Image
Foto: Yngve Vogt

Einar Timdal bruker den klassiske kjemimetoden tynnsjiktkromatografi for å måle hvilke lavsyrer som finnes i lav. Denne metoden kan brukes til å skille lavarter fra hverandre. Foto: Yngve Vogt

Artsdiskusjonen om Norges sjeldneste lav tok 150 år

Etter 150 år kan forskere slå fast at Norges sjeldneste lav egentlig er to ulike arter. Den ene vokser bare i bunnen av et gjel i Gudbrandsdalen.

Langt nede i et ganske utilgjengelig gjel i Liadalom naturreservat i Nord-Fron kommune i Gudbrandsdalen fant biolog Jon Klepsland for ti år siden det som den gang var landets eneste kjente forekomst av en meget sjelden og kritisk truet lavart. Laven er bare noen centimeter bred og ble funnet på barken av et rognetre.

Noen år senere fant forskere fire andre forekomster på bergvegger i Hallingdal, Sigdal og Numedal.

Lavarten er kritisk truet og regionalt utryddet i Europa. I Sveits er den ikke funnet igjen siden en botaniker beskrev den på begynnelsen av 1800- tallet. Likevel er den ikke med på den sveitsiske rødlisten. Forklaringen er at sveitsiske botanikere mener at den kanskje ikke ble funnet i Sveits likevel og at det hele skyldtes en feil.

Den sjeldne laven er også funnet fire steder i Sverige og i Kuusamo i Nordøst-Finland, ikke langt fra den russiske grensen. I Norge ble den riktignok funnet av en ire på 1860-tallet, men på etiketten til det innsamlete eksemplaret i herbariet på Naturhistorisk museum i London står uheldigvis bare Sør-Norge som funnsted. Da har ikke dagens botanikere noen som helst muligheter til å dra tilbake for å sjekke om forekomsten fra 1860-tallet fortsatt finnes.

Det betyr derfor – kort fortalt – at det spektakulære funnet i gjelet i Liadalom naturreservat for ti år siden er det aller første vitenskapelig dokumenterte funnet av denne svært så sjeldne lavarten i Norge. Den er også funnet noen få steder i Karelen i Russland, Skottland, Tyskland, Frankrike og Italia. I Amerika og Asia er den derimot ganske vanlig.

Diskusjonen om hvorvidt disse lavfunnene tilhører den samme arten eller ei, startet allerede på midten av attenhundretallet. Nå, 150 år senere, har en norsk botaniker, takket være moderne analyser, slått fast at de ikke tilhører samme art.

– Vi trodde at dette var én art, men så er det to helt unike arter, forteller Einar Timdal oppglødd. Han er professor i lav på Naturhistorisk museum ved UiO.

Gjelvrenge og dalvrenge

Arten som for ti år siden ble funnet i Nord-Fron, er nå definert som gjelvrenge, mens funnene i Buskerud er dalvrenge. Dalvrenge kalles Nephroma helveticum, oppkalt etter det mulige funnet i Sveits på begynnelsen av 1800-tallet, mens gjelvrenge kalles Nephroma tropicum – fordi arten ble regnet som tropisk. Foruten det norske funnet i Gudbrandsdalen er den bare funnet et par steder i Italia. Begge lavartene er i dag registrert som kritisk truet på den norske rødlisten.

Den nye artsoppdelingen ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Graphis Scripta i desember i fjor. Til tross for at amerikanske botanikere lenge har hatt et annet syn enn Einar Timdal, er lavprofessoren klar på at han har satt et punktum for den 150 år lange artsdiskusjonen.

Selv om de to artene ligner meget på hverandre, er de ikke helt like. Det er en liten nyanseforskjell. «Bladtennene» til dalvrengen er mer butte enn hos gjelvrengen. Tidligere har botanikere tenkt at disse ulikhetene skyldtes naturlig variasjon.

– DNA-analysen vår viser at de er genetisk forskjellige. Amerikanerne må derfor endre taksonomien sin.

Diskusjonen høres kanskje uvesentlig ut, men Einar Timdal påpeker at kunnskapen om arter er viktig for å kunne vite hvordan vi kan ta vare på det biologiske mangfoldet. For å forstå hvorfor er det greit å vite hva lav er.

Etter 150 år med vitenskapelige diskusjoner slår Einar Timdal fast at disse to eksemplarene av lav ikke er samme art. A) Undersiden av Dalvrenge. B) Undersiden av Gjelvrenge. C) Oversiden av Dalvrenge. D) Oversiden av Gjelvrenge. Foto: Einar Timdal/NHM

Rik norsk lavflora

De fleste lav er en blanding av sopp og grønnalger. Noen ganger kan de være en blanding av sopp og cyanobakterier.

Botanikere har så langt beskrevet 20 000 ulike lavarter i verden. Bare i Norge finnes det 2100 arter.

– Det er ti prosent av alle lavartene i verden. Norge har med andre ord en usedvanlig rik lavflora.

Dalvrenge og gjelvrenge tilhører vrengeslekten fordi de har den spesielle egenskapen at de vrenger bladene opp for at sporene lettere skal komme opp i luften.

