Image
Liten jente i stor eng.

En romantisk blomstereng eller forhatt ugress? "Ved ugræs forstår man alle de på dyrket mark optrædende planter, som man ikke tilsigter at have der", mente Emil Korsmo. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Ugress: Fra bøndenes hovedfiende til kunstplansjer og restaurantbord

Ugress har foretatt en klassereise. Hvilke er de vakreste, og hvilke smaker best?

Visste du at Norge har hatt en statskonsulent i ugresspørsmål? Emil Korsmo var også professor i ugresslære – og mest kjent er han nok for sine 90 botaniske plansjer, som er blitt populære kunstverk på mange vegger.

I fjor utkom boka Ugress av Liv Borgen, professor emerita i botanikk. Her gjengis plansjene som ble laget i regi av Korsmo i perioden 1913 – 1938. De består av vakkert utførte, svært detaljerte tegninger av 138 ulike planteslag.  

Fakta

Hva er ugress

Ugress er uønskede planter, eller planter som gjør skade på en eller annen måte, og som man derfor ikke liker å ha stående der de er, skriver Store norske leksikon. 

Defineringen av en plante som et ugress er uavhengig av arten og bare bestemt av i hvilken sammenheng den vokser, ifølge Wikipedia. 

Men nå skal det handle om hva som har skjedd med ugresset de siste hundre årene. På begynnelsen av 1900-tallet var jordbruket Norges viktigste næring, med 38 prosent av all sysselsetting. Men produktiviteten var ikke særlig høy. I 1911 ble det beregnet at verdier tilsvarende 1,2 milliarder kroner i dagens pengeverdi gikk tapt hvert år. En av de viktigste årsakene var ugressproblemet. 

– Norge var et fattig land, og jordbruket var viktig for å sikre befolkningen mat. Selvberging var et mål i det fjerne, forteller Liv Borgen.  

Myndighetene bestemte at ugressondet måtte bekjempes med kraftige midler. Og Emil Korsmo viet sitt liv til kampen. Han holdt ca. 100 foredrag, utga en lang rekke bøker og dyrket ugress i Botanisk hage i Oslo for å skaffe mest mulig kunnskap som igjen dannet grunnlag for de praktfulle og instruktive plansjene han fikk laget.  

Ugresset var fienden 

– Korsmo var opptatt av at folk ikke kjente plantenes livssyklus, og de visste ikke hvordan de flerårige plantenes rotsystem så ut. Derfor klarte de ikke å få bukt med ugressproblemet. Det var altså ideen om å lære fienden å kjenne som var drivkraften bak Korsmos iherdige opplysningsarbeid, forklarer Liv Borgen.  

Gjennom å studere stengler, rotsystemer, blomster og frø i nitid detalj, skulle bønder og agronomer, hageeiere og hobbydyrkere skaffe seg kunnskapens våpen i kampen mot fienden.  

""
Russekål (t.v.), hundekjeks og ugressklokke. Plansjene er gjengitt med tillatelse fra Nasjonalbiblioteket.

– De detaljerte tegningene er fortsatt imponerende. De er instruktive og botanisk korrekte, også sett med dagens øyne. Selv er jeg aller mest fascinert av tegningene av rotsystemet til de flerårige plantene. Mange ugress har et rotsystem som nesten ikke er til å tro, det er jo derfor det er så vanskelig å bli kvitt dem, sier hun. 

Jord og husdyrmøkk fra hele landet 

Under oppsyn av Korsmo ble tegningene utført av kunstnerne Knut Quelprud, Liv Barstad og Sara Mørk. Ugressplantene ble tegnet i tilsynelatende tilfeldig rekkefølge. Noen plansjer inneholder flere arter uten at de nødvendigvis er i slekt. 

""
– Brennesle er det beste av ugressene jeg har kokt suppe på, forteller botaniker Liv Borgen. Foto: Dag Inge Danielsen/UiO

– Kriteriet for å komme med på ugressplansjene var at planten spirte i forsøksfeltet på Tøyen. Vi tror plantene ble tegnet i omtrent samme rekkefølge som Korsmo studerte dem, forteller Borgen. 

