Artikkel

Eksistensen av rovtidsskrifter er ikke noen god grunn til å forkaste «open access»-publisering

Eksistensen av rovtidsskrifter er ikke noen god grunn til å forkaste «open access»-publisering

Michael Bretthauer og Erlend Hem går i Aftenposten 3. november («Vi trenger ikke flere tidsskrifter») og i et intervju med Uniforum 5. november («Universitetets holdning til open access er naiv») bredt ut mot vitenskapelige, nettbaserte tidsskrifter der publikum har fri tilgang til materialet på nett (dette kalles gjerne for «open access»).

Samtidig inviterer de til en fordomsfri diskusjon om morgendagens publiseringsmodeller.

Nå virker det som Bretthauer og Hem tror at «open access» kun dreier seg om følgende publiserings­modell: At forfatterne betaler for utgivelsen.

Men forfatterbetaling er ikke nødvendigvis en del av publiseringsmodellen for «open access»: En undersøkelse av de 9702 «open access»-tidsskriftene som DOAJ («Directory of Open Access Journals») katalogiserte i mai 2014, viser at 67 prosent av tidsskriftene ikke gjør krav på forfatterbetaling.

Bretthauger og Hem skriver:

«Mange tradisjonelle tidsskrifter gjør artiklene fritt tilgjengelig noen måneder etter publisering. […] Denne typen publisering kan være økonomisk bærekraftig for tidsskrifteiere og akseptabel for lesere og forfattere. Dette er løsninger som fortjener større oppmerksomhet.»

Den type tidsskrifter de her beskriver kalles gjerne «Delayed open access journals». De mener altså at en bestemt type open access er at alternativ til open access, noe som vel indikerer at de ikke helt har fortstått hva som ligger i begrepet «Open Access»?

Det finnes altså mange ulike modeller for «open access»-publsiering. Og i tillegg til at finansieringsmodellen varierer fra tidsskrift til tidsskrift, deles publiseringsmodellene for «open access» inn i fire kategorier som gjerne betegnes med kodeordene «gold», «green», «hybrid» og «delayed». Interesserte kan ved å søke på nettet etter kodeordet sammen med «open access», finne mer informasjon om disse modellene.

Basert på et brev de færreste har sett?

Utgangspunktet for innlegget fra Bretthauer og Hem ser ut til å være en e-post fra Universitetsforlaget til norske forskere med invitasjon til å ta kontakt dersom de ønsker å samarbeide med forlaget om tidsskrift-utgivelser.

Deretter går innlegget over til å handle om useriøse utgivere.

Dersom det var meningen å si at Universitetsforlaget hører hjemme her, bør denne beskyldningen belegges bedre enn med en skrå henvisning til et brev de færreste har sett.

En skam å publisere i «rovtidsskrift»

Bretthauser og Hem har imidlertid rett i at det under «open access»-flagget seiler mange useriøse utgivere (såkalte «predatory publishers» eller «rovutgivere»), som utgir «rovtidsskrifter».

Men ingen slike rovtidsskrifter eller rovutgivere er meg bekjent lenger inkludert i registeret over autoriserte publiseringskanaler (tidsskrifter, serier og forlag) som Norsk Samfunnsfaglig Datatjeneste har ansvar for å kvalitetssikre, og som alle som driver med vitenskapelig publisering i Norge er opplært til å forholde seg til.

Organisasjoner som Open Access Scholarly Publishers Association arbeider blant annet med å etablere gode bransjenormer for «open access»-utgivere.

I mitt fagmiljø regnes det faktisk som en skam å publisere noe i et rovtidsskrift.

Eksistensen av slike er altså ikke noen god grunn til å forkaste «open access» i sin alminnelighet.

Sleivspark uten klar adresse

I en verden der digitale kopier er svært enkle å fremstille og distribuere, vil tidsskrifter som befinner seg bak betalingsvegger neppe være bærekraftige svært mye lenger.

En fordomsfri diskusjon om morgendagens publiseringsmodeller bør derfor handle om hvordan «open access»-publisering kan kvalitetssikres og hvordan man kan forhindre at seriøse forskere gir kredibilitet til useriøse aktører.

Les også:

En litt kortere versjon ble publisert i Aftenpostens* nettutgave 4. november

*) Kun tilgjengelig for abonnenter.

Skriv ny kommentar

Verifiser deg (din epost-adresse vil ikke bli vist offentlig)