Artikkel

Nysgjerrighetens endelikt

Lyssatt Cern-globe
Hva kan skje dersom fysikkens mekka CERN ble nedlagt.

Nysgjerrighetens endelikt

«Jeg vet ikke helt når det skjedde.» Bestemor satt i den vanlige stolen sin, like god og smilende og rynkete som alltid. «Jeg tror det må ha skjedd veldig gradvis. I hvert fall merket verken bestefar eller jeg noe som helst, før den dagen kom da CERN ble nedlagt.»

Vanja Morisbak
Artikkelforfatter Vanja Morisbak er stipediat ved Fysisk institutt ved UiO.

Bestemor gjespet og strakk litt på seg. Stolen virket mer ukomfortabel enn vanlig.

«Men du, Frøydis, skal vi ikke spille et spill i stedet for å rote i gamle minner? Foreldrene dine er ikke hjemme på mange timer enda.»

«Å nei du, bestemor!»

Jeg hadde ikke tenkt til å slippe dette sporet når hun endelig var i humør til å snakke om det.

«Fortell meg mer! Hva var CERN? Var det der du og bestefar jobbet sammen?»

Bestemor vred seg i stolen.

«Du vet jo at dette er ulovlig å snakke om Frøydis...»

Stemmen hennes var preget av følelser. Hun tenkte seg om et lite øyeblikk mens jeg prøvde å se alvorlig og voksen ut. Deretter brøt hun ut i et stort, godt bestemor-smil og fortsatte.

«CERN[1]»,  sa hun drømmende, «sto for "Conseil Européen pour la Recherche Nucléaire". Det var et stort laboratorium i utkanten av Genève, på grensen mellom Sveits og Frankrike. Du får ta disse tallene med en klype salt, men husker jeg riktig hadde CERN 21 medlemsland, over 2500 heltidsansatte og 12000 forskere fra hele verden var tilknyttet CERN på et eller annet vis[2].»

Jeg gispet. Tanken på så mange ekte forskere fikk hjertet mitt til å bevre.

«Bestefar og jeg jobbet på et av de største eksperimentene der - ATLAS[3]. ATLAS var en såkalt partikkeldetektor. Partiklene kom fra kollisjoner mellom klumper av protoner. I en 27 km lang tunnel 100 m under bakken akselererte vi opptil 2808 klumper med 10 milliarder protoner per klump til en hastighet som var veldig nær lysets egen hastighet. Denne vidunderlige maskinen het LHC, Large Hadron Collider[4]. Protonklumpene kolliderte i fire punkter rundt om i ringen, og i hvert punkt var det bygget en stor partikkeldetektor.»

Hodet mitt spant. Protoner? Ja, det hadde bestemor fortalt om før, det var partikler i kjernen av atomene. Rundt kjernen var det elektroner, og atomene er det som bygger opp både oss og alt vi ser rundt oss.

«Partikkeldetektoren var som en løk; den besto av flere lag, og hvert lag målte egenskapene til visse partikler. Informasjonen fra alle lagene ble slått sammen, og så kunne man analysere eventet.» Jeg tror jeg må ha sett forundret ut, for bestemor forklarte begrepet uten at jeg sa et ord

«Ja, det var det vi kalte en sånn kollisjon. Og så hadde vi millioner og milliarder av sånne eventer. Og i disse eventene ligger informasjon om de minste bestanddelene av verden.»

Jeg ble grepet av forundring. Tenk at man kunne få vite hva verden og vi og stjerner og alt består av ved å kollidere sammen noen små partikler!

Bestemor var blitt rød i kinnene. Jeg hadde sett det før. Når hun snakket om ungdommen sin, var det som om hun forsvant inn i sin egen verden. Hukommelsen, som så ofte sviktet i det daglige, var krystallklar. Stemmen virket som om den ville bære i det uendelige. Øynene så en verden som forlengst var forsvunnet. Bestemor kremtet.