Han allierte seg med landbruksskoler og herredsagronomer og fikk tilsendt jordprøver og husdyrmøkk fra hele landet. På et stort forsøksfelt i Botanisk hage fordelte han prøver og møkk. Der lot han de medfølgende plantefrøene spire og utvikle seg. Etter hvert fikk han et mer eller mindre representativt utvalg av norsk ugress. 

Disse forsøkene pågikk fra 1915 til 1930. Målet var å finne effektive metoder for å bekjempe ugress i jordbruket, siden ugresset stjeler næringsstoffer fra nyttevekstene. 

Ugressfloraen har endret seg  

– Ugressfloraen har endret seg mye siden Korsmos tid, og det er flere grunner til det, sier Borgen. 

– Hesten sto for trekkraften i jordbruket. Hesten og de andre husdyra spiste store mengder høy, gress og ugress, og frøene ble spredd med avføringen. Nye driftsformer har ført til at det brukes mye mindre husdyrgjødsel. Men først og fremst har bedre frørensing og frøkontroll bidratt sterkt til å redusere ugressproblemet, forklarer Borgen. 

Hun ble forbauset over at bulmeurt er med på Korsmos ugressplansjer. Den er nå rødlistet som sterkt truet i naturen.  

""
Bulmeurt (t.v.), lodnevikke, kornblomst og klinte.

– Det er merkelig, sett med våre øyne, at bulmeurt ble regnet som ugress. Men det er i grunnen en merkelig plante på alle måter. Frøene kan ligge i jorda i hundrevis av år, men likevel beholde spireevnen. Noen kaller den en torneroseplante. Den våkner til liv når noen roter i jorda. Det har skjedd på Domkirkeodden på Hamar, der frøene kanskje har ligget i jorda siden før reformasjonen. Og det har nylig vært en masseoppblomstring av bulmeurt på Hovedøya i Oslo i forbindelse med gravearbeider.  

Til sammen seks av Korsmos ugress har i dag havnet på Artsdatabankens rødliste over arter som er truet eller sårbare i norsk natur: 

  • bulmeurt – sterkt truet 
  • dundå – sterkt truet 
  • elvebunke – sårbar 
  • smånesle – sårbar 
  • stolt henrik – nær truet  
  • åkerkrokhals – nær truet 

– Det er også noen som er blitt sjeldne uten at de regnes som truet eller sårbare. Dette gjelder for eksempel åkerkål og enda mer for åkersennep, som det var masse av før, men som nå er et sjeldent syn.  

Valmuen symboliserer de falne

Kornvalmue er et annet ugress som er blitt mye sjeldnere.  Borgen synes valmuen er en av de vakreste fra Korsmos utvalg.  

Fakta

De vakreste ugressene

  • Ugressklokke 
  • Valmue 
  • Kornblomst 
  • Klinte 
  • Hundekjeks 
  • Geitrams

Liv Borgens favoritter

– I dag tenker vi på valmue som en hageblomst, men før var det vanlig å finne den i åkeren. Østover og sørover i Europa er det fortsatt vanlig med valmue i åkeren. Som bulmeurt har valmue frø som kan ligge i jorda i svært lang tid. Først når jorda blir forstyrret, spirer den. Kornvalmuene kom derfor opp i milliontall på slagmarkene i Belgia og Frankrike under første verdenskrig. Det er grunnen til at den ble et symbol på de falne, og den brukes fortsatt i britiske knapphull i november hvert år for å minnes krigens ofre, forteller Borgen.  

Noen assosierer valmuefrø med opium, andre med rundstykker. 

– Kornvalmue inneholder faktisk noen av de samme alkaloidene som du finner i opiumsvalmue. Uttrekk av kronbladene på de vakre blomstene har vært brukt medisinsk som beroligende og smertestillende middel. Frøene brukes mye på bakervarer, og det presses matolje av valmuefrø. 

