om gyromitrininnholdet visstnok er mindre.

Hvorfor gyromitrin? Kanskje fordi en sopp som investerer i et stort og kjøttfullt fruktlegeme i ei tid på året da det er lite mat å finne, nettopp forsvarer seg med gift mot sultne muler og kjever.

Utseendet har også fascinert meg. Alle forfattere av soppbøker skriver hensynsfullt at sandmorkel minner om en hjerne. Nei, det den minner mest om er en haug med ekskrementer, både form og farge. Og pattedyr skyr normalt ekskrementer på grunn av parasittfaren. Så kanskje: Først et avskyelig utseende, og hvis ikke dette er nok: skummel gift!

Blek sandmorkel Discina gigas minner om sandmorkel, men er blekere, og "hatten" er ikke tydelig avsatt fra stilken. Denne er knyttet til rikere skog og er ikke så vanlig som sandmorkel, enn skjønt den er ganske hyppig sine steder i Oslomarka. Som sagt, innholdet av gyromitrin er mulig mindre, men det er ingen grunn til å eksperimentere.

De to flatmorklene, som er nærmere i slekt med blek sandmorkel enn med den egentlige sandmorkelen, er nokså like hverandre - begge er flate og foldete og likner nesten enda mer på ekskrementer enn de to sandmorklene. Rødbrun flatmorkel Discina perlata vokser ofte på morkne stubber eller mellom sagflis og lignende i fattig barskog. Gulbrun flatmorkel Discina accumbens vil ha det mer næringsrikt og finnes ofte på grasgrodde vegkanter eller til og med i bergsprekker hvor det sildrer smeltevann.

Interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi? Abonner på vårt ukentlige nyhetsbrev(link is external) eller følg oss på Facebook.

Delikatesseklassen

Og så har vi de ordentlige matsoppene, spissmorkel Morchella elata og rundmorkel Morchella esculenta. Systematisk er vi inne på vanskelige veger. Vi vet egentlig ikke hvor mange ekte morkler vi har, ei heller hvordan de er avgrenset, selv om molekylene kommer oss til hjelp.

For våresoppentusiasten er det bare å vite at her snakker vi om mat i delikatesseklassen! Det beste skillet mellom ekte morkler og sandmorklene er at de førstnevnte er hule fra stilk til hatt, mens de sistnevnte er kamret innvendig. Spissmorkel er vanligst og finnes på moldjord i skog, vegkanter, hogstflater eller kanskje mest på barkstrø i hager og parker. Og her kan vi finne mengder! Rundmorkel er enda mer kresen og liker kalkholdig jord i rik lauvskog eller feit jord i parker og hager. Den runde er sjelden, men like god.

Spissmorkel og rundmorkel kommer senere om våren, gjerne i mai eller begynnelsen av juni. En regnfull og varm mai er det som skal til!

Skjult under hvitveis og blåbær

Så kommer vi til noen begersopper som lever som parasitter på karplanter og som vi kan finne tidlig om våren. Disse begersoppene tilhører en annen orden enn dem vi har sett på nå. Det har blant annet noe med åpningsmekanismen til sporesekken å gjøre.

De foregående begersoppene har asci som åpner seg med et lokk, operkulum, i toppen; de kalles for operkulate. De vi nå skal se på, har asci som åpner seg med en pore og kalles inoperkulate. Disse er vanligvis små, sjøl om unntakene fins blant vårsoppene, og de vokser helst på plantemateriale, dødt eller levende - og da som parasitter. Livssyklus til mange av disse parasittene er spennende. Fruktlegemene kommer helst når plantene blomstrer, slik at infeksjonen oftest skjer via blomsten og deretter hele planta (systemisk) eller bare i og rundt de blomstrende delene (for eksempel frukter).

Folk som plukker hvitveis har ofte lagt merke til noen brune, opptil 3 cm store begre på lang stilk rundt hvitveisplantene. Dette er symrebeger Dumontinia tuberosa, som er nokså vanlig der det vokser hvitveis, helst på litt åpne steder. Brunfargen gjør imidlertid at vi må se litt nøye etter - snakker vi om kamuflasje? Livssyklus fungerer trolig slik at sporene infiserer blomstrende hvitveisplanter og at soppens hyfer brer seg ned i de underjordiske stenglene. Her produserer soppen næringsrike knoller som løsner fra vertsplanta og produserer begre til rett tid i hvitveisblomstringen.

Vi har flere slike parasitter blant begersoppene. Under blåbær kan vi finne blåbærknollbeger Monilinia baccarum, og under tyttebær, blokkebær, tranebær og krekling finnes andre, nærstående arter. Felles for disse er at apotheciene vokser opp fra et mumifisert bær (steinfrukt hos krekling) som har ligget på bakken vinteren over. Sporene infiserer blomstene til bærlyngartene.

Ved bladsprett utvikles også ukjønnete sporer på bladene (sees som et doggaktig overtrekk) som sprer soppen videre. Infiserte blomster utvikler bær som mumifiseres og lar samtidig parasitten overleve vinteren. 

På nedfalte rakler kan vi tidlig om våren finne raklebegre i slekt Ciboria. Den vanligste er raklebeger Ciboria caucus, som vi kan lete etter under ulike rakletrær, gjerne or, selje og osp. Andre arter er hasselraklebeger C. coryli, som finnes under hassel (denne starter gjerne vårsoppsesongen og har nok allerede gjort seg ferdig når dere leser dette) og porsraklebeger C. acerina under pors.

