Artikkel

Klimakampen som aldri slutter ...

klima, Vestre Slidre
Foto: Joseph LaCasce

Klimakampen som aldri slutter ...

Fremskrittspartiets nestor Carl I Hagen gikk klimaforskere verden over på klingen med et debattinnlegg i Aftenposten 12. januar 2017 titulert: Klimaendringer skjer, men lite basert på menneskelig aktivitet!  Vi og flere kolleger her ved UiO svarte med et innlegg i samme avis 16. januar: Klimaendringer handler ikke om å tro, noe han responderte på 20. januar med artikkelen Professorer skjuler forskningsproblemer om klima.

I vårt tilsvar 29. januar, Hagens skepsis er ikke kunnskapsbasert, var det ikke plass til å svare detaljert på alle påstandene til Hagen. Derfor går vi her gjennom debattinnlegget 20. januar og i detalj på dette, linje for linje.

(Tilsvarende gjør vi her når det gjelder Hagens påstander i Aftenposten 13. februar: Min skepsis ER kunnskapsbasert!)

Hagens påstand nummer 1: 

  • Klimafølsomheten som FNs klimapanel (IPCC) fremfører, hviler på antatte feedbackmekanismer som er uverifiserte og spekulative... Klimafølsomheten er mye lavere enn hva IPCC påstår, og den gir ingen grunn til bekymring.

Svar: «Klimafølsomhet» er et begrep som gir en størrelsesorden for hvor mye temperaturstigning man kan forvente ut ifra en viss økning av CO2 i atmosfæren. Det har utviklet seg et inntrykk av at denne verdien skal være en slags universell konstant, som gravitasjonskraften, men det er ingen grunn til å forvente at dette tallet skal være konstant over tid. Klimafølsomheten påvirkes av alle tilbakekoblingsmekanismene i klimasystemet, såsom mengde snø og is på kloden, mengde varme i havet, mengde skog på landjorda osv.

Alt dette har naturligvis endret seg gjennom tiden. Ingen vet hvilken klimafølsomhet som vil bli representativ for det 21. århundre, men ved hjelp av observasjoner av tidligere tiders klimaendringer, ved laboratorieforsøk, modellering og teori, uttalte IPCC i sin siste rapport (2013) følgende:

Vi kan med høy grad av faglig sikkerhet (high confidence) slå fast at det er ekstremt usannsynlig (extremely unlikely) at klimafølsomheten er mindre enn 1°C. Vi kan med middels grad av faglig sikkerhet (medium confidence) slå fast at klimafølsomheten sannsynligvis (likely) ligger mellom 1.5°C and 4.5°C og at det er svært usannsynlig (very unlikely) at den er større enn  6°C.

Dette er tungt språk, men det er grundig og tydelig: Vi kjenner ikke klimafølsomheten like godt som vi kjenner årsaken til dagens klimaendringer. Konsekvensen av denne usikkerheten knyttet til klimafølsomheten (hvor stor er den? Er den konstant?) er at vi ikke vet hvor fort klimaendringene kommer. Men at de kommer, som konsekvens av menneskeskapte CO2-utslipp, er det ingen tvil om (virtually certain). Den største usikkerheten, med hensyn til hvor fort klimaendringene skjer, er forøvrig ikke usikkerhet rundt klimafølsomhet, men usikkerhet rundt hvor store de menneskeskapte utslippene faktisk blir.

Hagens påstand nummer 2:

  • En overveldende empirisk klimarealitet støtter skeptikernes syn, mens professorene støtter seg på klimamodeller som feiler.

Svar: Klimaforskningen er basert på både empiri og modellering. Som i alle andre naturvitenskapelige fagdisipliner må man angripe problemstillingene fra alle kanter. Noen forskere velger matematisk teori, andre laboratorieforsøk, andre analyserer observasjoner og atter andre bruker numeriske metoder (klimamodellering). Slik jobber man i fysikk, i medisin, i meteorologi, i geologi og altså også i klimafaget.

