Artikkel

Opphavsrett – ti forslag til fornyelse

Opphavsrett – ti forslag til fornyelse

Opphavsrett diskuteres ivrig i disse dager, ikke minst fordi tre partier har sørget for å gjøre legalisering av fildeling til en valgkampsak.

Det er delte meninger om fildeling – men i beste fall dreier deg seg om en passiv og konsumorientert holdning til kultur. De aller, aller fleste fildelere er kulturforbruker – de skaper ikke noe selv, men laster ned og deler videre. Og studerer man listene over hva som er tilgjengelig i fildelingsnettene ser man at mesteparten av den musikken og de DVDene som utveksles over fildelingsnettverkene er hyperkommersielle produksjoner.

Etter min mening bør den som ønsker å fremme kulturelt mangfold se seg om etter andre virkemidler enn å legalisere fildeling, som etter alt å dømme vil ha som sin viktigste effekt at en enda større andel av de midlene som samfunnet øremerker til å finansiere «kultur» vil gå til den den hyperkommersielle delen av innholdsindustrien og pornoindustrien – i alle fall dersom de bredbåndsavgiftene og/eller statlige tilskudd det er snakk om å øremerke til dette formål fordeles etter faktisk forbruk.

Det fildelingsdebatten i første rekke er et symptom på, er at nettet har åpnet opp for en lang rekke nye muligheter for formidling av kultur. Men lovgivningen henger ikke med, og er dermed et problem fordi grensen mellom hva som er lov og hva som ikke er det, er langt mer utydelig enn den trenger å være. Jeg mener det i seg selv både er et problem i forhold til rettsikkerheten, men det er også et problem fordi en del praksiser som klart burde være lovlig, ikke nødvendigvis er det.

Etter min mening handler opphavsrett dreier seg om mye mer enn fildeling. I et forsøk på å få andre saker opp radaren til opphavsrettsinteresserte politikere legger jeg ut min smørbrødliste i form av ti punkter som jeg tror vil øke mangfoldet på kulturfeltet og gi oss en mer levende digital allmenning.