Den nedvurderte brenneslen 

Liv Borgen har alltid vært interessert i hvordan planter blir brukt av mennesker, et fagfelt som kalles etnobotanikk. I boka om ugress har hun lagt stor vekt på å fortelle om deres bruksområder og kulturhistorie. De er blitt brukt som mat, fôr, krydder, medisin, fiberkilde og fargestoff.  

Et av de aller nyttigste ugressene – og Liv Borgens favoritt – er brennesle, også kalt vanlig stornesle. 

– Noen hevder at brenneslen er Norges mest verdifulle viltvoksende grønnsak, for den inneholder mye vitaminer og mineraler. Den har vært brukt som matplante i uminnelige tider. Blader av unge planter brukes i supper, stuinger, paier og annet. Brennesle ble gitt som fôr til gris, kyr og høns. Og frøene spises av fugler om vinteren. 

I tillegg har den vært en viktig fiberplante som ble brukt på lignende måte som lin. På 1600- og 1700-tallet fantes flere fabrikker i Norge som fremstilte nettelduk, altså tekstil laget av fibrene i brennesle.  

– Det var svært utbredt, og vi vet at det fantes gardiner av nettelduk på Tøyen hovedgård på 1700-tallet. Stoffet var mykere enn lintøy, og det ble blant annet mye brukt i undertøy og halstørklær. Nettelduk ble trolig utkonkurrert av bomull på 1800-tallet. Under første verdenskrig ble det igjen produsert nettelduk i Europa, da var det vanskelig å få tak i bomull. 

""
Stornesle (t.v.), brakkvalmue og kornvalmue.

Når Borgen fascineres av brennesle, er det fordi den er så nedvurdert samtidig som den har mange historiske bruksområder: 

– Det ble laget legemidler av bladene og rota. De var til salgs på apoteket opp mot vår tid – for bruk mot gikt, fordøyelsesplager og luftveislidelser. Det finnes et kjerringråd om at du kan smøre huden med saften av brennesle hvis du blir brent av brennesle. Og man laget – og lager fortsatt – neslevann for å gjødsle plantene i hagen. Det gir mening, for den inneholder mye næringsstoffer, spesielt nitrogen. Brennesle vokser gjerne på nitrogenholdige steder, som ved utedo, gjødselkjeller og rundt hus. 

Jens Holmboe, som var bestyrer i Botanisk hage fra 1925 til 1943, beskrev i 1921 funn av frø fra slektningen smånesle i Osebergskipet. Han skrev at planten da var vanlig i hele landet. I dag er smånesle oppført som sårbar på Artsdatabankens rødliste. 

Mat for dyr og mennesker  

Nesle er på ingen måte det eneste ugresset som er allsidig og anvendelig. For eksempel er mange ugressplanter brukt som fôr. Det fremgår av navn som åkersvineblom og svinerot. 

Fakta

Tre spiselige favoritt-ugress

Brennesle  

Skvallerkål  

Løkurt

Liv Borgens favoritter

– At det forekommer dyr i plantenavnet, kan bety at den ble brukt som fôr, men ikke nødvendigvis. I tilfellet hundekjeks tror man at navnet ble brukt nedsettende. Den var ikke like god som karvekål, som den kan forveksles med. Man kan faktisk spise alt på hundekjeks, men for meg er den en favoritt fordi den er så vakker, sier Borgen. 

Da hun vokste opp i Hof i Vestfold, var det vanlig å lage neslesuppe om våren. Det har hun fortsatt med, og hun har laget suppe på karvekål og det forhatte ugresset skvallerkål.  

– Jeg synes brennesle er absolutt best av ugressene jeg har kokt suppe på. Karvekål er forresten ikke med blant ugressene til Korsmo. Den er vanlig i grøftekantene, og var det også for hundre år siden, men kanskje gikk den ikke inn i åkrene. 

Mange ugress er altså å regne som matplanter. Spesielt i nødsår var det vanlig å spise ugress. Men folk flest betraktet ikke grønne planter som fullverdig mat på linje med kjøtt og fisk. Her har det skjedd store endringer. 

