Image
Charlotte Sletten Bjorå (t.v.) viser en Scadoxus multiflorus til Karianne Uttgaard og Malin Sævareid.

Botaniker Charlotte Sletten Bjorå (t.v.) viser en Scadoxus multiflorus til Karianne Uttgaard og Malin Sævareid. Alle har de bidratt til viktig, ny kunnskap om afrikanske liljer. Foto: Martine H. Nyrud

Riktig artsnavn er nøkkelen til å bli hørt – og bevart

– Det er ingen som vet hvor mye vi utrydder av arter vi ikke kjenner, sier botaniker Charlotte Bjorå på Naturhistorisk museum.

Biomangfold forsvinner raskere enn noen gang, slår FN fast i sin nyeste rapport om tilstanden på verdens naturmangfold, som kom i høst. Samtidig understrekes det at bevaring av arter og naturmangfold er avgjørende for å håndtere klimaendringer, sikre langsiktig matforsyning og hindre fremtidige pandemier.  
 
– Rapporten slår alarm om at vi må gjøre noe. Samtidig bevilges det stadig mindre til å studere og kartlegge den naturen vi er avhengige av. Studier av biodiversitet blir nedprioritert både av politikere og akademikere, sier en opprørt botaniker Charlotte Sletten Bjorå, som er førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum på Universitetet i Oslo. Hun er glødende opptatt av betydningen av å kartlegge og beskrive planter i Norge og verden. 

– Mange universiteter, spesielt i det globale sør, tillater ikke at forskerne gjør systematikkstudier. De ønsker at forskerne bare skal jobbe med nytteplanter. Det paradoksale er at kartlegging og systematikk er selve forutsetningen for ny kunnskap om medisinske virkestoffer og annen nytteverdi.   

De navnløse har ingen stemme

Det finnes mange vakre liljer i Afrika, som denne Crinum crassicaule. Karlegging og beskrivelse av arter har stor betydningen for bevaring av verdens naturmangfold. Foto: Charlotte Sletten Bjorå

Bjorå har i mange år forsket på liljer i Afrika, og hun har skrevet floraer for flere afrikanske land. I 2020 skulle hun ha hatt fire forskningsopphold på kontinentet, om ikke koronatiltakene hadde stoppet henne.  

De siste to årene har hun veiledet tre masterstudenter ved lektorprogrammet på Universitetet i Oslo. Alle skrev oppgaver om afrikanske liljer og gjorde funn som har vakt oppsikt blant botanikerne. 

Hun er opptatt av at artsbestemmelser kan utgjøre en forskjell i en verden der arter altså forsvinner i et faretruende tempo.  
 
– Når FN rapporterer om dette, snakker de om arter som vi kjenner. Det er ingen som vet hvor mye vi utrydder av arter vi ikke kjenner.  Skal vi komme videre i forskningen, og skal vi klare å bevare biodiversiteten, må vi vite hva som finnes der ute. Og da må vi sette navn på de ulike organismene, kommenterer Bjorå.  
 
– I vårt samfunn er det de som roper høyest som får oppmerksomheten og pengene. Naturen har oftest en lavere stemme. De organismene som ikke en gang har fått et navn, er stemmeløse og blir i hvert fall ikke hørt. Slik har de tre studentene gjort en kjempeviktig jobb. De har bidratt til å gi flere organismer en stemme. 
 
Karianne Roti Uttgaard, Marine Haukland Nyrud og Malin Sævareid var i desember 2019 i Zimbabwe sammen med Bjorå og den zimbabwiske botanikeren Christopher Chapano. 

Etter en introduksjon i den botaniske hagen i Harare la de ut på en biltur som tok dem til en nasjonalpark, men mest kjørte de rundt på landsbygda. Overalt stoppet de der de fant noe av interesse. Plantene ble presset på stedet, og resultatet ble mer enn hundre herbarieark.  

Fikk navngi ny lilje

Karianne Uttgaard jobber nå som lærer på Akademiet videregående skole i Oslo, der hun underviser i kjemi, naturfag og matte. I sin masteroppgave undersøkte hun slektskapsforholdene blant fem arter i Crinum-slekta, som er løkplanter i amaryllisfamilien og hører hjemme i det sørlige Afrika.  