  1. Avklar adgangen til å lenke til materiale som er lagt ut på Internett. Den opphavsrettslige status til hyperlenker er fortsatt uavklart. Flere ledende jurister har tatt til orde for en løsning der lenking opphavsrettslig sett er å betrakte som «tilgjengeliggjøring». Dette er etter min mening en svært uheldig løsning, blant annet fordi dette vil gjøre det vanskeligere å tilby nettjenester som søkemotorer og aggregatorer. Status for hyperlenker bør derfor avklares eksplisitt – fortrinnsvis ved at det i utgangspunkt er lov å lenke. Samtidig bør det avklares hva slags aktsomhet det påhviler tjenesteleverandører av søketjenester og aggreagatortjenester når det lenkes til ulovlig innhold (f.eks. opphavsrettsbrudd og ulovlig pornografi). Videre bør rettighetshavere som ikke ønsker å bli indeksert i aggregatorer, pålegges å reservere seg mot dette ved å benytte standardiserte metoder som kan behandles maskinelt. (jf. neste punkt).
  2. Anerkjenn metadata som en tilfredsstillende og førsteklasses måte å regulere rettigheter i forhold til verk som er lovlig lagt ut på Internett. I mer enn ti år har opphavsrettslig vernede verk som legges lovlig ut på nettet av enkelte rettighetshavere vært utstyrt med metadata som i henhold til en nærmere spesifisert standard angir hvilke opphavsrettslig signifikante handlinger som deres rettighetshavere tillater i kraft av de vedheftede metadata. Andre rettighetshavere har mer eller mindre bevisst unnlatt å utstyre sine verk med slike metadata eller andre rettighetsnotiser, og i stedet valgt å forfølge saken i domstolene dersom det gjøres inngrep i deres opphavsrett ved for eksempel å lenke til eller skrive ut/dele eksemplar ex officio. Den mest kjente av disse metadata-standardene er robots.txt, som angir adgangen for søkemotorer og aggregatorer til å indeksere og/eller lenke, men også andre kodifiserte systemer for rettighets­administrasjon, som for eksempel Creative Commons ledsages av maskinlesbare metadata som kan benyttes til slike formål. Adgangen til å indeksere lovlig innhold for søk, og å vise utdrag (KWIC, «snippets», miniatyrbilder, etc.) i aggregatorer og søketjenester er utvilsomt samfunnsgagnlig, og truer ingen legitime interesser. Derfor bør den «opt-in-regelen» som ligger til grunn for domstolenes håndtering av dette i dag endres til en «opt-out-regel», slik at de rettighetshavere som ønsker å reservere seg fra følgende fire opphavsrettsinngrep: 1) indeksering, 2) lenking, 3) aggregering, 4) utskrift, eksplisitt må utstyre sitt verk som reserverer disse rettighetene. Ingen andre opphavsrettinngrep skal reguleres av metadata, men andre rettigheter kan gis gjennom eksplisitt lisens (jf. neste punkt).
  3. Avklar opphavsrettslig status til frivillige fribrukslisenser (eksempel: Gnu General Public License, Gnu Free Documentation License og Creative Commons). Tendensen de siste årene har vært at domstolene (i utlandet – dette har så vidt jeg vet ikke vært gjenstand for rettslig behandling i Norge) i økende grad har anerkjent slike lisenser, og på den måten at retten har kommet til den som benytter et verk underlagt slik lisens i strid med lisensen, har handlet rettstridig. Domstolene har imidlertid i flere tilfeller nøyd seg med å avskjære fra fremtidig bruk. For å øke statusen til slike lisenser bør det også legges til grunn av at brudd på lisensen medfører erstatningsansvar for økonomisk tap som følge av den bruk som faktisk ha funnet sted.
  4. Endre pliktavleveringsloven slik at digital pliktavlevering også kreves for verk som kun gjøres tilgjengelig i ikke-digital form, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Praktisk talt alle typer verk, og i særdeleshet trykt skrift, produseres i dag digitalt. Dersom produsentene pålegges å pliktavlevere disse i digital form til Nasjonalbiblioteket kan man unngå en kostbar og tidkrevende skanning av trykte tekstsider. Selv om Nasjonalbiblioteket ennå ikke har hjemmel for å gjøre verkene tilgjengelig i digital utgave, så forhandles det om dette, og før eller siden vil det foreligge en avtale om digital tilgjengeliggjøring – evt. at de digitale versjonene gjøres tilgjengelig for publikum når verkene faller i det fri (normalt 70 år etter at opphavspersonen er død).
  5. Tilrettelegg for digital deponering («digital escrow»). Ikke alle utgivere prioriterer bevaring og arkivering av verk som basis for fremtidig tilgjengelighet over lang tid. Uavhengig av om det innføres digital pliktavlevering (se forrige punkt) bør Nasjonalbiblioteket få rett til å fremstille digitale sikkerhetskopier av verk som legges i depot («escrow»). Dersom eksemplar ikke lenger er tilgjengelig i handelen eller fra utgiver bør bibliotekene ha rett til å tilgjengeliggjøre verk fra slike depoter med mindre opphavsperson eller rettighetshaver nedlegger forbud. Det bør etableres ordninger gjennom avtalelisens for kompensasjon for rettighetshavere når verk gjøres tilgjengelig på denne måten.