«Vi hadde en veldig god beskrivelse av elementærpartiklene. Denne beskrivelsen bar det lite inspirerte navnet "Standardmodellen for partikkelfysikk". Det var ikke bare en beskrivelse av hva vi var bygd opp av, men også om hvordan alle partikler snakker sammen. I tillegg til å ha materiepartikler inneholder nemlig Standardmodellen kraftpartikler. Materiepartiklene utveksler krefter, altså snakker sammen, ved å sende partikler frem og tilbake og rundt omkring.»

Det glimtet i øynene til bestemor.

«Bortsett fra gravitasjonen da, den klarte vi liksom aldri å få puttet inn i rammeverket. Ja, og så var det selvsagt det at Standardmodellen kun forklarer 5% av energi-innholdet i universet. Men det er jo det som gjorde forskning spennende! Bare noen år før nedleggelsen av CERN fant vi faktisk den siste partikkelen i Standardmodellen - Higgs-bosonet![5] Sammen med et annet stort eksperiment ved LHC, CMS, erklærte vi for hele verden den 4. juli 2012 at vi hadde funnet den, etter å ha lett i 50 år.»

Den gamle kroppen sank litt sammen i stolen. I lyset fra peisen så hun plutselig uendelig gammel ut. Øynene rommet en dybde av tristhet jeg sjelden så.

«En del år etter dette ble altså CERN lagt ned. Ikke bare CERN selvsagt, men vi var blant de første. Det hadde lenge vært en voksende misnøye i befolkningen. Ikke bare her i Norge, men i hele verden. Folket mistet mer og mer troen på oss forskere. Dette av flere grunner. Det var en del saker med forskere som fabrikerte data for eksempel. Jeg husker spesielt én sak, hvor japanske forskere hevdet å kunne lage stamceller ved å legge vanlige celler i en syreløsning[6].» Bestemor så fryktelig trist ut nå.

«Jeg husker den saken ekstra godt, fordi veilederen til den unge jenta som ledet prosjektet tok selvmord etter anklagene[7]. Han etterlot seg blant annet et avskjedsbrev til den unge jenta hvor han innstendig ba henne om å reprodusere resultatet.»

Det stakk i hjertet mitt. For en utrolig tragisk historie.

«Det var ikke bare fabrikering av data som var problemet. Hele tiden så man i avisene at noen forskere rapporterte én ting én dag, og så var det noen andre som uttalte seg dagen etter og sa at det ikke stemte. Jeg husker at dette for eksempel gjaldt ernæring og klimaforskning. Denne uforente fronten førte til mistillit blant folket. Noen ganger ble det avslørt at forskere som utførte "uavhengige" studier for store selskap, typisk legemiddelselskaper, faktisk ble betalt av disse selskapene.»

Bestemor, eldre dame
Bestemor. Foto: Colourbox

Dette var helt ukjent for meg. Alle forskere jobbet for staten i dag, og jeg hadde aldri hørt om to forskere som motsa hverandre før. Når jeg tenkte meg om, hadde jeg aldri hørt at enkeltforskere uttalte seg heller, det sto alltid bare hvilken avdeling av staten som hadde nye resultater.

Bestemor fortsatte å snakke.

«Mistilliten nådde nye høyder i 2012, da syv italienske jordskjelvforskere ble dømt til fengsel i seks år for å ha forsikret folk om at et jordskjelv ikke var rett rundt hjørnet, rett før et stort jordskjelv tok livet til 300 personer og hjemmene til adskillig flere[8]. Dommen førte naturligvis til sinne og vantro i mange forskningskretser. Den ble anket, og seks av de syv ble frifunnet, mens én av dem måtte i fengsel i to år[9].»

Jeg hutret ufrivillig og la på en ny kubbe i peisen. Straks flammet bålet opp, og knitret og spraket i vill konkurranse med bestemors stemme.