FNs klimapanel (IPCC) har egne kapitler som vurderer observasjoner av de ulike delene av klimasystemet, akkurat som det har egne kapitler som vurderer klimamodellene og teoriene bak disse. IPCC bruker et usikkerhetsspråk som tar hensyn til hva resultatene baserer seg på. Størst tillit til resultatene har man når de understøttes at alle metodene. Når det gjelder de mest basale resultatene, som at «menneskelige aktiviteter er hovedårsak til den globale oppvarmingen de siste 50 år», støttes de av alle forskningsmetodene og har derfor veldig stor tillit. Andre resultater har IPCC-forfatterne mindre tillit til.

Uansett hvor stor tillit de har til et enkelt resultat så beskrives både resultatet og usikkerheten/tilliten man har til resultatet i IPCC-rapportene. Derfor er det altså ikke slik at vi professorer som her undertegner, og ei heller IPCC-forfatterne, baserer seg kun på modeller.  

Hagens påstand nummer 3:

  • Professor R. Lindzen ved Massachusetts Institute of Technology sier at en dobling av CO2 vanligvis er antatt å lede til en oppvarming på ca. en grad. Dette gir ingen grunn til bekymring. Lindzen var hovedforfatter i kapittelet «Fysiske klimaprosesser og feedback» i Klimapanelets tredje hovedrapport og har publisert 200 vitenskapelige artikler.

Svar: Lindzens publikasjoner er tatt med i IPCC sine vurderinger (som en av mange), og som man ser av svar ovenfor, vurderer IPCC det til å være ekstremt usannsynlig at klimafølsomheten er mindre enn 1°C – dette på bakgrunn av resultater fra en lang rekke publikasjoner. Jorda har allerede gjennomgått en 1 graders oppvarming siden førindustriell tid, og endringene så langt har gitt mange grunner til bekymring (vannstandsendringer, ekstremvær, hetebølger osv.).

Det er forøvrig interessant å grave seg litt ned i Lindzens en-grads resultat: I 2009 publiserte han og medforfatter en artikkel der han hevdet at jorda ville respondere med bare ½ grad Celsius på en dobling av CO2. Det var mange feil i denne artikkelen. Så prøvde han å publisere en ny artikkel i det prestisjetunge Proceedings of the National Academy of Science  i USA (da var estimatet gått opp til 1 grad). Artikkelen ble ikke akseptert der, så til slutt ble artikkelen publisert av et helt ukjent tidsskrift i Sør-Korea. I ettertid er det vist at også denne artikkelen er belemret med alvorlige feil.

Hagens påstand nummer 4:

  • I synteserapporten fra 2014 sier FNs klimapanel: «For perioden fra 1998 til 2012, viser 111 av 114 tilgjengelige modellsimuleringer av klimaet en oppvarmingstrend som er større enn observasjonene».

Svar: Det stemmer. Men rapporten sier også at for 15-års-perioden før 1998 var oppvarmingstrenden i de aller fleste modellene lavere enn i observasjonene (altså motsatt; se figuren).

Graf om klima til blogginnlegg, Joseph Lascasce
Figur fra Teknisk sammendrag, IPCCs femte hovedrapport: Climate Models and the Hiatus in Global Mean Surface Warming of the Past 15 Years.

X-aksen viser oppvarming per tiår. Delfiguren til venstre gjelder den siste femtenårsperioden, dvs. perioden Hagen refererer til. Delfiguren i midten gjelder perioden 1984-1998. Da gikk oppvarmingen (rødt skavert felt) raskere enn modellene (de grå boksene) skulle tilsi. Og delfiguren til høyre viser hele perioden fra 1951 til 2012.

Temperaturutviklingen fra 1998 og utover er ofte brukt som et «bevis» på at klimaendringene har stoppet opp. Og grunnen til at temperaturutviklingen har gått saktere i den perioden har primært å gjøre med at 1998 var et usedvanlig varmt år. I 1998 opplevde vi en usedvanlig sterk El Niño, noe som førte til en uvanlig stor utveksling av varme fra hav til atmosfære i Stillehavet. Den neste store El Niño’en kom i 2015/2016, og dermed ble det satt ny global temperaturrekord i 2016.

