Artikkel

– På vei mot et positivt syn på formidling

– På vei mot et positivt syn på formidling

Doktorgradsstipendiaten Sunniva Rose kommer alltid til å huske 11. mars 2011, da Japan ble rammet av et kraftig jordskjelv som også skadet kjernekraftverket i Fukushima. Plutselig begynte mobiltelefonen å ringe, fordi mediene trengte en ekspert som kunne si noe om radioaktivitet og strålingsfare – og Rose oppdaget at formidling var både viktig og morsomt.

Etter Fukushima-ulykken opprettet Rose en rosablogg om «kjernefysikk og forskning og sånn». I en Innspill-artikkel i tidsskriftet Sykepleien forteller Rose nå at bloggen etter hvert utviklet seg fra å være et sted der hun fikk utløp for frustrasjon over folks strålingsfobi, til å være et sted der hun deler opp- og nedturer på veien mot en fullført doktorgrad.  

Sunniva Rose på kontoret
Sunniva Rose: Begynte å blogge etter Fukushima-ulykken. Foto: Espen Haakstad/UiO

– Formidling tar tid. Per i dag blir man «straffet» for å formidle, i og med at en som bruker halvparten av tiden sin på å formidle, kun vil ha halvparten så mye tid til å forske, skriver Rose. Men:

– Jeg har i det siste merket en viss, positiv holdningsendring til formidling på universitetet. Formidling omtales positivt, og det er nylig opprettet et eget kurs der studenter lærer å formidle (MNKOM ved UiO). Det er bra, fordi det lærer opp en ny generasjon med formidlere. I tillegg gir det et viktig signal om anerkjennelse av at formidling ikke er noe som kommer av seg selv. Det er endring i riktig retning, men det er på langt nær nok! skriver Rose.

Mer informasjon:

Les hele innlegget på Sykepleien.no

Sunniva Roses blogg: about nuclear physics and research and stuff

MNKOM-studentenes blogg

 

Kategori (smånytt):