Artikkel

Ytringsfrihet og økonomi

Ytringsfrihet og økonomi

I 1994 skrev jeg en kronikk i Aftenposten om online-tjenester og redaktøransvar. Poenget den gang var kort og godt at dersom man valgte å gå videre med det forslag om å innføre et objektivt «redaktøransvar» for elektroniske «oppslagstavler» som den gang forelå, så ville dette blant annet gå ut over folks muligheter til å ytre seg uavhengig av de maktstrukturer som kontrollerer tradisjonelle kanaler som aviser, radio og TV.

I dag er jeg mer overbevist enn noen gang om at at dette var og er et riktig resonnement. Men i 1994 trodde jeg også at eksisterende lovgiving, slik den kom til anvendelse for kioskeiere, bokhandlere og andre som formidlet informasjon til publikum uten nødvendigvis å inneha en redaktørfunksjon, var tilstrekkelig til å regulere adgangen til å ytre seg i gjennom slike tjenester. Det siste er jeg nå ikke lenger så sikker på. Tanken om å innføre et særskilt «redaktøransvar» for elektroniske medier ble heldigvis forlatt, og i mellomtiden har vi opplevd hva den eksisterende lovgivingen innebærer i praksis. Derfor vet vi at den ikke avklarer alle spørsmål omkring ansvarsforholdene rundt for eksempel «private» hjemmesider. Kanskje vi i dag også vet såpass mye publisering på nettet at vi nå kan komme et stykke videre med å avklare disse ansvarsforholdene?

Andreas Heldal-Lund er navnet på en 33 år gammel nordmann. Kikker man innom hjemmesidene hans på Internett så er det ved første blikk lite som skiller dem fra andre personlige hjemmesider: Man kan lese at Andreas er bosatt i Stavanger og og at han til daglig arbeider i databransjen. Han er glad i naturen. Han er stolt av sin hund.

Men Andreas Heldal-Lunds hjemmesider er gjenstand for en bisarr alle-mot-alle kamp mellom Heldal-Lund selv, hans hjemmesideleverandør (SOL) og Scientologikirken som strekker seg over mer enn ett år og to kontinenter

Årsaken til oppstusset er Andreas Heldal-Lund også benytter sine hjemmesider på home.on­line.­no til å avsløre Scientologikirken som en organisasjon som det (bokstavelig talt) er livsfarlig for søkende unge mennesker å komme i kontakt med.

Scientologikirken liker ikke det bildet Andreas Heldal-Lund maler av organisasjonen. Siden hjemmesidene kom på lufta i november 1996 har Scientologene gjennom sine advokater Helena Korbin (USA) og Lars Erik Alfheim (ved advokatkontoret Haavind & Haga i Oslo) forsøkt å få dem fjernet fra nettet. Metoden de benytter er velkjent fra utlandet. I stedet for å gå direkte løs på den som framfører kritikken retter Scientologene gjennom sine advokater skytset mot det selskap som leverer Internett-tjenester til kritikeren. Selskapet utsettes for en veritabel juridisk teppebombing, hvor essensen er at med mindre kritikerenes sider blir stengt og kritikerene utelukket fra nettet, så kan tjenesteleverandøren risikere å bli tiltalt som medskyldig i en rekke spesifikke forbrytelser, fra ærekrenkelser til opphavsrettbrudd.

I Norge er det altså SOL som leverer tjenesten hvor Andreas Heldal-Lund har sine hjemmesider og som derfor er skyteskive for Scientologene. Gang på gang har Scientologens advokater oversendt til SOL anklager om brudd på diverse lover. SOL lar så sine advokater gå gjennom materialet og avhengig av deres vurdering lar SOL materialet fortsatt være tilgjengelig på nettet, eller de sperrer adgangen til sidene inntil Heldal-Lund eventuelt har endret dem med tanke på større sikkerhetsmargin i forhold til sitatretten og injurelovgivingen.

Man kan spørre seg hvorfor SOL går til alt dette bryet. Hvorfor, for eksempel, ber ikke SOL Scientologene om å ryke og reise? Dessverre for SOL er imidlertid ansvarsforholdene rundt slike private hjemmesider i Norge langt fra klare. Dersom Andreas Heldal-Lund i kampens hete overskrider de begrensninger vi i Norge tross alt har med hensyn til frimodige ytringer og altså bryter en eller annen lov, finnes det så langt ikke verken paragrafer eller rettsprakis i Norge som fritar SOL fra å være solidarisk ansvarlig og derigjennom risikere å måtte utbetale millioner av kroner i erstatning.

På den annen side: De beløp SOL benytter på egne advokater i denne saken overskrider med flere størrelsesordener det beløp Andreas Heldal-Lund legger igjen årlig som betaling for de tjenester han kjøper av SOL. SOL har sterke eiere i ryggen og dermed også økonomi til å bære disse kostnadene. Men SOL er et aksjeselskap, ingen livssynsorganisjon. SOL har ingen plikt til å støtte Andreas Heldal-Lunds korstog økonomisk – uansett hvor rettferdig og nødvendig hans kamp nå enn er. SOL kan fjerne en utgiftspost fra bøkene sine ved å be Andreas Heldal-Lund ryke og reise, eller i det minste ved å sette som betingelse for at Heldal-Lund fikk ha sine hjemmesider på SOL at han selv dekker de advokatutgifter som sidene medfører. Så langt har ikke SOL gjort noen av delene. Det frie ord lever og bor bra i Norge.

Eller gjør det? Et juridisk stormløp av den typen Scientlogikirken her har kjørt kunne fort brekke ryggen på ett typisk web-hotell eller en mindre Internett-leverandør. Og et selskap med større respekt for bunnlinjen enn for kundene kunne lett valgt å løse konflikten ved å si opp avtalen med en kostbar «problemkunde».

Skal vi oppsummere saken står så langt, så ser det ut til retten til å ytre seg kritisk på Internett til syvende og sist ser ut til å være avhengig av økonomisk evne (og vilje til å ta en risiko) hos det selskap man kjøper sine nettjenester fra. Ironien er at situasjonen på Internett dermed er nøyaktig den samme som i tradisjonelle medier: Det er den som eier mediet (i dette tilfellet hjemmesidetjeneren) som til syvende og sist kontrollerer muligheten til å få tilstrekkelig kontroversielle ytringer publisert og distribuert. Denne koblingen mellom ytringsfrihet og økonomi er neppe sunn for demokratiet; den er lite tilfredsstillende for tjenesteleverandører som hele tiden må bruke penger på å evaluere adferden til kunder som beveger seg i ytringsfrihetens grenseland; og den er like lite tilfredsstillende for ildsjeler som Andreas Heldal-Lund, som er sørgelig klar over at han bare får slippe til med sin sak på tjenesteleverandørenes nåde.

Ikke minst av hensyn til ytringsfriheten er det nå på tide at vi man rydder opp i dette juridiske villnisset. Dagens uavklarte situasjon er det ingen – bortsett fra advokatene og organisasjoner som vet hvordan man bruker infløkt juss til å terrorisere sine motstandere – som tjener noe på. Forfattere og leverandører av Internett-hjemmesider bør nå få vite hvem av dem som har det juridiske ansvaret for frimodige ytringer på Internett. Og også de som måtte føle seg fornærmet eller mener at de har lidd skade som følge av det som måtte befinne seg på en Internett-side må også være best tjent med det ikke hersker tvil om hvor de kan rette sin klage og eventuelt sitt krav om erstatning.

Først publisert i: PC World Norge, nr. 1, 1998. Copyright © 1998 Gisle Hannemyr

Kategori: 

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)