Image
Foto: Olav Strand

Villrein i Forollhogna. Reinens trekkruter forstyrres av nye veier og infrastruktur. Foto: Olav Strand

Nye veier og bygninger stenger for dyrenes naturlige ferdselsårer

Ville dyr kan ikke lenger trekke dit de ønsker for å finne mat. – I praksis setter vi dyrene i bås, sier Atle Mysterud, professor ved UiO.

Både villrein, hjort og elg er eksempler på ville dyr som har behov for å trekke for å finne tilstrekkelig med mat. Disse viltartene har en levemåte som gjør at de flytter seg i faste mønstre for å utnytte sesongvariasjonene slik at de finner den maten de trenger.

– Det bygges stadig større og flere veier i Norge. I praksis sperrer det de naturlige ferdselsårene som dyrene har brukt i alle år. For dyrene er disse trekkrutene blitt brukt i generasjoner, og de større trekkene læres kulturelt, sier professor Atle Mysterud ved Institutt for biovitenskap ved UiO.

Resultatet blir blant annet mindre tilgang på mat når dyrenes naturlige trekkmønstre stoppes. Ved å dele opp bestander vil dyrene over tid også få redusert genetisk variasjon, slik forskerne allerede kan måle i enkelte villreinstammer i dag.

Mysterud roper nå et varsku sammen med andre hovdyr-spesialister fra hele verden. 92 forskere og bevaringsbiologer har gått sammen for å lage verdens første atlas over trekkrutene til klovdyr verden over. Dette gjøres i samarbeid med FNs konvensjon for bevaring av trekkende arter av ville dyr.

– I verste fall blir det en historisk database over trekk som forsvinner, sier Mysterud til Titan.uio.no.

Atle Mysterud, professor ved UiO, har vært med å lage et globalt atlas for trekkruter for klovdyr. Foto: UiO

Målet er likevel å påvirke beslutningstakere slik at bygging av ny infrastruktur tar hensyn til de store dyretrekkene.

– Dette er et arbeid der jeg som forsker bidrar med data og kunnskap for å forsøke å påvirke, sier Mysterud som er tydelig på at norske myndigheter også må ta dyrenes behov på alvor i fremtidige planer.

– Vi mener at dette bør være en viktig del av beslutningsgrunnlaget ved framtidige utbygginger. Viltgjerder langs veiene for å hindre ulykker forsterker barriere-effektene, sier Mysterud.

Mysterud mener planløse overganger er det beste for viltet dersom en ny vei må bygges.

– Det er altfor få per i dag. De er selvsagt kostbare å bygge, men ikke sammenlignet med hvor dyre veiprosjekt er. Det bør bli bedre standarder på frekvens av slike langs nye norske veier, sier Mysterud.

Forskerne mangler i dag konkrete målinger på hva enkeltutbygginger betyr for bestandene. Det er svært krevende å måle, men de vet at hjort som trekker, får høyere kroppsvekt.

– Høy kroppsvekt øker sjansen for overlevelse og reproduksjon. Vi vet også at elg som trekker, oftere får tvillinger, sier Mysterud.

Vi har gode data i Norge

Når det bygges nye veier og annen infrastruktur, er arealtapet stort i seg selv. I noen områder, der dyrene i praksis sperres inne, blir konsekvensen at det effektive arealtapet for dyrene er ennå mye større.

– Dette er et stort problem i hele Europa, og også i andre verdensdeler. I noen land har de kommet lenger med å ta hensyn til viltartene når de bygger ny infrastruktur, sier Mysterud.

Han peker på Wyoming i USA der det er satt av korridorer og bygget egne overganger slik at bestander av mulhjort og gaffelbukk kan trekke der de alltid har gjort det.

I Norge har vi ikke tatt like mye hensyn til dyrene ved ny utbygging, ifølge Mysterud.

– Utbyggingen av ny flyplass på Gardermoen er den eneste gangen dette ble forsøkt satt i system i Norge. Da forsøkte man å ta hensyn til dyrene ved å bygge viltoverganger, men man hadde ikke god nok forhåndskunnskap til effektiv planlegging, sier Mysterud.