«Det var også mye fokus på pengebruk. CERN for eksempel brukte årlig strøm tilsvarende det som brukes av 300 000 hjem i Storbritannia[10]. Det ble slått opp stort en gang. Hele budsjettet til CERN var på omtrent 9 milliarder norske kroner årlig de siste årene[11]. Folk ropte opp om bedre helsetjenester og bedre veier og mer penger til bistand. Gamlehjemmene var nærmest fengsler for eldre, sykehusene overfylte, og flyktningene strømmet ut fra krigsherjede land på desperat jakt etter et bedre liv for seg og sine, bare for å leve som fattigfranser og utskudd i et fremmed land. Hvordan hjelper grunnforskning på alle disse problemene, spurte folk. Hva hjelper det meg og oss at Higgs-bosonet er funnet? Hvorfor skal vi stole på de medisinske såkalte nyvinningene når forskere stadig blir tatt for både juks med data og plagiat og det som verre er? Hvorfor skal vi betale for klimaforskning når det uansett er håpløst å stoppe klimaendringene? Ja, vesle Frøydis-en min, tenk at klimaet var et helt annet da jeg var ung. Mye mindre regn, for eksempel, og mange færre stormer og flodbølger. Faktisk så var store landområder som nå er under vann, fullt beboelige.»

Bestemor tok sats på ny og strømmen av ord flommet videre.

«Meningsmålinger viste at tilliten sank fra år til år. Stadig flere forskningsinstitusjoner ble lagt ned. Forskere ble satt til å gjøre ting som hadde umiddelbar praktisk nytte. Bestefaren din ble flyttet til en avdeling for medisinsk bruk av partikkelakseleratorer. Jeg ble lærer.»

Jeg så på klokka. Bestemor hadde snakket i nesten en time. Jeg våget knapt nok å bevege på meg, alt jeg ville var at hun skulle fortsette å fortelle. Fortryllelsen måtte ikke bli brutt.

«Av en eller annen grunn så klarte ikke folk å se at grunnforskning, selv om det handler om å utforske naturen og finne frem til de vakreste og mest elegante modellene, faktisk også er samfunnsnyttig. For bestefar og meg, og antakelig alle som jobbet med grunnforskning, var det en helt opplagt sammenheng mellom grunnforskning og teknologiske nyvinninger. Og eksemplene var mange. Ernest Lawrence, en amerikansk fysiker med norske aner, fant opp den første syklotronen, altså en partikkelakselerator, i 1930, og fikk Nobelprisen for oppfinnelsen sin i 1939[12]. Med syklotronen kan man lage radionukleider til bruk ved radiologiske undersøkelser blant annet i medisin[13]. Fermilab, som huset verdens største hadron-akselerator frem til LHC åpnet, dannet i sin tid det teknologiske grunnlaget for magnetresonanstomografi, MR, som man bruker for å fremstille bilder av kroppsvev hos dyr og mennesker[14]. Internettet så sin spede begynnelse på et kontor på CERN i 1989[15]. Dette er bare tre små eksempler av utrolig mange.»

Det var nå blitt helt mørkt ute. Det lille huset var kun opplyst av peisbålet. Bestemor myste inn i peisen.

«Bestefaren din elsket å sitte og stirre inn i flammene. Det var som om han forsvant inn i sin egen verden da.»

Bestemor smilte.

«Jeg klarte aldri å vriste fra ham hemmeligheten om hva som foregikk i den hemmelige verdenen hans.»

Jeg husket godt bestefar. Den gode, trygge lukta av ham overmannet meg fullstendig. Jeg savnet ham veldig.

«Hva skjedde videre da bestemor?»

Bestemor sukket og trakk teppet tettere sammen i fanget.

«Det var en rar tid som fulgte. Det virket som om det var full enighet i sammfunnet om at vi forskere ikke kunne stoles på. Både bestefar og jeg følte oss uglesett på jobben. Vi hadde en del venner som var forskere, og de opplevde det samme. Til og med foreldrene våre kunne av og til fortelle at andre så på dem med mistro fordi de hadde oppdratt barn som vokste opp og ble grunnforskere. Men det gikk gradvis over etter en tid. Samfunnet fant en ny balanse.»

Nå måtte jeg bare avbryte for å stille spørsmålet som brant i meg.

«Men ble det bedre da, i samfunnet, for eldre og flykninger og alle andre?»

Til min store overraskelse satte bestemor i å humre.