Karianne Uttgaard (t.v.) og Martine H. Nyrud opplevde begge at afrikanske liljer i veksthusene i Botanisk hage ble viktige for å komme i mål med masteroppgavene.  Foto: Dag Inge Danielsen

– Det har vært mye sammenblanding. Da jeg begynte på arbeidet, fantes det tre godkjente arter i denne delen av Crinum-slekta. Nå er det fem, forteller Uttgaard. 

Crinum luangwense er en ny art, beskrevet og navnsatt av Karianne Uttgaard som del av hennes masteroppgave ved UiO. Foto: Charlotte Sletten Bjorå

Hun har i sin oppgave beskrevet en helt ny art, som hun sammen med Charlotte Bjorå fikk æren av å navngi. De ga den navnet Crinum luangwense etter Luangwadalen i Zambia, der den vokser.  

– DNA-analyser av planter i veksthuset i Forsøksavdelingen i Botanisk hage ble avgjørende for å komme i mål med oppgaven min. Det var nemlig vanskelig å trekke klare konklusjoner ut fra herbariematerialet og fysiske prøver samlet i Zimbabwe, sier Uttgaard. 
 
Crinum euchrophyllum fikk på 1970-tallet status som egen art, men ble senere regnet som samme art som C. rautanenianum. Uttgaards analyser viser at dette ikke kan stemme og at den derfor bør gjenopprettes som art. 

– Da jeg så at det var så mye rot med morfologien blant Crinum’ene, endte jeg med å lage en tabell med oversikt over likheter og ulikheter. Jeg håper den kan være til hjelp som bestemmelsesnøkkel for andre studenter og forskere. 

Gjenopprettet gammel art

Martine Nyrud underviser i biologi og naturfag på Oslo katedralskole.  
 
– Jeg likte veldig godt å kombinere felt- og laboratoriearbeid, forteller Nyrud, som har undersøkt en gruppe lavtvoksende planter i Chlorophytum-slekta i aspargesfamilien. 

– Det er en strategi å vokse lavt ved bakken for å unngå å bli spist av dyra. På fagspråket kaller vi dem prostrate taksa. Mange arter ser like ut, og det er uklare avgrensninger. Min oppgave gikk ut på å teste artsinndeling ved hjelp av molekylære analyser.  
 
For å få til dette, har hun hentet ut DNA både fra herbariemateriale på Naturhistorisk museum og fra innsamlet plantemateriale fra Zimbabwe. Resultatet av analysene er blant annet at Chlorophytum latifolium er blitt gjenopprettet som egen art. 

Her sorteres innsamlet materiale i Zimbabwe. Fra venstre: veileder Charlotte Sletten Bjorå, sjef for den botaniske hagen i Harare Christopher Chapano, Martine H. Nyrud og Malin Sævareid. Foto. Karianne Uttgaard

– C. latifolium var tidligere akseptert på artsnivå, men i senere publikasjoner ble den redusert til en varietet under C. stenopetalum. Mine studier viste at C. latifolium skal ha status på artsnivå, forklarer Nyrud.   

Da hun arbeidet med DNA-analysene, oppdaget hun at de eksemplarene hun mente tilhørte latifolium, tydelig skilte seg fra de andre. Da hun senere studerte de fysiske plantene for å sjekke om det fantes synlige forskjeller, oppdaget hun en liten, men viktig detalj som ble til et eureka-øyeblikk: 
 
– De hadde glatt bladkant, ikke krusete som de andre. Altså fikk jeg bekreftet funnet. Jeg jublet høyt, for det føltes for meg som en stor oppdagelse!  

Kan avdekke at en art er truet

Malin Sævareid tar nå et årsstudium i psykologi ved Universitetet i Bergen. Også hun utforsket avgrensing mellom arter i Chlorophytum-slekta i sin masteroppgave. 
 
– Jeg fant stor genetisk variasjon innenfor en og samme art, Chlorophytum andongense, så her er det behov for mer forskning. Dette er en plante som vokser over store deler av Afrika, forteller hun. 
 
– Det ble viktig for meg med materiale både fra herbarier, veksthus på Tøyen og fra felt. Jeg trengte mange eksemplarer og hadde ikke klart å gjøre undersøkelsene mine uten å ha tilgang til herbariene på Naturhistorisk museum. Dessuten fikk jeg mye hjelp av å studere plantene i veksthuset. Slik fikk jeg bekreftet mine DNA-funn. 
 