Han peker på at vi i Norge i dag har gode kartlegginger over hvor dyrene ferdes. Selv om det vanligvis gjennomføres en vurdering av behovet for viltoverganger ved større vegprosjekt i Norge, har det så langt ikke vært gjennomført forskningsprosjekter som har hatt muligheten for å besvare hvor vellykket dette arbeidet har vært.  

– Vi har ustrakt GPS-merking av dyrene, og vi kan finne ut hvor de beveger seg. Utfordringen i Norge er ikke tilgangen på data, det er heller det å ta disse dataene i bruk og sette dem i system, sier Mysterud som peker på at vi har over 700 GPS-merkede hjort, 500 merkede elg og over 400 merkede rein.

Villrein er utsatt

Villrein er et eksempel på en art som er spesielt var for nedbygging av natur. Opprinnelig hadde vi to bestander av reinsdyr i Norge som hadde sammenhengende trekkruter. Nå er villreinen i Norge splittet opp i 24 forvaltningsenheter og dyrene trekker i liten grad mellom disse.

I Langfjella er det blant annet veiutbyggingen over Haukelifjellet (E134), over Hardangervidda (RV7) og veien Hol-Aurland (FV50) og den økende trafikken der som har ledet til den største oppsplittingen, ifølge Mysterud. Det har igjen konsekvenser for det genetiske mangfoldet for arten som Norge har et helt spesielt ansvar internasjonalt for å ta vare på.

– Villrein skyr infrastruktur mye mer enn elg og hjort som tross alt er vant til å ferdes nær mennesker og boligområder, påpeker Mysterud.

Villrein på Hardangervidda. Foto: Olav Strand.

Samarbeider mot skrantesyke

Oppdagelsen av sykdommen Chronic Wasting Disease (CWD) eller skrantesyke på villrein i Norge har gjort at forskerne nå i større grad samarbeider og utveksler kunnskap om de ulike hjorteviltartene i Norge. Mysterud samarbeider tett med forskere fra Nina (Norsk institutt for naturforskning) og Nibio (Norsk institutt for bioøkonomi) for å kartlegge og synliggjøre norske trekkruter.

– Miljøene jobber nå sammen om et stort merkeprosjekt på Hardangervidda, som er helt avgjørende for å få kunnskap til å håndtere den krevende situasjonen med skrantesyke, men det gir også verdifull kunnskap om viltartenes trekkmønster i Norge mer generelt.

– Nå har vi hentet inn mengder av data og nå må disse tas i bruk, sier Mysterud som også har sittet i ledergruppen av internasjonale forskere. Det er Nina og Nibio som gjennomfører de fleste merkeprosjekter av hjortedyr i Norge, og de har vært naturlige samarbeidspartnere også på det internasjonale storprosjektet.

På globalt nivå er målet at de detaljerte kartene over sesongtrekkene til dyreflokker over hele verden skal bidra til at myndigheter, innfødte, lokale utbyggere og viltforvaltere skal kunne peke ut trusler for disse trekkrutene. Og på den måten kunne verne disse bedre i møtet med det stadig voksende menneskelige fotavtrykket.

Sammen med blant annet Matthew Kauffman, biolog ved U.S. Geological Survey, har Mysterud nylig skrevet om dette i det vitenskapelig tidsskriftet Science.

– Et globalt trekkatlas er etterlengtet siden det aldri har blitt laget en verdensomspennende oversikt over disse fenomenale sesongtrekkene, sier Matthew Kauffman.

– Det er viktig at også norske myndigheter tar disse dataene i bruk og at vi tar hensyn til trekkrutene for rein, elg og hjort når vi planlegger ny infrastruktur og utarbeider nye kartgrunnlag. Vi setter dyrene i økende grad i bås, og dette er en trend vi må snu, sier Mysterud.

Vitenskapelig artikkel:

Matthew J. Kauffman, Atle Mysterud mfl: Mapping out a future for ungulate migrations, Science, mai 2021.