Image
Stortinget

Steinvalget på gamle bygninger i Oslo sier mye om tiden de er fra. Da Stortinget ble reist, var teglstein fortsatt det vanligste materialet. Visste du forresten at løvene foran Stortinget er laget av straffanger på Akershus festning? Foto: Colourbox

Fasadesteinen forteller byens historie

Hvorfor er Stortinget bygd i murstein, Tøyen-museene i granitt og forretningspalassene fra tidlig 1900-tall i larvikitt?

Hva slags stein og bygningsmaterialer som er brukt i Oslos fasader gjennom tidene, sier mye om hvordan byen ble til. Geologiprofessor Tom Andersen ved UiOs Institutt for geofag har tilbrakt utallige timer på å utforske og formidle dette.  
 
Takket være hans innsats, kan du få fasadesteinen til å fortelle. Det er bare å klikke seg inn på nettstedet Geologien i sentrum - geologiske byvandringer i Oslo
 
Bakgrunnen for det urbane feltarbeidet var at Andersen hadde foreslått for kollegene å arrangere geologisk byvandring på Geologiens dag. Da måtte han skaffe nødvendig faktagrunnlag. Det hele startet i 2005.  

Groschgården i Karl Johans gate 45 , også kalt Landkredittgården, ble tegnet av tyskfødte Bernhard Christoph Steckmest. Han var en av de mest sentrale arkitektene i Kristiania under byggeboomen rundt forrige århundreskifte. Tom Andersen skriver: «Groschgården (1897) er antakelig det eldste eksempel på bruk av importert stein i Oslo. De to nedre etasjene er kledd med en finkorning, homogen rød sandstein importert fra Tyskland. Bergarten er kjent som "Bettinger Sandstein", som er et handelsnavn for en rød sandstein brutt i nærheten av Wertheim i Baden-Württemberg. Man har spart på materialene: Sandsteinen er bare brukt i fasaden mot Karl Johans gate og nærmest hjørnet i Universitetsgata. Går vi noen meter oppover langs Universitetsgata - til det andre vinduet fra hjørnet - finner vi at sandsteinen er erstattet med sement malt i en rød farge som svarer til sandsteinen. Dette er vel å merke ingen senere "forbedring", men et opprinnelig trekk ved bygningen. Foto: Severin Worm-Petersen/Digitalt museum (t.v.) og Dag Inge Danielsen/UiO

Etter et par år med detektivarbeid var han i gang med de populære rundturene blant offentlige bygninger, bankpalasser og forretningsgårder. I tillegg var prosjektet blitt til et nettbasert leksikon med detaljert informasjon om bergartene som preger alt fra fasader og gulv til murer og monumenter.  

– Jeg skulle bare lage noen få nettsider som dekket den lille byvandringen som vi hadde planlagt. Så ballet det på seg. Drivkraften var ønsket om å få oversikt, øke kunnskapene og tøye egne grenser, forteller Andersen. 

Rundt regnet 250 adresser er omtalt. Her finner vi også spesialartikler, beskrivelse av bergarter og mineraler, bestemmelsesnøkkel, omtale av statuer og minnesmerker, murer, gatestein, trapper og mye annet.  
 
Fellesnevneren er stein. Gjennom bilder og lettforståelige tekster får vi en innføring i hva slags stein som er brukt hvor, hvor den stammer fra og dens viktigste egenskaper. 

 Byen ble til stein for stein        

En bygeologisk omvisning med professoren er fullspekket av funfacts og gir mange aha-opplevelser. Når du løfter blikket og åpner for ny kunnskap, forstår du at fasadene forteller. 

Det er store sprang i stil, byggeskikk og materialbruk. Likevel er det ikke så vanskelig å holde styr på de viktigste epokene, mener Andersen. 

– Det er ganske enkelt å få oversikt over hovedtrekkene. Det var norske ressurser som ble brukt hele veien utover på 1800- og 1900-tallet, helt fram til omkring 1970. Der kan vi sette en skillelinje, for da begynte importen av billig stein fra utlandet, forklarer han.  
 
– Så er det et par perioder som utmerker seg som spesielt interessante. Det er 1890-tallet, da det var oppgangstider og Kristiania opplevde en veritabel byggeboom.  Det endte med krakk og bråstopp, men så kom en ny periode med byggeaktivitet etter 1905, da det selvstendige Norge hadde behov for nye monumentalbygg.  