– Det har vært interessant å følge med på utviklingen de siste 10 til 20 årene. Ville planter har fått høy status i det nordiske kjøkkenet, og vi er inne i en bølge der ugress blir løftet frem. I bokhyllen min har jeg minst fire bøker om bruk av ville vekster i mat og drikke, og alle har kommet de siste årene.  

Populær ramsløk

Et av ugressene som har fått størst oppmerksomhet de siste årene, er ramsløk. Borgen er mer opptatt av slektningen løkurt, som er mer utbredt i Oslo-området, men som har gått under radaren for mange. Kokebokforfattere omtaler den som Norges ville hvitløk og fremhever løkurtens gode smak og egenskaper. Løkurt er ikke med på Korsmos plansjer, men den er blitt et vanlig ugress i nyere tid.  

Russekål, som også er med på Korsmos plansjer, var i utgangspunktet en vill plante i Russland. Etter hvert ble den dyrket som kål. 

– Under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet hadde russiske soldater med seg høy til hestene sine. Da fulgte det med frø av russekål, som spredte seg i Europa. Hos oss var den tidligere en sjelden plante. I dag er den oppført på Artsdatabankens fremmedartsliste med «svært høy risiko» fordi den sprer seg aggressivt og fortrenger andre vekster, forteller Borgen. 
 
I alt seks Korsmo-planter er nå med på Artsdatabankens fremmedartsliste

  • russekål – svært høy risiko 
  • hvitdodre – svært høy risiko  
  • klistersvineblom – svært høy risiko 
  • vinterkarse – svært høy risiko 
  • sypressvortemelk – høy risiko 
  • prydstrandvindel –høy risiko 

Blir ikke kvitt 1700-talls-favoritt

Liv Borgen gleder seg over at det er blitt så stor interesse for å dyrke sine egne grønnsaker og at ugress blir servert som kortreiste attraksjoner på gourmetrestauranter. I mange år underviste hun i økonomisk botanikk, et fag som omhandler praktisk utnyttelse og bruk av planter og som derfor ligger tett opp mot etnobotanikk.  

Fakta

Les om ugress

Boka Ugress. Et vilt herbarium. Emil Korsmos klassiske plansjer ble utgitt av Nasjonalbiblioteket i 2020. 

Den inneholder Emil Korsmos 90 verdensberømte ugressplansjer. Forord og beskrivelser av de 138 artene er ved Liv Borgen, som er tidligere seksjonssjef for Botanisk hage i Oslo.

Originalplansjene kan kjøpes i museumsbutikken i Botanisk hage. Dette er litografiske trykk fremstilt i Tyskland før krigen, bekostet av Norsk Hydro. 

Hun mener det er godt for helsa å være i kontakt med jorda og det som lever og vokser og at den mentale verdien av hagearbeid er like viktig som nytteverdien av de spiselige vekstene. 

– Jeg har heldigvis ikke hatt så mye ugress i min hage på Godlia. Men jeg kjempet i flere år med åkervindel, som har et forferdelig rotsystem. Ugressklokke har ikke vokst i min hage, men har vært et plagsomt ugress i Botanisk hage. På 1700-tallet ble den innført til Norge som matplante og prydplante. Tidlig på 1800-tallet ble den dyrket i Botanisk hage for de vakre blomstenes skyld. Gartnerne der sliter fortsatt med å bekjempe den.  

Har du noen gode tips for den som skal kjempe mot fæle ugress denne sesongen? 

– Jeg vil i alle fall ikke anbefale kjemisk bekjempelse, som Korsmo hadde tro på. Det viste seg å medføre store skadevirkninger. Det er riktignok tillatt å bruke ugresseddik, men vær forsiktig – det er etsende syre. Gartnerne har tatt i bruk varmebehandling og sviapparater, som viser seg å være effektivt. Men det aller beste rådet for vanlige hageeiere er nok å lære fienden å kjenne, slik Korsmo anbefalte.  

LES OGSÅ: Plantene langs Præstvægen - en vandring i Alf Prøysens verden