Artikkel

Overvåkningskapitalismen

PRISM collection details
PRISM-programmet er rettet inn på at NSA kan høste diverse persondata fra skytjenester: Opphavsrett: NSA

Overvåkningskapitalismen

Vi får ikke gjort så mye med at USA overvåker oss – men det er på tide å innrømme at de gjør det.

I 2013 lekket Edward Snowden en mengde dokumenter som avslørte at myndighetene i USA drev en vedvarende og meget omfattende overvåkning av elektronisk kommunikasjon til og fra en rekke skytjenester som betjente virksomheter og borgere i Europa.

Snowdens avsløringer fikk bl.a. konsekvenser for den såkalte «Safe Harbor»-avtalen mellom EU og USA. Denne avtalen ble inngått i år 2000 og gjorde det mulig for virksomheter i Europa å benytte transatlantiske IT-tjenester uten å bryte med europeiske personvernbestemmelser. Verdien på slike transatlantiske dataoverføringer er estimert til $ 260 milliarder årlig (kilde: Reuters).

Avtalen inneholdt bl.a. løfter om at myndighetene i USA skulle respektere europeiske borgeres personvern. Snowdens dokumentasjon gjorde det klart at avtalen ikke var verdt papiret den var skrevet på, og den 6. oktober 2015 erklærte EU-domstolen avtalen ugyldig.

Forut for «Safe Harbor» hadde det vært mulig å eksportere persondata fra Europa til USA ved å benytte såkalte standardkontrakter. Etter at «Safe Harbor» ble erklært ugyldig fortsatte eksporten som før, men nå hjemlet i disse standardkontraktene i stedet for «Safe Harbor». Dette var selvsagt et jurist-triks. Bruken av en kontrakt i stedet for en avtale som hjemmel for data-eksport endrer ikke på det faktum som var lagt til grunn for avgjørelsen i 6. oktober – nemlig at USA lyver når de sier at personvernet til EU-borgere respekteres (jf. Snowdens dokumentasjon). Men siden EU-domstolen (ennå) ikke hadde ugyldiggjort disse kontraktene, er det ikke ulovlig å eksportere data under en slik kontrakt.

Kontraktene sikret at man kunne fortsette med business as usual inntil man kom på noe bedre. Ønsket om business as usual framfor et reelt personvern er elefanten i rommet.  Det er ingen tvil om at dersom dommen i EU-domstolen hadde hatt konsekvenser – altså at datastrømmen fra Europa til USA faktisk hadde stoppet opp den 6. oktober – og et marked verd $ 260 milliarder fordampet, ville en mengde virksomheter i EU og EØS som var avhengig av den transatlantiske datatrafikken gått i stå og mange av dem hadde gått konkurs.

Tiden er i imidlertid ferd med å løpe ut for disse standardkontraktene. Dersom «business» skal fortsette må det finnes et alternativ. Dette alternativet har vi nå fått: «Privacy Shield».

Avtaleteksten er ikke godkjent. Det som ble offentliggjort 29. februar er kun et utkast for videre diskusjon. Av utkastet går det imidlertid klart frem at det lite som skiller «Privacy Shield» fra den diskrediterte «Safe Harbor»-avtalen. Essensen later fortsatt til å være at USA nok en gang vil love – denne gang skriftlig og med «kors på halsen, ti kniver i hjertet, og mor og far i døden» – at landet skal respektere europeiske borgeres personvern. I tillegg vil det bli opprettet et klageorgan («ombudsmann») i USAs utenriksdepartement, som man kan henvende seg til dersom man har fått sitt personvern krenket.

I det såkalte «fact sheet» om avtalen som EU har publisert heter det at amerikanske myndigheter «affirm absence of indiscriminate or mass surveillance». Det er imidlertid ikke det som står i avtaleutkastet. Det som står i avtalen (§ 61) er at USA skal begrense sin masseovervåking til seks spesifikke områder, nemlig til: kontraspionasje, terrorisme, cybersikkerhet, masseødeleggelsesvåpen, trusler mot USAs væpnede styrker og transnasjonal kriminalitet.

Toneangivende EU-politikere later som om de tror at dette er tilstrekkelig til å sikre europeiske borgeres personvern. Som kyniker antar jeg at de vet at de seks unntakene som er nedfelt i avtalen er brede nok til masseovervåkningen kan fortsette, og at europeiske borgere nok må finne seg i fortsatt å få sitt personvern krenket av USA. Men EUs primære formål er «business», og EU gjør derfor nødig inngrep som hindrer «business». Løsningen blir da gjerne et symbol som tilsynelatende adresserer problemet, men som samtidig ikke endrer på de underliggende, materielle forhold. Et «Privacy Shield» som en garanti for personvernet ved eksport av persondata er ganske åpenbart et slikt symbol.

Jeg har liten sans for symboler uten innhold.  Men jeg har også lite lyst på en enda større økonomisk nedtur enn den vi allerede befinner oss på.

Mitt alternativ er at vi faktisk tar inn over oss at den dominerende formen for «business» i 2016 er overvåkings-kapitalismen – denne uhellige alliansen mellom amerikansk IT-bransje og myndighetene i USA som Edward Snowden avslørte i 2013. Og overvåknings-kapitalismen er så gjennomgripende at den ikke lenger kan bråstanses uten at man samtidig utløser en økonomisk krise.

Men jeg tror at den – om vi tar tiden til hjelp – kan begrenses og kanskje endog avvikles. Men skal vi gjøre dette må vi slutte å pakke den kontinuerlige overvåkningen som foregår inn i nytale, slik EU gjør i sitt såkalte «fact sheet» om avtalen.

Vi må starte med å innrømme at vi lar USA overvåke oss via tjenester vi for øyeblikket ikke kan unnvære - og så får vi ta vi det derfra.

Opprinnelig publisert i Klassekampen fredag 4. mars 2016, s. 16-17.

Tags: 

Kommentarer

Jeg synes dette høres ut som et fornuftig resonnement. Det ligner ikke så lite på den type resonnement som har skiftet USAs energiforbruk vekk fra olje produsert i midtøsten og til andre energikilder (fornybar energi, skifergass, oljesand m.m.) som er mer under USAs kontroll. Dette byttet var ikke noe som skjedde over natten, for det ville ha ødelagt økonomien fullstendig, og dessuten gjort stor utenrikspolisisk skade. Derfor skjedde endringen over mange år, og den er fremdeles ikke ferdig.

Om jeg forstår Gisle rett, så foreslår han at vi innser at forbruk av overvåkningsteknologi, lik olje fra midtøsten, er problematisk for de verdiene vi holder høyt. Samtidig er det ikke mulig å kutte ut over natten, så en transisjonsperiode er nødvendig. Før en slik periode er nødvendig må vi i midlertid forstå at vi har et problem og begynne å formulere løsninger på det. Det aller første vi må gjøre er imidlertid våge å innrømme at problemet faktisk eksisterer.

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)