Lokal teglstein på 1800-tallet 

Oslo, kalt Christiania og senere Kristiania, utviklet seg fra en liten trehusby til en storby i mur og stein fra tidlig 1800-tallet til tiden omkring første verdenskrig.  Det hadde sammenheng med at byen fikk formalisert sin status som hovedstad i 1814 og senere i det selvstendige Norge i 1905. Men viktigere var utbyggingen av industri langs Akerselva og voldsom tilflytting  
 
De første tiårene av 1800-tallet var tegl det viktigste byggematerialet. Tegl er murstein av brent leire, som ble produsert på teglverk på Alna, Bislett, Bryn, Hovin, Høyenhall, Jordal og mange andre steder. Lokal naturstein ble brukt til kjellermurer og fundamenter. Teglsteinsveggene ble oftest kledd med murpuss og deretter malt.  

Stortingsbygningen, som sto ferdig i 1866, ble bygd med en sokkel av grefsensyenitt, mens resten var teglstein. Steinhuggerarbeidet ble forøvrig utført av langtidsinnsatte fanger fra Akershus landsfengsel. Løven nærmest Karl Johans gate er "et eksempel på utsøkt steinhuggerhåndverk, utført av en fangen Gudbrand Eriksen Mørstad i 1864-65. Mørstad var dømt livsvarig fengsel for mord, tyveri og falskmynteri. I 1874 ble han benådet, blant annet for sin innsats som steinhugger for Stortinget", skriver Andersen på sitt geologi-nettsted.

Slottet (1825-49) ble oppført med tønsbergitt i sokkeletasjen, ellers noe grefsensyenitt og tegl oppover i etasjene. Tønsbergitten ble hentet fra Bolærne i Ytre Oslofjord og er en rødfarget variant av larvikitt. Den ble mye brukt fram til 1916, da Forsvaret tok over øygruppen og anla Bolærne Fort. Foto: Colourbox

Byggeboom på 1890-tallet 

I 1890-årene gjennomgikk Kristiania en voldsom modernisering og utbygging som var internasjonalt orientert. Den gamle barokkbyen ble borte i løpet av en femårsperiode. Den ble erstattet av bebyggelsen vi nå kjenner som kvadraturen.  

– Den internasjonale påvirkningen i kvadraturen ser vi først og fremst i form av tysk sandstein, og stilen var inspirert av arkitekturen i Berlin, sier Andersen. 

Han mener hovedforklaringen ligger i at nesten alle arkitekter på den tiden ble utdannet i Tyskland. Mange ble trolig kjent med den tyske steinindustrien i studietiden. En av dem var Ove Ekman, som er en av arkitektene som tegnet flest forretningsgårder i kvadraturen og ellers i byen på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Han var også kommunal bygningsinspektør. Han fulgte en oppskrift som besto av granitt i sokkeletasjen og sandstein oppover i etasjene – noe som går igjen i mange av bygningene i kvadraturen i dag.  

– Norske skip fraktet fisk og trelast til Bremen og tok med seg tysk sandstein tilbake til Norge. I flere tilfeller ble fasadene kjøpt som hyllevare. De ble levert som moduler og montert av tyske steinhoggere som kom hit som gjestearbeidere, forteller Andersen.

Det ble gjort en del forsøk med norsk sandstein, men ingen av bygningene ble spesielt vellykkede, ifølge geologiprofessoren.  

Tom Andersen inspiserer Tollbugata 20, hvor Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har lokaler i dag. Huset ble bygd som hovedkontor for Centralbanken i 1901-1916. Bygningen har en flott fasade i nyromansk stil, dessverre gjorde man et uhensiktsmessig valg: Fasaden er kledd med brumunddalssandstein. Sandsteinen har ikke tålt hundre år med støv, skitt og sur nedbør, og har lenge vært i nokså dårlig forfatning, skriver Andersen. Foto: Dag Inge Danielsen/UiO

I Tollbugata 20, på hjørnet mot Kongens gate, ble det reist en bankbygning i brumunddalsandstein. Den har vært gjennom mange rehabiliteringer. Problemet er at sandsteinen smuldrer opp i Oslo-lufta.  
 
– Sandkornene i steinen holdes sammen av en grunnmasse som består av løst karbonat. Norges Bank på Hamar er bygd i samme stein, og den er fortsatt like fin som ny. Jeg mener at klimaforskjellen er forklaringen. Vi har fuktigere luft og mer forurensning i Oslo. Gjennom store deler av 1900-tallet var det mye biltrafikk gjennom kvadraturen. Resultatet var nitrogenoksyder og salpetersyre, som reagerer surt og spiser materialer. Og det ble ikke bedre av kullfyringen, som ga mye svovel i lufta.  
 

