Artikkel

Forkningsmeldingen - neste gang

Forkningsmeldingen - neste gang

I løpet av en tiårsperiode har tre ulike regjeringer levert tre utmerkede forskningsmeldinger.  I 1999 kom meldingen ”Forskning ved et tidskille” med Jon Lilletun som forskningsminister, deretter presenterte Kristin Clemet meldingen ”Vilje til forskning” i 2005 før Tora  Aasland la frem sin melding, ”Klima for forskning”, i 2009. Alle disse tre meldingen er gode, til dels svært gode. De gir et godt bilde på norsk forskning, de tar inn over seg hva som skjer på den internasjonale arena og leseren kan i hver melding finne noen tidsriktige nyheter.

Vi skriver 2011 og Regjeringen er i gang med en ny forskningsmelding. Denne kommer helt sikkert til å bli velskrevet og som de tre foregående vil den ganske sikkert gi et godt bilde på norsk forskning.

Spørsmålet er; hva bør den inneholde av nyheter og forslag til tiltak for norsk forskning? La meg peke på to forhold av stor forskningspolitisk betydning og som jeg mener er avgjørende for norsk forsknings fremtid:

  • Det finnes ingen grunnleggende politisk diskusjon om hvor stor andel av forskningsmidlene som skal kanaliseres direkte til grunn- forskningsmiljøene (som i all hovedsak er universitetene), og hvor stor andel som skal kanaliseres gjennom virkemiddelapparatet (Norges forskingsråd og EU) til prosjekter og investeringer i infrastruktur for forskning. Et viktig poeng er at den direkte bevilgningen er tett knyttet til utdanning, mens prosjekter gjennom virkemiddelapparatet går bare til forskning. I tillegg er ikke prosjektene gjennom virkemiddelapparatet fullfinansiert slik at universitetene må bruke deler av den direkte bevilgningen som egenandel. Over tid har andelen som kanaliseres gjennom virkemiddelapparatet økt til fordel for den direkte bevilgningen. Effekten av dette er todelt: i) at andelen egeninitiert forskning (uten søknader) går ned fordi utdanningsoppgaven ligger fast eller øker (på grunn av yngrebølgen), og ii) institusjonenes strategiske handlingsrom reduseres. Det første kan til en viss grad kompenseres ved å øke rammene på frie programmer, mens det andre i noen utstrekning kompenseres gjennom at institusjonene selv kan velge hvem som får anledning til å søke om midler til sentre (f.eks. SFFer og SFIer). Spørsmålet er om utviklingen har gått for langt i retning av å bruke virkemiddelapparatet som tildelingsmekanisme fremfor direkte bevilgninger? En åpenbar problemstilling er at det blir vanskeligere og vanskeligere å starte helt nye satsinger fordi disse i utgangspunktet ikke er i posisjon til å konkurrere om prosjekter innenfor disse virkemidlene samtidig som frihetsgraden reduseres.
  • Vi har riktignok en forskningsminister, men er ansvaret for forskning for fragmentert i det politiske systemet. I dag er det 16(!) departementer som bevilger midler til Norges forskningsråd. Alle departementene har mer eller mindre sterke føringer på disse midlene, noe som i sin tur gir stramme rammer for videre tildeling av midlene. En åpenbar konsekvens er at brorparten av midlene tematiseres. Tematisering i seg selv er ikke galt, men gir denne situasjonen en vedvarende ubalanse mellom tematiserte programmer og midler til åpne arenaer (fri programmer og sentertildelinger)? Politisk styring av forskningsmidler inn i mot ulike tema er noe vi må og skal leve med, men bør ikke Norges forskningsråd få større frihet i forvaltningen av sine ressurser til forskning? Vil det i så fall være riktig å redusere antall departementer med ansvar for forskning? Er det mulig å gjøre tildelingen av disse midlene på en enklere måte? Vil politikerne i større utstrekning enn i dag gi virkemiddelapparatet, grunnforskningsinstitusjonene og forskere mer myndighet med et påfølgende større ansvar?

Jeg håper dette blir sentrale spørsmål  i den nye Forskningsmeldingen!

Kommentarer

Hei Morten, Sveins fetter her.
Har ikke fulgt inngående med på hva som skjer på forskningssiden i Norge, men har fått med at forskere har generelt dårlige kår og at vi ligger dårlig an mht % av BNP som bevilges i forhold til "land det er naturlig å sammenligne seg med".
Jeg har også snappet opp at særlig grunnforskning står svakt og i det hele tatt er dette underlig, fordi tidlig i oljeeventyret ble det bedyret at når det var over så skulle vi eksportere ekspertise og kunnskap, så hvor er det målet blitt av.
Dette med investeringer i eget land ble jo også understreket av en kjent amerikansk økonom Burton, som var i Norge for noen uker siden, deriblant opprusting av undervisningssektoren, som Norges beste bidrag til å hjelpe EU i disse krisetider og unngå at vår oljeformue smuldrer opp. Men hvordan får vi politikerne til å forstå?
Kanskje stemmer til Pensjonistpartiet skulle vurderes, fordi vår agenda er ikke regjeringsmakt, men rettferdig fordeling av landets midler, særlig til de svake, ikke minst barna, som er vårt lands fremtid.

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)