På nedfalne grankongler finner vi ofte tett i tett med den nesten svarte grankonglebeger Piceomphale bulgarioides.

Den soppen som likner mest på "aliens"

Våråmeklubbe har en livsstil som lett kan forveksles med plottet i "aliens".
Våråmeklubbe har en livsstil som lett kan forveksles med plottet i filmen Aliens. Foto: Klaus Høiland

Jeg avslutter sekksporesoppene med en ganske spooky sak: våråmeklubbe Cordyceps gracilis, som tilhører ei soppgruppe som nok er den organismetypen som mest lever opp til rommonsteret i filmen Alien, men som (heldigvis for oss) angriper insekter eller underjordiske sopp.  

Vi har flere åmeklubber i Norge, men omtalte art er tidligst ute. Denne arten angriper sommerfugler, spesielt i familien rotetere (Hepialoidea), hvor vi blant annet finner spøkelsessvermer.

En angrepet larve oppfører seg normalt gjennom mesteparten av livet, men inni seg har den en uhyggelig gjest som langsomt, men sikkert spiser opp larven uten å røre de mest vitale organene. Men når larven skal forpuppe seg, slår soppen til! Da tvinger den først larven til å grave seg ned i jorda, og deretter dreper soppen larven. Så utvikler de sporeproduserende organene seg som en stilk med hode på toppen.

Hos våråmeklubbe er stilken blek og hodet oransje. Hodet er tett dekket av fruktlegemer, små krukkeformete perithecier, som er typisk for kjernesoppene som denne tilhører. Inni peritheciene dannes asci med sporer, klar til å infisere et nytt, intetanende insekt. Jeg anbefaler for øvrig Sir David Attenborough fantastiske video av dette.

Morsomme hattsopper

Typiske vårsopper blant stilksporesoppene er det færre av (jeg unntar da flerårige kjuker som sitter på trær og ved året rundt). Men jeg vil nevne noen typiske skivesopper.

Svært tidlig ute er noen arter i slekta rødskivesopp Entoloma. Dette er ei stor og vanskelig slekt, som alle har rosa og kantete til knudrete sporer. Modne fruktlegemer får derfor skiver som til slutt blir rosa. De fleste rødskivesoppene dukker opp om høsten, men det finnes som sagt noen vårsopper. Aprilrødskivesopp Entoloma aprile er en av de mer kjøttfulle og har en lyst brungrå hatt som er radiærmønstret.

Ingen rødskivesopper er spiselige, og minst én er svært giftig, giftig rødskivesopp E. sinuatum, som også kan komme ganske tidlig om sommeren og derfor kan forveksles med den spiselige vårfagerhatt.

Morsomme er noen hattsopper hvor stilken er festet til kongler begravd nede i jorda (det er vanskelig å grave seg ned til konglen uten at stilken ryker - forsøk!). Disse soppene hører til noen av vårens vanligste arter, de kommer tidlig (ja, til og med tjuvstarter hvis høsten er lang og mild) og er de "sikreste" vårsoppene å finne. Grankonglehatt Strobilurus esculentus vokser på grankongler, furukonglehatt S. stephanocystis på furukongler.

Grankonglehatt er faktisk spiselig og meget god, om du har tålmodighet til å plukke. Vi snakker om en sopp hvis hattdiameter neppe overskrider 4 cm. Men til et smørbrød, kanskje? Furukonglehatt er for liten og forveksles lett med bitter konglehatt S. tenacellus, som ikke er god. 

Lukter som vått mel

Vårfagerhatt er en vårsopp som lukter av vaffelrøre med kremhvit hatt, stilk og skiver.
Vårfagerhatt er en vårsopp som lukter av vaffelrøre og har kremhvit hatt, stilk og skiver. Foto: Klaus Høiland

Og da avslutter jeg denne "rangelen" gjennom vårsoppenes verden med en kulinarisk godbit, vårfagerhatt Calocybe gambosa. Dette er en kraftig sopp med kremhvit hatt, stilk og skiver. Den lukter sterkt av vått mel (vaffelrøre) og er fast og kjøttfull i konsistensen. Sporene er hvite, til forskjell fra giftig rødskivesopp som har rosa sporer (sjekk sporeavtrykket er du usikker).

Vårfagerhatt kommer ganske sent om våren, rundt 17. mai og utover i Oslo-området. Den er kravstor og vil ha kalk og veldrenert jord og et relativt gunstig klima, men er disse kravene først oppfylt og værlaget har vært vått og varmt, kan det være forbausende mye å finne. Voksestedene er helst lauvskog og grasgrodde veikanter, men også på plener i parker og hager. Den kan danne store kolonier eller hekseringer, og det er lett å fylle ei soppkorg.

Dessverre er insektene også glad i vårfagerhatt, så skjær igjennom så du ikke får med for mye ubrukelig sopp. Soppen bør stekes lenge i godt smør. Beste oppbevaring er å varme den opp til den avgir vann, dampe inn kraften og fryse ned inkludert kraft.

God vårsopptur!

Mer på Titan.uio.no:

Kategori: 
Tags: 

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)

Les også

Kan avføringen din avsløre deg?

Hva er det egentlig mulig å finne ut ved hjelp av en avføringsprøve, og er dette troverdig “inside information”?

Middelalderens leger ga diagnoser på bakgrunn av kroppens sekreter – som for eksemp