Artikkel

En forsker leser vitenskapsjournalistikk

En forsker leser vitenskapsjournalistikk

bat-prey.jpg

Lesing av vitenskapsjournalistikk bekrefter dessverre mitt inntrykk av at journalister er ute etter å lage store oppslag av de mest spektakulære delene av en vitenskapelig artikkel. Det er ofte den delen som andre forskere ikke tar så alvorlig fordi det er der hvor forfatterne kan spekulere og ikke nødvendigvis bygger på gode data.

Forskere på EPFL i Sveits publiserte nylig en artikkel som føk verden rundt. Fokuset på det spektakulære er også her tydelig i de to oppslagene som jeg vil sammenligne:

Originalartikkelen er "Acoustic echoes reveal room shape" av Ivan Dokmanić, Reza Parhizkar, Andreas Walther, Yue M. Lu og Martin Vetterli. Den er publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences i USA som har en "impact factor" som er så høy som 9.681.

VGs oppslag er kort og ganske nøkternt og gir et kjapt og godt referat av metoden. Men så mye som halvparten av VGs artikkel handler om det siste avsnittet i originalartikkelen. Dette avsnittet har bare 11 linjer, mens hele artikkelen er på 6 sider. Dette er den delen som gir perspektiver fremover. Forskere vet at dette er den minst underbygde delen og der hvor det er lov å spekulere ganske fritt. VG gjengir her at dette kan gjøres med en mobiltelefon og at ved avlytting av en kriminell kan man også finne ut hva slags rom personen er i.

mobira.jpg

Dette er tatt rett fra artikkelen. Men hva bygger det på? I hovedartikkelen står det ikke hva avstanden mellom de fire mikrofonene var. Man må grave litt og finne fram "Supplemental information" for det: Fire mikrofoner med avstand opp til 57 cm.

Ja, ha - da skjønner man jo at artikkelforfatterne enten har veldig store gammeldagse mobiltelefoner i tankene, eller har spekulert ganske vilt!

IEEE Spectrum har også tatt dette poenget og bruker det i overskriften. I ingressen har de til og med spekulert seg fram til at det bare trengs to mikrofoner. Noen flere går det vel ikke inn i en smarttelefon. Men artikkelen sier at det minimale antallet er fire hvis man skal ha posisjonering i 3D.

IEEE Spectrum skal ha ros for at de har konsultert tre uavhengige kilder i tillegg til hovedforfatteren Dokmanić. Arbeidet til journalisten var ikke så vanskelig som det kan høres ut som. Han har bare brukt artikkelens referanseliste. Ribeiro står for referansene 8, 9 og 14, Tervo er referert som nr 15 og Antonacci er i referansene 7 og 13. Ribeiro kommer med observasjonen at dette virker best i enkle, umøblerte rom. Tervo sier mye av det samme og at systemet nok ikke tåler så mye støy.

På tross av disse motforestillingene har Dokmanić falt for fristelsen til å utbrodere den spekulative delen av artikkelen. Endel forskere har lett for det. Så han snakker om å bruke bare én mikrofon, men også at det trengs smartere algoritmer.

Hva sitter jeg igjen med fra dette?

  • Journalister bør oppmuntres til å finne andre kritiske forskere til å uttale seg. Bruk referanselisten i artikkelen. Det er mye mer effektivt enn å prøve å finne kritikkverdige punkter selv.
  • Det mest overraskende for meg var hvor mye vekt journalister legger på det spekulative, siste avsnittet. Det er det som andre forskere enten hopper over eller leser veldig kritisk. Jeg bør altså selv spekulere og fantasere mer i siste del av mine egne artikler!
Tags: 

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)