«Ja, lille Frøydis, det ble bedre. En stund. Alle pengene som var satt av til forskning tidligere, ble nå øremerket mer "samfunnsnyttige" ting. I byene ble kollektivtransporten utbygd og overalt ble veiene bedre, sykehus og eldrehjem ble pusset opp, og flykningene fikk større og bedre boliger å bo i. Det var stor aktivitet rundt om i landet. Nesten hver dag kunne vi se åpningen av en ny skole eller et nytt sykehjem på Dagsrevyen. Det ble til og med laget et slags offisielt regnskap over hvor pengene kom fra, slik at mediene kunne rapportere hva for en ubrukelig grunnforskning det var som "finansierte" nybyggingen i samfunnet. Mediene hyllet politikernes beslutning og innsatsvilje, og en god stund så virket det som om grunnforskning var det som hadde hindre verden i å gå fremover og bli et bedre sted.»

Nå ble det still en lang stund. Bestemor var hensunket i egne tanker. Hun satt helt stille og stirret inn i peisen. Når hun endelig sa noe igjen, var stemmen hes.

«Frøydis? Kunne du være så snill og hentet et glass vann til meg?»

Jeg spratt opp og løp for å hente vann. Bestemor drakk begjærlig. Det virket som om hun var klar til å fortelle igjen.

«Hverdagen falt over oss, og vi slo oss til ro med den nye tilstanden. Bestefar jobbet mye på sykehuset og det virket som om han trivdes med det. Jeg ble glad i elevene mine. Det var en god tid. Det var falt en ro over samfunnet, og over oss. Eller en søvn, kanskje, ja, en søvn er et bedre uttrykk. Men så, etter mange år var det som om søvnen sakte, men sikkert ble gnidd ut av øynene mine. Pensumet på skolen ble endret, jevnt og trutt. Det er selvsagt ikke noe rart med det, alt endrer seg jo, alt flyter. Det som var rart, var at nysgjerrigheten var tatt ut av pensum. Og den skulle tas ut av barna.»

Jeg tenkte på skolen i dag. Det var norsk, matematikk, fysikk, samfunnsfag, engelsk, spansk og gym. Bøkene vi brukte var nye og fine. Jeg kastet et blikk rundt i rommet. Hadde jeg ikke fysikkboka mi liggende her et sted? Jo, der, på spisebordet. Jeg bladde opp på de første sidene og fant informasjonen om boka. "22. opplag" sto det. "Første gang utgitt i 2029. Revidert 2035." Jeg gispet. Året var nå 2055.

«Jeg var jo fysikklærer, så jeg kjenner best pensumet i fysikk. Det jeg var blitt oppmerksom på, kanskje uten å vite det selv i begynnelsen, var at alle mysterier var tatt ut av pensum. Alt ble beskrevet som forstått og kjent, som om alle fysikkens ubesvarte spørsmål var fordunstet. Oppklart var de ikke, for jeg husket jo fra gamle dager hva de var, og de var bare ikke omtalt. De var bare borte, rett og slett. Samtidig med at pensum endret seg, endret elevene seg også. De stilte ikke de kritiske spørsmålene lenger. Alt ble bare akseptert. Jeg innså jo at også jeg var blitt dysset i søvn, og med det begynte jeg å våkne. Jeg forsøkte å innføre nysgjerrighet igjen.»

«En tid gikk dette ubemerket hen, men snart begynte klager fra foreldrene å komme. Jeg fikk reprimande på reprimande, og til slutt orket jeg ikke å slåss mer. Det føles vondt å innrømme, men sånn var det altså. Den eneste trøsten var at det fra tid til annen, ikke ofte, dukket opp en elev med en nysgjerrighet som ikke kunne undertrykkes.»

Jeg gispet stille. Selv i min ungdoms uskyld innså jeg at bestemor nå gravde dypt ned i de mørkeste stedene i hukommelsen.

«Mens eleven fortsatt gikk i skolen, foretok jeg meg ikke annet enn å sondere terrenget og dryppe små biter med informasjon. Det var først når vedkommende var voksen, og typisk gikk på universitetet, at vi inviterte ham eller henne hit, i hemmelighet. Bestefar og jeg tok vare på bøkene våre fra universitetstiden, og disse lot vi våre besøkende likesinnede lese. Og så snakket vi sammen i timesvis, akkurat her, foran peisen.»