Fenomener som El Niño gjør at temperaturutviklingen på jorda ikke følger klimagass-økningen i atmosfæren direkte, år for år. Det er betydelige mellomårlige variasjoner i temperaturen på jorda. Bare endringer på 20-30-års-skala og lengre kalles klimaendringer. På lang tidsskala er modellene og observasjonen i samsvar (delfigur til høyre).

Hagens påstand nummer 5:

  • I klimaforskningen foregår det systematisk vitenskapelig slurv. I 2009 ble flere tusen e-poster og dokumenter lekket fra et forskningssenter. Dette kalles «Climategate».

Svar: Ja, det ble påstått. Men åtte uavhengige granskinger har i ettertid alle konkludert med at forskerne ikke gjorde noe galt, uetisk eller kriminelt. Disse granskningen fikk svært liten oppmerksomhet i mediene sammenlignet med stormen saken skapte da den først brøt ut.

Hagens påstand nummer 6:

  • Journalisten Fred Pierce skriver i boken The Climate Files: «Beviset for at vitenskapsfolk kutter hjørner, nedtoner usikkerhet i sine beregninger og deretter dekker sine spor gjennom hemmelighold av data og undertrykker dissens, viser et systematisk problem med vitenskapelig slurv».

Svar: Fred Pearce (ikke Pierce) har skrevet mange bøker om klima, for eksempel Last Generation: How nature will take her revenge for climate change. I boken The Climate Files: The Battle for the Truth About Global Warming, som er vel verdt å lese, beskriver han forskere som konkurrerer, og som kan være ganske smålige til tider. Men han skriver også, og dette er hans konklusjon:

“none of the 1,073 emails, or the 3,587 files containing documents, raw data and computer code upsets the 200-year-old science behind the “greenhouse effect”. We might wish it weren’t so, but the world still has a problem.  A big problem.”

Altså, ingenting i Climategate rokker ved den to hundre år gamle forståelsen av drivhuseffekten. (som er den nokså enkle forklaringen på klimaendringene).

Hagens påstand nummer 7:

  • Nyere tids største forskertabbe er klimaforskeren Michael Manns berømte «hockeykøllekurve» som eliminerte middelalderens varmepause og den lille istiden. Kurven dominerte Klimapanelets tredje hovedrapport og forble i et tiår et ikon og det fremste symbolet på farlig menneskeskapt klimaendring. R. McKitrick og S. McIntyre skriver at Manns arbeid var feilaktig. Professor McKitrick skriver «IPCC tillot at en dypt feilaktig studie fikk dominere den tredje hovedrapporten» 

Svar: Hockeykurvekøllen  beskriver hvordan temperaturen på den nordlige halvkule har utviklet seg i løpet av de siste ca. 1000 årene (forløpet ligner veldig på en ishockeykølle, derav navnet). For å lage en slik kurve må man sette sammen materiale fra veldig mange kilder, og Mann publiserte kurven første gang i 1999. I 2004 publiserte Steve McIntyre en kritikk av metodene og konkluderte med at resultatene til Mann ikke var statistisk signifikante. Dette skapte en mediestorm, og en myte som det har vist seg vært vanskelig å bli kvitt  (jfr. Hagens påstand her, 14 år senere).

Sannheten er at McIntyres kritikk har vært tilbakevist gang på gang. Samtidig har nye analyser av andre forskningsgrupper og bruk av mange flere typer data vist at hockeykølle-formen på figuren står sterkere (med større faglig tyngde) enn noensinne. Så nei, dette var ikke «nyere tids største forskertabbe».

Hagens påstand nummer 8:

  • Det er tvingende nødvendig å sørge for at fremtidige rapporter sikres mot faglig slagside.