Marmor, granitt, larvikitt 

Mer vellykket har det vært med marmor fra Fauske, som ble populær tidlig på 1900-tallet. Da kom også steinindustrien i Østfold, Vestfold og Buskerud på banen. Det ble brukt mye østfold- og drammensgranitt og ulike varianter av larvikitt fra Larvik- og Tønsberg-traktene.  
 
Felles for mange av de såkalte forretningspalassene fra rundt århundreskiftet er at de hadde butikklokaler i de to nederste etasjene, som ble oppført i naturstein. Oppover i etasjene, med kontorer og leiligheter, var det teglstein og murpuss. Den samme oppskriften ble fulgt hele tiden,  

I perioden ble det reist mange prestisjebygg. For eksempel kom Nationaltheatret, Historisk museum, museene på Tøyen, første byggetrinn i regjeringskvartalet (nå Finansdepartementet), Norges Bank og Universitetsbiblioteket på Drammensveien (nå Nasjonalbiblioteket). 

I dag holder Klima- og miljødepartementet til i denne bygningen, som Andersen beskriver slik: «Kongens gate 20 har en dramatisk historie. Den opprinnelige bygningen fra 1893 gikk tapt i en svært dramatisk brann i september 1903. Dagens bankbygning skriver seg fra gjenoppbygningen i 1904. Fasaden har store buer i polert, grå larvikitt i de to nedre etasjene og polerte plater av en lys rød bergart i tredje og fjerde etasje. Antakelig dreier det seg om drammensgranitt, selv om dette er vanskelig å avgjøre fra gateplan. De hvite, lett konditor-pregede feltene omkring vinduene er malt murpuss.» Foto: Dg Inge Danielsen/UiO

– Alt sammen er forseggjort, med bevisst bruk av norsk naturstein. På den tiden var det nemlig ideologisk riktig å bruke norske materialer. Offentlige institusjoner, bank og finans brukte mye østfoldgranitt, drammensgranitt og grorudgranitt, som egentlig er en syenitt. Næringsdrivende foretrakk oftest larvikitt, forteller Andersen. 
 

Funkis med solvågstein 

Så kommer funkisperioden fra 1920-tallet og utover, og den fortsetter til 1960-årene. Igjen var det mye bruk av norske materialer, men nå med mer variasjon i materialbruken. Fauskemarmoren blir mye brukt, og likedan ulike typer av larvikitt, som i Telegrafverkets hovedkvarter og Steen & Strøm. På 1930- og 40-tallet tok man i bruk den sjeldne solvågsteinen fra Nordland, som ga elegante, grønnglitrende fasader.  

Fasaden på Rådhusgata 25, som tilhører Norges Rederiforbund, ble rehabilitert i 2019. Da ble det montert en del nye fasadeplater i solvågstein, en pyroksenitt fra Festvåg i Bodø kommune. Steinbruddet hadde vært nedlagt i 50 år, men ble gjenåpnet for å skaffe stein som erstatning for ødelagte fasadeplater. I Oslo finnes en håndfull bygninger fra 1930- og 40-tallet som er kledd med solvågstein. Krystallene i pyroksenitten får overflaten til å glitre i grønt når sola skinner på den. Andre eksempler på bygninger med solvågstein er Kristian Augusts gate 23, Grubbegata 1 og de øvre etasjene av Torggata 2. Foto: Dag Inge Danielsen/UiO

Men så ble det nesten helt slutt på bruk av norsk bygningsstein rundt 1970, da billigimporten overtok. Og da Operaen i Bjørvika skulle bygges, insisterte arkitekten på at den skulle kles i italiensk marmor fra Carrara. 

Marmoren som gulnet 

– Mens jeg arbeidet med nettsidene, dukket skandalen med gulfarging av marmoren på Operaen opp. Jeg gjorde noen vitenskapelige bakgrunnssøk og laget en faglig gjennomgang av problemene med operamarmoren. Denne delen av nettstedet har et høyere faglig nivå enn resten av teksten, som er ment for det vanlige publikum, sier Andersen og utdyper: 

– Carraramarmor brytes ned over tid. Den samme marmoren er brukt på et par andre monumentalbygg i Norden, og begge steder har de måttet skifte ut plater. Heldigvis er det brukt tykkere plater i Oslo, så det er ikke liv og helse om å gjøre. Det var også bra at statsråden grep inn, slik at den mest utsatte veggen, som vender inn mot byen, ble bygd i granitt.  