  6. Avklar adgangen til å benytte hitteverk («orphaned works»). Dette er verk som er vernet av opphavsretten, men der det ikke er mulig identifisere eller oppnå kontakt med rettighetshaverne for å klarere bruk av verkene. Det som er uavklart i tilknytning til hitteverk handler særlig om slags ansvar den som bruker slike verk pådrar seg dersom rettighetshaver i etterkant dukker opp og krever kompensasjon for den bruk som har skjedd. De bør derfor utarbeides nærmere retningslinjer for bruken av slike verk som gir brukere et helt eller delvis ansvarsfritak dersom bestemte kriterier (f.eks. omhyggelig søk etter rettighetshavere, registrering av bruk) er møtt. Retningslinjene bør også inneholde provisjoner for hvordan og i hvilken utstrekning rettighetshavere som melder seg i etterkant skal kompenseres.
  7. Øremerk midler til utvikling av digitale metadata for semantisk verdensvev i regi av biblioteker og brukere. Den såkalte semantiske verdensveven er en videreføring/utvidelse av dagens verdensvev (world wide web) som har som mål å øke kvaliteten på alt som knytter seg til klassifikasjon, katalogisering og gjenfinning av digitale ressurser (verk) som finnes tilgjengelig på verdensveven. De har vist seg at mange informasjonseiere/utgivere har liten interesse for slik klassifisering. På grunn av markedsføringshensyn, og på grunn av manglende kompetanse, er deres bruk av metadata ofte tilfeldig eller direkte misvisende. Teknologien bak semantisk verdensvev muliggjør imidlertid både ekspertstyrt og brukerstyrt klassifikasjon. I første rekke bør man derfor legge til rette for at eksperter gjennom bibliotekene organiserer slik informasjon. I neste omgang bør man søke å trekke brukere med i et slikt arbeide.
  8. Frigjør offentlig kunnskap og kultur. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. Det bør være en politisk oppgave å legge bedre til rette for en delingskultur der kunnskap og kultur kan brukes og gjenbrukes. Særlig når det offentlige finansierer kunnskap og kultur, så er det viktig at den forblir fri. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. To typiske eksempler er geografiske data, som skaffes til veie av Statens Kartverk og værdata, som skaffes til veie av Meteorologiske Institutt på Blindern. Disse to har imidlertid valgt helt forskjellig tilnærming til hvordan publikum har adgang til disse dataene. Statens Kartverk selger sine data til et lite antall kommersielle aktører, som så foredler disse til ulike GPS-produkter som selges til publikum. Norske entusiaster som ønsker tilgang til geografiske data til ulike remiks-formål (f.eks. å knytte geotaggede fotografier til en bestemt kartposisjon) er henvist til å hente slike data fra Googles karttjeneste, som har foreløpig har dårlig oppløsning for Norge – selv om slike remiks-prosjekter neppe konkurrerer med kommersielle GPS- og digitale kartprodukter. Til sammenligning har Meteorologiske Institutt valgt å gjøre sine værdata fritt tilgjengelig. Dette gjør at disse data benyttes i flere ikke-kommersielle sammenhenger, samtidig som en kommersiell aktør som Storm Weather Center foredler de samme data ytterligere og selger spissede vær-produkter til oljebransjen, fiskere, og landbruket. Også på det kulturelle feltet finnes det eksempler på at prosjekter som helfinansiert av det offentlige er låst ned gjennom eksklusive avtaler med kommersielle aktører. Det mest kjente eksemplet er det store Ibsen-prosjektet ved Universitetet i Oslo, som har en eksklusiv avtale om tilgjengeliggjøring med Aschehoug forlag. Kommersielle partnere kan tilføre offentlig finansierte kultur- og kunnskapsprosjekter både kompetanse og markedsadgang. De kan også tilføre prosjektene merverdi i form «spissing» av kommersielle bearbeidelser mot bestemte markeder. Det er derfor ofte en berikelse for slike prosjekter å ha en kommersiell partner. Men for prosjekter fullfinansiert av det offentlige bør det legges til grunn at kommersielle partnere, som hovedregel, ikke skal ha eksklusivitet.
  9. Sett av midler til frikjøp av verk opphavspersonen ønsker at det skal være mulig å dele. Vi vet at Edvard Munch nødig solgte verk til privatpersoner, angivelig fordi han mente verk innelåst i borgerskapets lukkede rom ikke lenger var fri. Hva Munch hadde ment om det jeg i dag har omtalt som «delingskultur» vet jeg selvsagt ikke – men jeg kjenner mange kunstnere som i dag er ukomfortabel med at deres verk skal være nedlåst i DRM-systemer og faktisk ønsker at deres skal bli spredt og remikset – særlig dersom det også kunne finnes en bærekraftig modell for kompensasjon for denne typen deling. Bærekraftige kompensasjonsmodeller for deling er et område det opplagt bør forskes videre på, men inntil videre er nok frikjøp den modellen som vi vet fungerer i praksis (jf. NDLA).
  10. Lovfest opphavspersoners som har overdratt sin opphavrett til forlag, plateselskap o.l. rett til automatisk å få tilbakeført alle opphavsretter dersom kjøper ikke lenger utnytter disse. Det skjer ikke sjelden at verk blir utsolgt men at forlag eller plateselskap ikke finner det regningssvarende å fremstille ett nytt opplag. Da bør opphavspersonen selv ha rett til å gjøre verket tilgjengelig på den måten han eller hun finner hensiktsmessig.

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)