Svar:  IPCC er i kontinuerlig utvikling, og metodene styrkes hele tiden for redusere usikkerhet og feil i materiale. Nå har det vært gitt ut fem hovedrapporter, og planleggingen av nummer seks pågår for fullt. Alt gjøres for å unngå at feil skal snike seg inn, men en garanti kan aldri gis. Men Hagen insinuerer at tidligere rapporter har hatt en «faglig slagside», noe det som forklart over, ikke finnes grunnlag for å hevde.

bølger, klima
Foto: Norsk Romsenter

Hagens påstand nummer 9:

  • Donna Laframboise, en gravejournalist som har studert FNs klimapanel, undersøkte blant annet hovedrapporten fra 2007, der 30 prosent av referansene ikke var fagfellevurdert, noe Klimapanelet hevder er et krav.

Svar:  I delrapport 1, som handler om klimasystemet, dvs fysikken, responsen på utslipp (inkludert forholdene debattert i Hagens påstander), hadde et absolutt krav om fagfellevurderte referanser, selv i 2007. Men delrapportene 2 og 3, som handler om henholdsvis effekter av, og tilpasning til, klimaendringer (delrapport nr. 2) og tiltak for å begrense klimaendringene (delrapport nr. 3) har til nå måttet basere seg delvis på ikke-fagfellevurderte referanser, simpelthen av den grunn at det dreier seg om lokale forhold rundt om i hele verden, ofte rapportert av industrien selv, av myndighetene, eller av organisasjoner som jobber «på bakken».

Det er en absolutt ambisjon fra IPCC at selv delrapporter to og tre fremover skal basere seg mer og mer på fagfellevurderte publikasjoner.

Hagens påstand nummer 10:

  • Laframboise forteller hvordan sammendraget for beslutningstagere fremforhandles i en plenumsprosess med delegater fra over 100 land, med et mindre antall forskere og et stort antall politikere og byråkrater.

Svar: IPCC-prosessen burde være velkjent for en politiker med Hagens erfaring, men for ordens skyld, den fungerer slik: forskerne skriver delrapportene 1, 2 og 3, pluss det tekniske sammendraget. Men det aller korteste sammendraget - sammendraget for politikerne (Summary for Policymakers) - skal godtas setning for setning av alle medlemslandene. Det er kun i dette siste leddet at myndighetene blir involvert, og begrunnelsen/ideen fra FNs side var og er at hvis alle landene har vært med å godkjenne rapporten så vil de få større eierskap i rapporten. Mulig naivt fra FNs side? Men en ting er sikkert: selv på dette stadiet har forskerne vetorett, og denne retten har de brukt mange ganger. Det vil si at det er forskerne som til syvende og sist har ansvar for, og bestemmer, det vitenskapelige innholdet, selv i  Summary for Policymakers.

Hagens påstand nummer 11:

  • Slik blir sammendraget spisset og avviker fra de underliggende rapportene. Etter at sammendraget er politisk forhandlet, endres den underliggende dokumentasjon så den stemmer overens med SPM. Dette bekreftes av R. Pachauri i et intervju i 2007. Dette er politikk og etter min mening uforenlig med forskning.

Svar: Ett avsnitt i ett kapittel ble en gang justert etterat sammendraget ble godtatt. En gang har dette skjedd i hele IPCCs historie, og slikt skal ikke hende. Men slik påstanden er formulert, insinueres det at dette er vanlig praksis i IPCC, noe det overhodet ikke er.

Hagens påstand nummer 12:

  • Laframboise formidler også svar fra en undersøkelse blant IPCCs forfattere. Eksempler er «Noen av hovedforfatterne er ikke kvalifisert til å være hovedforfattere» og «Halvparten av forfatterne er med for å representere ulike deler av verden»

Svar: IPCC er en FN-organisasjon, og derfor bestreber man seg på å inkludere forskere fra hele verden. Hvis man bare skulle bruke de aller mest profilerte klimaforskerne ville rapporten primært sett blitt skrevet av briter og amerikanere. Videre bestreber man seg på å få med flest mulige nye forskere hver gang en hovedrapport skal skrives (nå er det skrevet fem hovedrapporter), slik at man sikrer at det ikke er de samme, forskere som skriver rapport etter rapport. Slik kan hver rapport sees på som relativt uavhengig av den forrige, noe som er en vesentlig styrke for prosessen.

