Artikkel

- Vi er bare helt i begynnelsen, det er sinnssykt moro

Ann-Cecilie Larsen

- Vi er bare helt i begynnelsen, det er sinnssykt moro

Ann-Cecilie Larsen er den aller første mottakeren av Forskningsrådets pris for unge, fremragende forskere. Se juryens begrunnelse i form av film nederst i saken

Larsen forsker på kjernefysikk brukt for å løse problemer innen astrofysikken, nærmere bestemt forsøker hun å finne ut hvordan de tunge grunnstoffene blir til.

Hun snakker villig vekk om kjernefysikk, og sprudler når hun forteller om fagfeltet kjerneastrofysikk.

– Hvorfor er kjernefysikk så interessant?

– Det startet på skolen, forteller Ann-Cecilie Larsen. 

– På videregående ble jeg veldig fascinert av kvantefysikk. Det var så pussig, så kontraintuitivt. Samtidig kan teorien brukes til å forklare fenomener som vi kan se, som at sola skinner.

– Kvantefysikken gir oss på den ene siden mulighet til å regne ut eksempelvis løsninger av Schrödingerlikningen med kjempepresisjon. Samtidig lurer jeg jo på om vi egentlig forstår hva som skjer…

– Og så elsket jeg astronomi, det gjør vel alle? Bildene fra Hubble; det er så vakkert, så flott, så spektakulært.

Fantastiske fysikklærere

Hun forteller at hun hadde fantastiske fysikklærere på videregående, og tror det var deres fortjeneste at hun bestemte seg for fysikkstudier.

– Jeg hadde bedre karakterer i fag som norsk og religion, men fysikken var så morsom. Dermed prøvde jeg meg på fysikkstudier, og likte det kjempegodt. Det var litt tilfeldig at jeg endte opp med hovedfag i kjernefysikk, jeg hadde egentlig tenkt å studere solenergi.

Mens hun tok hovedfaget fikk hun se kvantemekanikken i praksis, da fikk hun en aha-opplevelse.

– Vi kunne faktisk SE det vi hadde lært. Å koble kjernefysikken til astrofysikk kom først senere. I Norge har det ikke vært noen tradisjon for kjerneastrofysikk, kanskje litt fordi fysikk og astrofysikk er delt i to institutter her.

Ann-Cecilie Larsen på syklotronlaboratoriet i Oslo
Blått hår: Larsen tapte et veddemål mot kollega Darren Bleuel ved Berkeley-universitetet da hun fikk innvilget ERC Starting grant. Foto: Magne Guttormsen/UiO

Hun forteller at kjernefysikerne fra UiO er mye ute og reiser og presenterer resultater fra eksperimentene.

– Stadig vekk har vi møtt astrofysikere som forteller hvor relevante målingene våre er. I Oslo har vi unike målinger på atomkjerner.

En av dem de traff på en konferanse var Stéphane Goriely fra Université libre de Bruxelles. Han var også opponent da hun disputerte, og spurte henne spørsmål om astrofysiske anvendelser.

– Like etterpå hadde jeg den første mammapermen, og siden sønnen min sov så mye fikk jeg faktisk tid til å skrive artikler om kjerneastrofysikk. Siden har vi fortsatt samarbeidet med Bruxelles, med japanske forskere ved Kobe, og ikke minst et tett samarbeid med forskere ved Michigan State University og UC Berkeley.

Det er så bra å kunne bruke kunnskap fra ett fagfelt og koble det til et annet. Vi trenger partikkelfysikk, også: For å forstå for eksempel supernovaer trenger man også å vite hvordan nøytrinoer oppfører seg.

Verden bygger kule kjernefysikklaber

Kjernefysikk er bare DET feltet nå! Det kommer så mange kule laber de neste årene. FAIR i Tyskland blir en fantastisk fabrikk for sjeldne, kortlivede kjerner. Ved MSU bygges FRIB, og CERN oppgraderer ISOLDE.

Der har vi forresten beamtid i november, noe som blir kjempespennende.

På teorisiden er det også en enorm framgang for tida, og vi har fått supergode observasjoner i astrofysikk. Vi er bare helt i begynnelsen, det er sinnssykt moro.

– Ser du for deg at det kommer noe stort gjennombrudd i kjerneastrofysikk framover?

– Å ja, absolutt! - Med all fremgangen håper jeg at vi i løpet av 10-15 år vil kunne svare på hvor de tunge grunnstoffene som gull, bly og platina kommer fra.

Hun påpeker at halvparten av de tunge grunnstoffene lages i røde kjempestjerner, men den andre halvparten vet vi fortsatt ikke hvor kommer fra. 

– Vi tror de dannes i noen typer supernovaer, når nøytronstjerner kolliderer, eller kanskje når en nøytronstjerne braker sammen med et svart hull, eller i disken omkring svarte hull.

Bruke gravitasjonsbølger?

Hun undrer seg på om man kan bruke de samme teknikkene som ble brukt for å oppdage gravitasjonsbølger til å finne ut hvor ofte nøytronstjerner kolliderer.

– Vi har fått et kjempegodt verktøy der.

– Hva annet enn kjernefysikk opptar deg?

– Jeg elsker å lese. Aller best liker jeg science fiction og klassikere, som Shakespeare. Jeg leser ham på engelsk. Det kan være litt tungt, men så absolutt verdt det. Dessuten er jeg helt gal etter Dr. Who, Star Wars og Lego. På kontoret har jeg en AT-AT Walker bygget i Lego. Og så løper jeg i skogen. Så langt jeg klarer, egentlig. For tida blir det 10 kilometer, men jeg har tenkt å trene meg opp til halvmaraton.

Larsen har alltid musikk på øret når hun løper.

– Det skal helst være rock og en av favorittene er Muse. Et band som har sangtitler som ”Supermassive black hole” og ”Neutron star collision” – de må en jo bare like! mener Ann-Cecilie Larsen.

Kontakt

Ann-Cecilie Larsen leder ERC starting grant-prosjektet Resonant Nuclear Gamma Decay and the Heavy-Element Nucleosynthesis (gResonant)

Hun er ansatt som forsker ved Fysisk institutt, UiO.

Mer om Larsens forskning

Overraskende energiutladninger fra atomkjerner. Kan forklare voldsomme stjerneeksplosjoner (Apollon.uio.no)

Nye atomberegninger endrer synet på døende stjerner (Apollon.uio.no)

ERC Starting Grant til Ann-Cecilie Larsen: —We will do cool stuff! (Fysisk institutt)

Flere saker om kjernefysikk på Titan.uio.no

Juryens begrunnelse for å tildele Larsen prisen

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)

Les også

sommer, hengekøye

Ferieslapp? Prøv en app!

Sommerferie er fint, men utfordringene står i kø: Du bør oppleve noe nytt, hjernen skal holdes ved like, og kanskje må du snakke med mennesker fra andre steder.