Hvorfor er det viktig å forske på dette? 
 
– Det handler om å kartlegge verdens naturmangfold. Vi må vite hva vi har for å kunne bevare artene, sier Martine Nyrud.  

– Arbeidet vårt kan eksempelvis bidra til å avdekke at en art er mer truet enn det man tidligere har kjent til. Dette er interessant, og jeg har ikke hatt et kjedelig øyeblikk mens jeg holdt på med dette, sier Karianne Uttgaard. 

Vil du ha flere forskningsnyheter om planter, eller andre realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Viktigheten av botaniske hager

Charlotte Bjorå mener masteroppgavene er gode eksempler på betydningen av herbarier og levende plantesamlinger i botaniske hager – dette er også en av hennes fanesaker. Hun mener at tapet av biomangfold gjør oss enda mer avhengige av botaniske hager. Levende planter i de botaniske hagene blir enda viktigere når artene trues i naturen. Men da må man slutte å legge ned botaniske hager og avvikle herbarier, slik det skjer mange steder i verden. 

Martine H. Nyrud (t.v.) og Malin Sævareid på feltarbeid i Zimbabwe.  Foto: Karianne Uttgaard

– All kartlegging og innsamling er nyttig, for vi vet ikke nå hva man trenger å finne svar på i fremtiden.  La meg ta et eksempel. Ingen visste for hundre år siden at vi i dag ville være opptatt av hvor mye temperaturen på jorda stiger. Likevel kan vi bruke materiale i samlingene av planter, lav, sopp og mose her på museet til å lære masse om hvordan klimaet har endret seg.  

Flere museer har samlinger av fugleskinn. Ved å analysere disse for blyinnhold, er det mulig å lære noe om hvordan naturen endret seg i takt med den industrielle revolusjonen. 
 
– Vår viktigste rolle som naturhistorisk museum er å gjøre det mulig å besvare morgendagens spørsmål. Det er så ufattelig mye vi ikke vet. Og vi vet ikke hva vi trenger å finne svar på i fremtiden. 
 
Mye av nytteverdien av masteroppgavene til Uttgaard, Nyrud og Sævareid ligger i at de peker på hva det bør forskes mer på. 
 
– Gang på gang har jeg erfart at når vi gjør en analyse, så tror vi at vi skal finne et svar. Men det vi finner er nye spørsmål. Det er det som bringer oss framover.  

Manglende kunnskap – feil svar 

Bjorå har sett at manglende satsing på systematikk får praktiske følger, som gale resultater i vitenskapelige studier.  
 
– Det kan gjelde studier av økologi, der jeg eksempelvis har sett undersøkelser av hva som skjer etter skogbrann, men hvor man har basert seg på feilaktige artsbestemmelser og dermed gale premisser. Når de som kartlegger ikke har tilstrekkelig plantekunnskap, blir resultatet feil uansett hvor gode analyser de gjør.  

Hvorfor blir systematikk og artskunnskap nedprioritert? 

– En grunn er at det er veldig tidkrevende å opparbeide seg denne typen kunnskap. I dag har ikke studenter og lærere tid. De vil heller finne raske svar, sukker forskeren, herbarieforvalteren, floraforfatteren og formidleren Charlotte Sletten Bjorå. 
 
Hun håper koronasituasjonen ikke setter en stopper for utvekslingsprogrammet som gjør det mulig for norske studenter og forskere å arbeide i Afrika og afrikanske studenter og forskere å komme hit. 

De siste semestrene har hun vært veileder for seks studenter fra Zimbabwe, Kenya, Uganda og Etiopia. De tilbringer det meste av studietiden og gjør feltarbeid i sine respektive hjemland. Våren 2021 kommer tre studenter til Oslo og Naturhistorisk museum; en på masternivå fra Uganda og to på PhD-nivå fra Zimbabwe og Kenya. 
 
– Vi lærer masse av hverandre når vi er i felt og når vi gjør analyser. Det er morsomt og kjempespennende og veldig god læring for begge parter. Jeg opplever dette som ekstremt meningsfylt arbeid, sier Bjorå. 

Mer moro om planter på Titan.uio.no:

Blomstenes «outsourcing» av sex ble en evolusjonær suksess

Undersøker hvordan arter oppstår på afrikanske himmeløyer

Botanikere kaller en pupp for en pupp