Naturligvis er ikke alle forfatterne like kvalifisert. Men de lærer av de mer erfarne, som det finnes mange av i hvert kapittel. Slik sett har IPCC-prosessen styrket forskningen generelt, og klimaforskningen spesielt, i store deler av verden.

Hagens påstand nummer 13:

  • Nongovernmental International Panel on Climate Change, NIPCC, har publisert flere vitenskapelige rapporter, 2500 sider i alt og med flere tusen referanser. NIPCC støttes ikke av de lokale professorer, men derimot av en lang rekke verdensledende klimaforskere.

Svar: NIPCC er et produkt av den amerikanske tenketanken, Heartland Institute,  som er finansiert av oljeindustrien. Lederen er Fred Singer, pensjonert atmosfærefysiker og velkjent klimaskeptiker. Han startet også "Science and Environmental Policy Project" (SEPP) for å spre generell tvil om fagfellevurdert forskning. SEPP hevdet for eksempel at miljøreguleringer er meningsløse og skadelige for industrien, at bruk av KFK (klorfluorkarbon) ikke påvirker ozonlaget og at røyking ikke er farlig for helsen. NIPCC-rapportene har en rekke forfattere, men bortimot ingen er klimaforskere. Det er rett og slett ikke sant at “NIPCC støttes av en lang rekke verdensledende klimaforskere».

Til slutt: Lesere som ikke tror oss må gjerne sjekke selv. Det finnes mye informasjon og viktig faktasjekk av disse eldgamle mytene og påstandene som Hagen siterer, for eksempel på Wikipedia. Her er en instruktiv 5-minutters videointroduksjon vi gjerne anbefaler.

De virkelige klimavitenskapelige debattene nå for tiden dreier seg om hvor fort klimaendringene kommer, om tilpasning, omstilling og tiltak. Dette handler om fremtiden, om luften våre barn skal puste inn, vannet de skal drikke, husene de skal bo i og energien de skal basere seg på.

Joseph LaCasce er professor i meteorologi og oseanografi ved UiO, Cecilie Mauritzen er forskningssjef ved NIVA, og Lena M. Tallaksen er professor ved Institutt for geofag, UiO

Vil du lese flere saker om klima:

Kommentarer

"Klimafølsomhet" -" Klimafølsomheten påvirkes av alle tilbakekoblingsmekanismene i klimasystemet, såsom mengde snø og is på kloden, mengde varme i havet, mengde skog på landjorda osv. " tilbakekoblingsmekanismer? Dette er jo bare tåkeprat uten vitenskapelig belegg! Arrhenius (1880) og samtidige forskere spekulerte i CO2s mulige påvirkning av energiavgangen fra jorden gjennom atmosfæren og dermed en mulighet for endringer i klima. Han snakker om atmosfærens "transparency" for energi gjennomgang / avgang. Det har aldri vært snakk om en tilbakekobling, i.e. en feedback av energi tilbake til jorden. Kun snakk om en endring i "transparency". Så kommer spørsmålet skulle de små mengdene av CO2 i atmosfæren (0,04%) og menneskenes små tilførsel av CO2 avstedkomme endringer i "transparency" slik at det påvirker klima? Det tillater jeg meg å tvile sterkt på, jeg finner det ekstremt usansynlig. Det krever en vitenskapelig verifisering som Arrhenius og samtidige forskere ikke maktet å komme op med, og ingen andre siden heller. Og la det samtidig være sagt, vitenskapelig konsensus er vitenskapelig svindel og bedrageri.   Foreslår at dere tar en titt på flg.:http://myklima.net/

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)