Glimt fra min tidlige barndom danset bak i hodet mitt.

«Mamma og pappa vet om det, ikke sant?»

«Å ja,» smilte bestemor, «det gjør de så absolutt. Ragnhild har alltid vært like nysgjerrig som meg og like smart som faren sin. Det var umulig å skjule det for henne. Heldigvis fant hun en like nysgjerrig og smart mann, så verken bestefar eller jeg følte at vi løp noen risiko i å fortelle ham det heller.»

Jeg nølte litt.

«Men mamma og pappa har aldri snakket med meg om dette?»

«Vi vil alle at du skal være så beskyttet som mulig, kjære Frøydis-en min. Men vi er også alle enige om at du må få være fri. Hemmeligheten glapp, så nå var visst tiden inne!»

Bestemor fniste ungpikeaktig idet en behagelig stillhet la seg over rommet. Vi satt slik lenge, helt tause. Bare sprakingen fra peisen og et fjernt brøl av høstvinden utenfor kunne høres.

Bestemor brøt stillheten med et tungt utpust.

«Etter hvert ble det også klart at den teknologiske utviklingen i samfunnet stagnerte. Det kom ingen nyvinninger i teknologien innenfor noen områder; ikke medisin, ikke hverdagsteknologi, ikke transport, ingenting. Den telefonen du har slengt fra deg ute i gangen der,» bestemor ga meg et strengt blikk og jeg rødmet svakt, «den kalte vi iPhone 8 da moren din var liten. Til kontrast var ikke mobiltelefonen funnet opp engang da jeg vokste opp.»

Stemmen til bestemor lød fortsatt, men jeg ble distrahert av noen krafselyder på ytterdøra. Bare sekunder senere gikk døra opp med et smell. Tre personer sikret omgivelsene, og en mann kom spaserende inn. Tiden sto stille. Alt ved mannen er preget inn i hukommelsen min. Alt fra det velstelte utseendet, de manikyrerte neglene, de trimmede øyebrynene, til den svake lukten av sigar, den kullfarvede dressen hans med dobbelspent silkevest og røde knapper, til de delikate leppene som formet ord. Ordene kan jeg ikke huske å ha hørt engang, men jeg kan tenke meg til hva de var. Det er snart et år siden vi så bestemor for siste gang nå, og vi lever i frykt hver dag.

Inspirasjonskilder til teksten (med noter)

[1] CERN, 2015. «About CERN».

[2] CERN, 2015. «Member states».

[3] ATLAS Experiment. «The Detector».

[4] CERN, 2015. «The Large Hadron Collider».

[5] CERN, 2015. «The Higgs boson».

[6] Nature, David Cyranoski, 01. april 2014. «Stem-cell scientist found guilty of misconduct».

[7] Nature, David Cyranoski, 13. august 2014. «Stem-cell pioneer blamed media 'bashing' in suicide note».

[8] Aftenposten, Wenche Fuglehaug, 22. oktober 2012. «Varslet ikke jordskjelv - syv dømt til fengsel».

[9] Forskerforum, Silje Pileberg, 1. mai 2015. «Dømt og frifunnet for jordskjelv».

 [10] CERN, 2015. «Powering CERN».

[11] CERN press office, 2015. «Budget overview».

[12] Nobelprize.org, Nobel Media AB 2014, 17. desember 2015. «The Nobel Prize in Physics 1939».

[13] Store Norske Leksikon, Trygve Holtebekk, 17. juli 2011. «Syklotron».

[14] Fermilab, 5. januar 2014. «Medicine»

[15] CERN, 2015. «The birth of the web»

Kategori: 
Tags: 

Kommentarer

Kjetil Kjernsmo

Dystopisk, men jeg kan se det for meg. Ting går som oftest ikke så galt så man skulle tro, men det kan likevel være verdt å få med seg dystopiene. F.eks. Right To Read: http://www.gnu.org/philosophy/right-to-read.en.html fra 1997. Den gangen så jeg nesten for meg at det skulle bli en realitet omtrent nå. Det har det heldigvis ikke blitt, men jeg ser det fortsatt som en viktig advarsel.

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)