Image
Foto: Yngve Vogt

Forskningstekniker Bente Rian (t.v.) er autorisert soppkontrollør. Nå kvalitetssikrer og innlemmer hun de nye objektene i soppsamlingen under veiledning av universitetets soppkonservator Mika Bendiksby. Foto: Yngve Vogt

Mesteparten av verdens sopper er fortsatt ukjent

Sopp fins overalt. Likevel kjenner forskerne bare til en brøkdel av all soppen i verden.

Når de fleste av oss hører ordet sopp, tenker vi som oftest på fruktlegemene som stikker opp av jorda, men sopp er mye mer enn det.

– Sopp er den skjulte organismen. Sopp er over - alt, men det er bare en liten del av den som synes. Jeg kunne ha brukt en uke på å fortelle om fascinasjonen min for sopp, forteller professor Mika Bendiksby, den nye soppkonservatoren på Naturhistorisk museum ved UiO.

En samling med 300 000 soppobjekter

Som soppkonservator har hun ansvaret for soppsamlingen, eller fungariet som det så pent heter i de vitenskapelige kretser. Her finnes det så mye som 300 000 innsamlete soppobjekter. Alt er nennsomt lagret i pappkapsler med detaljert informasjon om hvor og når og av hvem soppen er funnet. Samlingen tar så mye plass at den fyller en hel etasje i den ærverdige og mer enn hundre år gamle botanikkbygningen på Tøyen.

Mika Bendiksby har også ansvaret for å dokumentere den nye kunnskapen som dukker opp om det store mangfoldet av sopp i Norge.

 – Vi får stadig materiale fra aktive soppfolk. Vi motiverer dem til å levere fysiske objekter til fungariet vårt.

Fungariet er unik dokumentasjon

To tredjedeler av fungariet er eksemplarer fra det nordiske soppmangfoldet. Resten er fra andre deler av verden. Den eldste soppen i samlingen er fra så tidlig som begynnelsen av 1800-tallet, før universitetet og botanisk hage ble grunnlagt.

– Jeg blir nesten religiøs av samlingene, selv om jeg ikke har noe spesielt anlegg for religiøsitet. Samlingene er livets bibliotek. For hvert belegg i samlingene er det dokumentert et bestemt tidspunkt og et bestemt sted fra et øyeblikk i fortiden. Dette er unike funn. Kombinasjonen av det fysiske belegget og informasjonen om hvor og når alt ble funnet, gjør at samlingen er uendelig verdifull, presiserer hun.

Mer enn nitti prosent av forskningen hennes er basert på det vi vanlige dødelige ville ha kalt det «døde» materialet i samlingene. Det betyr: Når Mika Bendiksby forsker på sopp, studerer hun den tørkete soppen i samlingen.

Alle land med respekt for seg selv har et fungarium. Verdens største ligger i Kew Gardens i London, med en og en kvart million soppobjekter. Mika Bendiksby samarbeider med dem for å beskrive sopplivets tre.

– Vi har avtaler om gratis utveksling av lån mellom fungarier over hele verden.

Der det er liv er det sopp

Sopp er allestedsnærværende.

– Det mest interessante med sopp er det store mangfoldet. Det fins ingen økosystemer eller holobionter (red.: biologiske individer) som ikke inneholder sopp. Vi er alle avhengige av sopp.

Der det er liv, er det sopp. Verken mer eller mindre.

– Sopp har alle mulige livsformer og lever i og med insekter, planter, bakterier og alle andre organismer, enten det er levende eller dødt.

Antall ukjente arter er svært stort. Verden kjenner i dag til 140 000 ulike sopparter.

– Det eksakte antallet kan vi bare spekulere på, men det antas å være et sted mellom 2,2 og 12 millioner.

– Hvert år lages det lister over truete planter. Fins det også lister over truete sopparter?