Lavsyre-sjekken

For å kunne slå fast at disse to artene er forskjellige, har Einar Timdal blant annet gjort kjemiske analyser av de ulike lavfunnene.

Her brukte han den klassiske metoden tynnsjiktkromatografi fra begynnelsen av sekstitallet. Analysen gjør det mulig å se på forskjellene i de kjemiske substansene i laven.

Svært enkelt forklart skjærer Einar Timdal små mikrobiter fra laven og varmer dem opp til 120 grader og blander dem med ulike væsker. Da får han tak i lavsyrene.

Det er beskrevet 800 ulike lavsyrer. En art har vanligvis to til fire forskjellige lavsyrer. Rekorden er 20. Noen arter har ingen lavsyrer i det hele tatt.

– Vi tror at lavsyrene beskytter algene i laven mot UV-lys.

Lavsyrene løser opp mineralkornene i stein for at laven skal kunne feste seg på og trenge inn i steinen.

Lav er viktig for det biologiske mangfoldet.

– Lav inngår i økosystemet. Den binder nitrogen, danner jord og bryter ned stein og bergarter. De er mat for snegler og midd. Uten lav ville naturen ha blitt fattigere. Mange dyr ville fått problemer, slik som reinsdyr, smågnagere og snegler.

Ved å studere sammensetningen av lavsyrer er det ofte mulig å skille artene fra hverandre.

– Den kjemiske metoden kan noen ganger brukes som et fingeravtrykk for å definere en art.

Metoden er teknisk sett så enkel at Einar Timdal kan gjennomføre tjue analyser på en time.

– Én DNA-analyse tar en dag eller to. Det betyr at den kjemiske metoden både er billigere, enklere og raskere, selv om den ikke er i nærheten av å gi like presise resultater som DNA-analyser.

Gammel utbredelse

Det store spørsmålet som leserne kanskje stiller seg, er hvordan gjelvrengen kan ha spredt seg fra Italia til det bortgjemte juvet i Gudbrandsdalen.

– Vi antar at dette lavfunnet er en rest fra en gammel utbredelse. Vi har ingen tro på at laven har klart å spre seg fra Italia i nyere tid. Hvis en lav skal etablere seg, må det ha vært større sporeregn. Det har nok ikke skjedd i nyere tid. Ingenting tyder på at arten har vært vanlig i Europa de siste 200 årene.

Sunnhetstegn

Og da er vi endelig kommet til hvorfor denne forskningen er viktig.

– Disse lavfunnene er en indikator på at stedene de holder til, er et fint og naturlig miljø.

Gjelvrengen ble funnet samme sted som åtte andre rødlistete arter. Dalvrengen er også blitt funnet sammen med andre sjeldne arter.

– Fordi det er så mange sjeldne arter der, bør slike habitater vernes. Dette er dog et politisk spørsmål. Oppgaven min er å fortelle hva som finnes, forteller Einar Timdal. Han er ansvarlig for lavherbariet på Naturhistorisk museum.

Enorm samling

Samlingen hans består av ikke mindre enn 300 000 lavobjekter. 120 000 er fra Norge.

– Lavherbariet vårt er det største i Norge og mellom det tiende og tjuende største i sitt slag i verden.

Takket være de mange ekspedisjonene til nordlige strøk i mellomkrigstiden har Naturhistorisk museum en av verdens største samlinger av arktisk lav. De har utrolig nok også en av de største samlingene av lav fra Øst-Afrika. De eldste objektene deres er fra begynnelsen av 1800-tallet.

Samlingen i Oslo er ikke landets eneste. Universitetene i Bergen, Trondheim og Tromsø har også lavherbarier.

Samlingene er nødvendig dokumentasjon for å vite hvilke arter som finnes.

– Her kan vi gå tilbake i tid, finne eksemplarer av arten, ta sporeprøver og gjøre kjemiske analyser og DNA-sjekk, forteller Einar Timdal og legger til at vi har mye å lære av lav.

Selv om konkurranseevnen deres er svak, har lav evnen til å vokse på karrige steder der få andre vekster klarer å gro.

– Lav kan gå nesten i dvale selv om det er knustørt i ukesvis eller månedsvis. Da er det nesten ingen fotosyntese og respirasjon. Med noen dråper vann eller bare litt fuktig luft er det full fart igjen. De fleste andre organismer på Jorda må hele tiden være fuktige.

Tilbake i byene

Mye lav er et sunnhetstegn. Mange steder er laven forsvunnet på grunn av luftforurensningen, men laven er nå kommet tilbake i storbyer, også i Oslo. Men selv om lavfloraen har fått bedre kår, butter likevel det biologiske mangfoldet. Det handler om gjødseleffekten. Takket være gjødsel er det mer nitrogen i jorda enn tidligere.

– Det er de mer næringskrevende artene som kommer tilbake, på bekostning av de lavartene som krever mindre av omgivelsene sine.

 Hvis du har lyst til å lære mer om lav, finnes det en egen lavflora på internett.

– Vi diskuterer nå med Botanisk forening om vi skal utgi den som bok, forteller Einar Timdal. Han inviterer deg også til å melde deg inn i facebook-gruppen «Norske lav». Den har 3000 medlemmer. Her diskuteres det lav over en lav sko.

Denne artikkelen ble først publisert i Apollon.