Artikkel

Krill bremser global oppvarming

Krillarten Meganyctiphanes norvegica er utbredt i Oslofjorden.
Krill er et lite, rekeliknende krepsdyr som finnes i alle verdenshav. Krillarten Meganyctiphanes norvegica er utbredt i Oslofjorden. Foto: Wikimedia Commons

Krill bremser global oppvarming

Krill i Oslofjorden – og i alle andre havområder – driver i all stillhet med karbonfangst og -lagring.
Stein Kaartvedt er professor ved Institutt for biovitenskap
Krill bidrar så mye til den biologiske karbonpumpen at den må tas hensyn til i klimamodellene, forteller professor Stein Kaartvedt ved UiO. Foto: Elina Melteig

Forskerne har lenge kjent til eksistensen av den biologiske karbonpumpen, som innebærer at planteplankton i havet tar opp CO2 fra atmosfæren og dermed motvirker den globale oppvarmingen.

Men da forskere ved Institutt for biovitenskap plasserte et ekkolodd på bunnen av Oslofjorden, fikk de for første gang både bilder og data som viser i detalj hvordan krillen i fjorden bidrar til å holde den biologiske karbonpumpen i gang – ved å spise plankton og kvitte seg med avføring som synker til bunns.

– Krill er et lite, rekeliknende krepsdyr som neppe blir mer enn fire centimeter langt, men som finnes i enorme mengder i alle verdenshavene. Krill spiser både plante- og dyreplankton, og forskere har regnet ut at krillen i verdenshavene til sammen bidrar til å lagre så mye CO2 på havbunnen – i form av avføring – at det må tas med i klimamodellene.

– Vårt lille bidrag er å observere og dokumentere denne vertikale transporten direkte, inkludert hvor lang tid det vil ta for krillens avføring å synke til store dyp. Dette er forskning som vanskelig kunne vært gjort andre steder enn i et lett tilgjengelig og stille miljø slik som Oslofjorden, forteller professor Stein Kaartvedt ved Institutt for biovitenskap.

Satte ekkolodd på bunnen

Forskerne ved Institutt for biovitenskap har i årevis vært flittige brukere av svært følsomme ekkolodd som er blitt plassert ut på bunnen av ulike fjorder fra universitetets forskningsfartøy, F/F «Trygve Braarud».

Den nye kunnskapen om krillens bidrag til karbonpumpen kom etter at forskerne satte et ekkolodd, innkapslet i en trykksikker beholder,  på 150 meters dyp i Bunnefjorden – innerst i Oslofjorden – med en ekkostråle som pekte oppover i vannmassene.

LES MER: Hvor blir det av all mikroplasten i havet? Det produseres om lag 8000 tonn mikroplast i Norge hvert år, og rundt halvparten havner etter alt å dømme i havet.

Ekkoloddet var koblet til strøm og internett via en kabel som gikk inn til land, og dermed kunne forskerne sitte tørt og varmt hjemme på Blindern mens de fulgte med på livet i fjorden.

– Ekkoloddene våre er så følsomme at de uten problemer kan registrere individuelle krill mens de beiter på alger i vannoverflaten.  Men da vi skrudde litt på det bunnplasserte ekkoloddets innstillinger, klarte vi til og med å se hvordan krillen begynner å skite kort etter at de har spist. Vi kunne følge krillens små avførings-pellets, som er noen millimeter lange, mens de sank nedover i vannmassene, forteller Kaartvedt.

Skyer av avføring fjerner CO2

Bildene fra ekkoloddet på bunnen av Oslofjorden viser tydelig skyer av krill-avføring som synker sakte nedover i vannmassene, for til sist å lande i sedimentene på bunnen.

Når avføringen – med sitt innhold av karbon – først har havnet på bunnen, skal det mye til for at karbonet kan komme tilbake til atmosfæren igjen.

– Det er vel heller slik at avføringen vil begraves stadig lenger ned i sedimentene. Kanskje karbonet i avføringen kommer opp igjen som olje om noen hundre millioner år, foreslår Kaartvedt. (Artikkelen fortsetter under bildet).

Ekkolodd-bilde av krill og avføring i Oslofjorden
Ekkolodd-bildet fra Bunnefjorden viser hvordan krillen (rød farge) svømmer opp og ned i vannmassene i løpet av 24 timer. Om dagen holder den seg på 70-80 meters dyp, men svømmer til overflaten for å spise etter mørkets frembrudd. Kort tid etter registrerer ekkoloddet skyer av krill-avføring som synker ned i vannmassene og lander på bunnen. (Illustrasjon: Røstad og Kaartvedt, IBV/UiO). Bruk bildet.

