Artikkel

Når kroppens politi arresterer de uskyldige

immunsystem, boksehanske, celler
Immunforsvaret er kroppens politi. Men hva skjer når noen av politicellene blir feilprogrammert og forveksler forbrytere med uskyldige innbyggere i kroppen din? Foto: Colourbox

Når kroppens politi arresterer de uskyldige

Vårt eget immunforsvar kan bidra til en bedre forståelse av kronisk utmattelsessyndrom (ME).

Immunforsvaret, kroppens politikorps. Millioner av celler og små partikler som sørger for at forbrytere og inntrengere uskadeliggjøres og elimineres. Men hva skjer når noen av politicellene blir feilprogrammert og forveksler forbrytere med uskyldige innbyggere i kroppen din?

I 2011 kom det som i Norge ble regnet som et stort gjennombrudd i forskningen på kronisk utmattelse: Forskere ved Haukeland sykehus publiserte en artikkel i tidsskriftet PLOS ONE hvor de beskrev at flere pasienter med diagnosen kronisk utmattelsessyndrom reagerte positivt på en kreftmedisin kalt Rituximab. Ifølge forskerne tyder dette på at kronisk utmattelsessyndrom kan være en såkalt autoimmun sykdom, en sykdom der immuncellene ødelegger kroppens egne, friske celler.

Antistoffer er kroppens håndjern

Kroppens immunforsvar består blant annet av spesialiserte celler som oppdager bakterier og virus – og produserer stoffer som bidrar til å ødelegge og utslette det fremmede som har kommet inn i kroppen din. Disse politicellene kalles B-celler, og stoffene de produserer kalles antistoffer. Antistoffene er spesialisert til å kjenne igjen fremmede celler og molekyler – og feste seg til dem. De kan fungere litt som håndjern; ved å feste seg til bakterien eller viruset kan antistoffet i enkelte tilfeller sørge for at inntrengeren ikke klarer å angripe. I tillegg blir disse håndjernene gjenkjent av det vi kan kalle fengselsceller – celler som sluker og dreper alt som har på seg håndjern.

Hver enkelt B-celle produserer antistoffer som gjenkjenner kun én bitte liten del av et bestemt fremmed molekyl. Det finnes veldig mange forskjellige virus, bakterier og parasitter som kan angripe kroppen din. Derfor har du til en hver tid flere millioner ulike B celler – og flere millioner ulike antistoffer i kroppen.

Kroppen angriper seg selv

Det holder at én eneste slik celle begynner å produsere antistoffer som gjenkjenner dine egne celler og molekyler for at slik sykdom skal oppstå. Når du har så mange ulike politiceller og så mange ulike antistoffer i kroppen – hvorfor skjer ikke dette oftere?

Det er mange kontrollpunkter i løpet av politicellenes opplæring som skal forhindre dette. De sørger for at celler som lager håndjern som kan feste seg på friske celler eller andre viktige stoffer i kroppen din, blir tilintetgjort. Selv hvis noen feilprogrammerte politiceller klarer å snike seg usett gjennom denne kontrollen, blir det sjelden problemer ut av det. Problemene oppstår først dersom et bakterie- eller virusmolekyl likner veldig på en del av kroppen din – for eksempel et molekyl som er en del av en muskelcelle.

Hvis et slikt virus angriper kroppen din, vil politicellene som er spesifikke for dette viruset dele seg og bli mange. På denne måten kan de produsere enda flere håndjern som kan feste seg på viruset og sørge for at det blir fjernet. Når viruset er utryddet fra kroppen din, er det fortsatt ekstremt mange slike håndjern igjen som flyter rundt i blodet ditt. Hvis noen av disse gjenkjenner og fester seg på en muskelcelle, da er det fare på ferde. Kroppen begynner å ødelegge seg selv.

LES OGSÅ: Kronisk utmattelse er en komplisert sykdom man ennå ikke helt forstår. Kan løsningen ligge i genene våre?

Kreftmedisin kan være løsningen

Hvis dette skjer i kroppen din, kan det føre til mer eller mindre alvorlig sykdom. Eksempler på dette er diabetes, psoriasis og multippel sklerose. Hvor alvorlig sykdommen er, avhenger blant annet av hvilke celler og vev håndjernene fester seg på, og dette har også betydning i forhold til hvordan sykdommen bør behandles.

Når det gjelder forskningen på kronisk utmattelsessyndrom, vet man foreløpig lite om mekanismene bak, ogman kan derfor ikke vite om det er en autoimmun sykdom eller ikke. Det eneste vi vet, er at noen pasienter føler seg bedre når de får Rituximab. Grunnen til at de blir bedre kan være at B-cellene deres blir ødelagt. Dette oppnår man ved å bruke Rituximab fordi det også er en type antistoff – spesifikt utviklet for å feste seg på B-celler. Dermed blir politicellene selv lagt i håndjern og slukes av fengselscellene. Ulempen er at også alle de friske og funksjonelle politicellene vil bli ødelagt, noe som kan resultere i at pasientens immunforsvar blir svekket.

Mer forskning kreves

Det kreves betydelig mer forskning for å kunne slå fast om kronisk utmattelse er en autoimmun sykdom eller ikke. Studiene på Rituximab har vært små, og det har hovedsakelig vært kun én forskningsgruppe som har publisert studier om hvordan Rituximab virker på pasienter med kronisk utmattelsessyndrom. Disse resultatene må kunne reproduseres, og der Rituximab-studien indikerer at kronisk utmattelse er en autoimmun sykdom, antyder andre studier noe annet.

Funn gjort av forskere ved Columbia University i 2015 kan tyde på at B-cellene til pasientene ikke aktiveres like mye som hos de friske kontrollene. Det stemmer ikke helt overens med autoimmunitet-teorien, fordi B-cellene som regel er overaktive ved autoimmun sykdom, ikke mindre aktive. Allikevel tyder det på at bedre kunnskap om immunforsvaret kan hjelpe oss på vei til å forstå sykdommen. Det blir uten tvil spennende å følge den videre forskningen på immunforsvarets rolle i kronisk utmattelsessyndrom.

Kristine Jacobsen har tatt formidlingskurset MNKOM som student ved Institutt for biovitenskap

Flere artikler fra studenter som har gått på formidlingskurset MNKOM

Andre saker om helse fra Titan:

Kommentarer

Herlig lettlest, og vidunderlig språk! Utmerket bruk av semikolon og tankestrek!

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)

Les også

sommer, hengekøye

Ferieslapp? Prøv en app!

Sommerferie er fint, men utfordringene står i kø: Du bør oppleve noe nytt, hjernen skal holdes ved like, og kanskje må du snakke med mennesker fra andre steder.