– Vi har kjempegod oversikt over plantemangfoldet. Da er det mulig å lage rødlister. Før vi kan vurdere om en sopp er utryddingstruet eller ei, må vi kjenne til utbredelsen. Sopp er dessverre vanskelig å kartlegge, fordi den mesteparten av tiden ikke synes.

Les også: – Hele økosystemet er avhengig av sopp

Hyfer og gjærceller

Ikke all sopp har fruktlegemer. Det er nettopp fruktlegemene som botanikerne tradisjonelt har studert og som vi lekfolk forbinder med sopp. Men sopp er mye mer enn dette. Brorparten av all sopp er hyfer, også kalt sopptråder, som lever under bakken. Sopp kan også leve som enkeltceller i kolonier. Denne livsformen kalles for gjær.

Forskerne har tradisjonelt brukt morfologi (utseendet) for å beskrive arter og inndele dem i slektskap.

– Mykologene har vært ekstremt avhengige av mikroskopi, kjemiske analyser, sporeform og strukturer på soppene for å artsbestemme dem, forteller Mika Bendiksby.

Uheldigvis er det svært vanskelig å artsbestemme sopp bare ved å se på hyfer eller enkeltceller. Forklaringen er at verken hyfer eller gjærceller har det spesielle utseendet som trengs for å skille mellom ulike arter.

DNA-analyser har revolusjonert arbeidet

Gudskjelov har moderne DNA-analyser revolusjonert arbeidet. Mykologene har funnet en strekkode i et bestemt gen som fungerer veldig bra for å kunne skille mellom arter. Rutinen deres er derfor å DNA-sekvensere all den interessante soppen de får inn.

– Takket være DNA-analyser oppdager vi nå mange nye arter, at slekter må splittes opp og at arter som vi kanskje trodde var sjeldne, likevel fins overalt.

Fungariet ved UiO er fortsatt organisert etter de gamle inndelingene. Selv om DNA-analysene viser at soppene har et annet slektskap, sier Bendiksby at det er for tidlig å omorganisere samlingen. De må først DNA-kartlegge en større del av soppmangfoldet.

Denne soppen, en jonsokskurvehatt, ble samlet inn av daværende student Gro Gulden på Finse ved semesterstart i 1962. Allerede fem år senere, da Gulden var 28 år ble hun konservator på Botanisk museum. Hun ble professor i mykologi i 2001 og er fortsatt, i en alder av 83 år, svært aktiv i det faglige miljøet. Hvis den årvåkne leseren stusser på det latinske navnet på bildet, er forklaringen svært enkel; Gro Gulden omdefinerte funnet i 2015. Det rette latinske navnet er Leratiomyces magnivelaris. Foto: Yngve Vogt

Hun samarbeider med de fremste ekspertene

Mika Bendiksby samarbeider med soppeksperter i både innland og utland for å få tak i mest mulig informasjon.

– Soppriket er så stort at en enkelt forsker ikke kan ha oversikten alene. Jeg knytter soppekspertene sammen. Jeg trenger kunnskapen deres for å kvalitetssikre samlingen vår.

Blant hennes eksperter er de to pensjonerte mykologene Arne Aronsen og Edvin Johannesen, som er blant verdens fremste eksperter på henholdsvis hettesopp og slimsopp.

– Kombinasjonen livslang erfaring og moderne DNA-analyser er viktig. Sammen kan vi beskrive mangfoldet.

Bendiksby har også et tett samarbeid med pensjonerte sopp-professorer. En av dem er professor emerita Gro Gulden (83 år). For førtifem år siden samlet hun inn det aller første eksemplaret av soppen Galerina acris på Finse, en art i slekten klokkehatter. Den ble DNA-analysert for noen år siden. I dag er eksemplaret hennes et referanseindivid. Det betyr at det nettopp er dette ene objektet som definerer denne sopparten.

Soppen vil alltid overleve

Bendiksby forteller begeistret at sopp har en mengde egenskaper.

– Det eneste soppen ikke klarer, er å skape energi fra lys. Likevel fins det sopp som kan nyttiggjøre seg av annen energi, slik som radioaktivitet.

For å kompensere den manglende evnen til å omdanne lys til energi, samarbeider en del sopp med røttene til trær og planter. Dette symbiotiske samlivet kalles for mykorrhiza. Røttene til trærne og plantene overfører energi til soppen. Som takk returnerer soppen mineraler og andre viktige kjemiske forbindelser som trærne og plantene trenger.

Et annet spennende samspill er lav, der sopp og alger eller cyanobakterier har gått i kompaniskap.

– Mykorrhiza og lavlignende organismer er antakelig oppstarten av livet på land. Laven brøt ned steinmasser og sørget for et levelig miljø på land, poengterer Mika Bendiksby.

Det fins også sopparter som lever på og i lav. Noen av dem er skadelige for verten. Andre ikke.

– Vi har dessuten sopp som parasitterer sopp. Mangfoldet er uendelig. Vi har mye å lære. Hva er det med soppens arvemateriale som gjør at den er så allsidig? spør Mika Bendiksby.

Én ting er i hvert fall sikkert: – Hvis det er noe som klarer å overleve i denne verden, er det nettopp sopp.

 Soppen har dessuten et langt mer komplisert seksualliv enn mennesker.

– Hvis vi bringer soppen inn i dagens kjønnsdebatt, blir den utfordrende. Her er det ikke bare han, hun og hen. Soppen kan ha tusenvis av kjønn. Hyfer av ulike kjønn kan smelte sammen og ha sex.

Les også: Disse soppene har over 17.000 kjønn

Redning og undergang

I medisinens verden er sopp blitt svært viktig. Alexander Fleming oppdaget penicillinet i mellomkrigstiden. Penicillin er et antibiotikum. Det utnytter soppens forsvarsmekanismer mot bakterier.

– Det biokjemiske livet til soppen har vært en enorm velsignelse for helsen vår og velværet vårt. Samtidig kan sopp være farlig. Det er derfor viktig med kunnskap om soppen for å kunne høste godene og unngå katastrofene, poengterer Mika Bendiksby, og legger ettertenksomt til:

– Sopp er både redningen og undergangen vår. Folk har følt at pandemien har vært skremmende og trist, men hvis du ser på potensialet til parasitt-soppene, er de enda mer skremmende enn Covid-19-viruset. Disse parasittene tar livet av insekter på den mest grusomme måten. Temperaturen i kroppen vår gjør at de soppene som angriper insekter, ikke angriper oss. Hvis denne soppen klarer å overleve i oss mennesker, får vi et gedigent problem.

Naturen er så sinnrikt innrettet at kroppstemperaturen vår er akkurat høy nok til at vi ikke blir angrepet av denne soppen. Likevel bugner vi mennesker av andre sopparter.

– Det er kjent at vi mennesker, i likhet med andre levende organismer, er et økosystem for svært mange bakterier, men det er kanskje mindre kjent at økosystemet inne i kroppene våre også består av mye sopp.

Sopp finnes både i magesekken, tarmen og på huden.

– Balansegangen mellom sopp og bakterier i kroppen er viktig. Bakteriefloraen og soppfloraen holder hverandre i sjakk. Når du har soppinfeksjon et eller annet sted i kroppen, kan det justeres med bakterier. Hvis du har en bakterieinfeksjon, kan den behandles med sopp. Soppen er derfor bakterienes medisin, og bakteriene er soppens medisin.

Hvis immunforsvaret vårt kommer i ubalanse, kan soppen inne i kroppen vår gjøre mye skade.

– De som mister en del av immunforsvaret sitt, dør ofte av sopp. Hvis denne forsvarsmekanismen kommer i ubalanse, kan det som opprinnelig var nyttig for oss, likevel være skadelig, poengterer universitetets soppkonservator.

Denne artikkelen ble først publisert i Apollon.