Krill-avføringen synker forresten ikke så sakte: UiO-forskerne har beregnet at synkehastigheten varierer mellom ca. 420 og 800 meter i døgnet. Synkehastigheten avhenger av størrelsen.

Krillen anslås av mange til å være et av de mest tallrike dyrene på jorden. De mange krillartene i ulike hav er viktige arter, blant annet fordi de eter plante- og dyreplankton og i neste instans blir mat for andre skapninger.

Den antarktiske krillen, Euphasia superba, er for eksempel en nøkkelart i økosystemet i Sørishavet. Det drives en viss fangst i Sørishavet, men ifølge Commission for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources (CCAMLR) er fangsten godt innenfor det som anses som bærekraftig.

UiOs største forskningsskip er oppkalt etter marinbiologen og botanikeren Trygve Braarud ( 1903-1985).
F/F "Trygve Braarud" er UiOs største forskningsskip. I bakgrunnen det mindre søsterskipet F/F "Bjørn Føyn" på tokt rett utenfor Drøbak. Foto: Bjarne Røsjø. Bruk bildet.

I Nordatlanteren er krillen Meganyctiphanes norvegica en av de viktigste artene, og denne arten dominerer også i Oslofjorden. Krillen i Antarktis og andre åpne havområder er viktig mat for blant annet bardehvaler, pingviner, seler og enkelte sjøfuglarter.

Krillen i Oslofjorden blir isteden spist av torsk, sei og hvitting.

Krillen i Oslofjorden har en døgnrytme som innebærer at den holder seg nede på forholdsvis dypt vann mens det er lyst, for å unngå å bli spist av fisk som lokaliserer byttedyr ved hjelp av synet.

Det er riktignok grenser for hvor dypt krillen kan gå, fordi dypvannet i indre deler av Oslofjorden ofte  er svært oksygenfattig. Etter mørkets frembrudd svømmer krillen opp til overflaten for å beite, sammen med blant annet brisling og en del andre fiskearter i fjorden.

Oslofjorden som laboratorium

Norge er et av de få landene i verden som har en kystlinje med  dype fjorder, de fleste andre land er omgitt av en grunn kontinentalsokkel som grenser mot dyphavet lenger ut.

– Det betyr at vi får anledning til å studere oseanisk fauna – som krill – i bynære områder på en enkel og veldig kostnadseffektiv måte. I resten av verden må man stort sett ut til havs for å forske på krill, mens vi altså har slike  viktige arter rett utenfor stuedøra, forteller Kaartvedt.

– Oslofjorden gir oss dermed muligheter til å studere livet i havet med et lite forskningsskip som kan ta dagsturer fra havna ved Lysaker. Men Oslofjorden er også et viktig rekreasjonsområde for ca. 1,5 millioner mennesker som er bosatt rundt fjorden, og det sier seg selv at det er viktig å holde øye med miljøet i denne fjorden. Oslofjorden er i det hele tatt et veldig interessant forskningslaboratorium, konkluderer Kaartvedt.

Les mer på Titan.uio.no:

Hvor blir det av all mikroplasten i havet?

Matematisk modell viser fordelen av å jakte i flokk. De har ingen hjerne. De har svært få måter å kommunisere med hverandre på. Til tross for dette jakter de i flokk.

På sporet av menneskeskapt karbon. Siden den industrielle revolusjon har mennesket påvirket karbonkretsløpet. Men i hvor stor grad?

Les flere artikler om klima

Kontakt:

Professor Stein Kaartvedt, Institutt for biovitenskap

Vitenskapelig artikkel:

Anders Røstad and Stein Kaartvedt: Seasonal and diel patterns in sedimentary flux of krill fecal pellets recorded by an echo sounder. Limnology and oceanography, Volume 58, Issue 6, November 2013.

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)

Les også

Ann-Cecilie Larsen

I stjerneklassen

– Vi lager nye og eksotiske isotoper ved å skyte atomkjerner på hverandre. Slik oppsummerer Ann-Cecilie Larsen jobben som forsker ved Fysisk institutt. Men den handler også om Star Wars og Dr. Who.

Inger Sandlie

Den utrettelige idégeneratoren

I BIRKELANDS SPOR: Professor Inger Sandlie jakter alltid på innovasjoner – både i eget hode og ikke minst hos studenter og forskerkolleger.
Kari Kveseth, spesialrådgiver ved Kjemisk institutt

– Nå er det på tide med en nobelpris igjen!

Nå planlegges feiringen av 50-årsjubileet for den eneste helnorske naturvitenskapelige nobelprisen. – Det er verdensmesterskapene vi må sikte mot! Da må forskerne våre kanskje starte i kretsmesterskapene for å øve seg, men vi må hele tiden sikte høyere, sier Kari Kveseth.