Tom Andersen er fornøyd med at vi har lært en lekse. Han mener at mange fikk øynene opp for norsk naturstein etter «operaskandalen». Tinghuset, fra 1990-tallet, ble bygd i østfoldgranitt og fauskemarmor. Nasjonalmuseet har fått fasade av oppdalsskifer.  
 
Men flere steder, blant annet på Aker Brygge, er det brukt finsk granitt. Norske leverandører ble utkonkurrert fordi de ikke hadde lager i Kina. Finske leverandører fraktet granittblokker til Kina, fikk dem skåret og polert og fraktet dem tilbake til Norge. Dette er vanlig i dag, at naturstein fraktes til Polen, Italia, Kina eller andre steder for å bli bearbeidet, uavhengig av opprinnelsesland.  

Blir det bygeologisk bok? 

Et par opplysninger kan være nyttige for lesere som muligens savner oppdatert innhold på de bygeologiske nettsidene. For det første har ikke opphavsmannen hatt anledning til å fornye og modernisere sidene på flere år. For det andre har han konsentrert seg om å legge inn nyttig og interessant informasjon på en oversiktlig måte – og vært mindre opptatt av designtrender.  

Også inngangshallen til Institutt for geofag på Universitetet i Oslo er med i det geologiske byleksikonet. Da bygningen ble reist i 1957, ble det innhentet polerte steinplater fra de fleste steinbruddene i Norge. Andersen skriver: «Gulvet består av et sentralt, dekorativt motiv omgitt av felter med rektangulære plater av forskjellige bygningsstein. Motivet forestiller en gruppe sekskantige kvartskrystaller som riktignok består hovedsakelig av grønn serpentin fra Modum, belyst av to lysstråler. Lysstrålene er av hvit kalkspatmarmor fra Tjøtta, og de mørke skyggefeltene av Blåvarp kalkstein fra Toten. Vi kjenner igjen et felt med marmor fra Gjellebekk ned mot høyre hjørne, og over dette et felt av Antique Fonce marmor fra Fauske. Den kraftige røde bergarten foran i midten er thulitt fra Leksvik, og de rødbrune feltene i sirkelen er tønsbergitt.» Foto: Dag Inge Danielsen/UiO

Samtidig har den 65 år gamle professoren klare planer om å fornye innholdet så snart tiden tillater det. Målet hans er forøvrig å lage ei bok om Oslos bygeologi, men det er tidkrevende med research og faktasjekk. 

– Det finnes nesten ingen ting skrevet om geologien i gater og bygninger i Oslo, og de få arkitekturbøkene med denne typen opplysninger inneholder mange feil. Bygeologi er i det hele tatt et forsømt felt, det er kanskje derfor det er så få som bruker begrepet. 

Norsk stein i Australia og Sør-Afrika 

Geologien i Osloområdet er unik, og ingen andre universitetsbyer kan by på så mange bergarter fra ulike geologiske epoker på et konsentrert område.  Geologen Knut Olai Bjørlykke benyttet anledningen til å inspisere grunnen på de mange byggeplassene under byggeboomen på 1890-tallet. Han utarbeidet et detaljert geologisk kart over Kristiania by. Det regnes fortsatt som det mest oppdaterte berggrunnskartet over Oslo sentrum og brukes den dag i dag.  Du finner det på nettstedet til Tom Andersen.

I jobben som professor i geokjemi har Andersen forsket på magmatiske og intrusive bergarter i Norge, Grønland, Sør-Afrika og Australia. 

På studieopphold i Australia har han hatt anledning til å se nærmere på bebyggelsen i Sydney, der han har funnet butikkfasader i larvikitt av typen Blue Pearl. Dette kan du også lese om på det bygeologiske nettstedet.  
 
De siste årene har han fordyper seg i analyse av sandstein. Han har brukt det meste av forskningstiden på et metodeutviklingsprosjekt for aldersbestemmelse av mineraler i sørafrikansk sand og sandstein. 

Utenfor Cape Town fant han en marinebase med et digert moloanlegg oppført på begynnelsen av 1900-tallet – i iddefjordsgranitt.  
 
– To forhold var avgjørende for at britene, som da styrte Sør-Afrika, valgte norsk granitt. Lønningene her var lave, så granitten ble billig. Og boerkrigen gjorde det umulig å hente ut granitt fra eget land, forteller Andersen.

Her kan du utforske flere bygninger:

Geologien i sentrum - geologiske byvandringer i Oslo

Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt