Kari Kveseth, spesialrådgiver ved Kjemisk institutt

Kari Kveseth med en av glassplatene som er tatt vare på etter Odd Hassels og Otto Bastiansens forskningsmiljø, og som ble brukt til å avsløre kjemiske forbindelsers romlige struktur. Foto: Bjarne Røsjø, UiO.

– Nå er det på tide med en nobelpris igjen!

Nå planlegges feiringen av 50-årsjubileet for den eneste helnorske naturvitenskapelige nobelprisen. – Det er verdensmesterskapene vi må sikte mot! Da må forskerne våre kanskje starte i kretsmesterskapene for å øve seg, men vi må hele tiden sikte høyere, sier Kari Kveseth.

Av Bjarne Røsjø
Publisert 22. mai 2017
Odd Hassel på sitt kontor

Odd Hassel (1887-1981) er den eneste norske statsborgeren som har fått nobelprisen i fysikk eller kjemi, men likevel er han i dag nesten glemt utenfor kjemikernes rekker. Han har riktignok fått en vei på Nordberg i Oslo oppkalt etter seg, men den er bare 75 meter lang og inneholder beskjedne to husnumre.

I 2019 er det 50 år siden Odd Hassel fikk nobelprisen, og i 2018 er det 100 år siden Hassels nære kollega Otto Bastiansen (1918-1995) ble født. Kjemisk institutt og Universitetet i Oslo mener at denne unike vitenskapshistorien bør bli allemannseie og at disse to jubileene bør feires med brask og bram. Hassel og Bastiansen utrettet nemlig virkelig store ting mens de var aktive.

– De fleste vet at Fridtjof Nansen og Sigrid Undset og Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun fikk nobelpriser, men de aner ikke hvem Hassel var. Det er litt trist, for Hassel var med på å bygge opp noe unikt ved Universitetet i Oslo. Og det bør vi være stolte av, sier Kari Kveseth. Hun er seniorekspert engasjert av Kjemisk institutt for å markere de to jubileene – og møtte både Hassel og Bastiansen da hun var ung kjemistudent på slutten av 1960-tallet.

På Hassels skuldre

–Hassels og Bastiansens virke var av avgjørende betydning for dagens forståelse av organiske molekylers romlige struktur og funksjon. Hassel var en visjonær forskerbegavelse, og hans forskning ble senere videreutviklet med stor kraft av Bastiansen. Det kan med tyngde hevdes at moderne organiske og biologiske strukturkjemikere står på Hassels skuldre, sier instituttleder Jo Døhl ved Kjemisk institutt.

Kjemisk institutt planlegger nå markeringer av Hassels og Bastiansens bidrag til fremragende kjemisk forskning. I 2018 skal feiringen knyttes til Bastiansens 100-års fødselsdag, og i 2019 til 50-årsdagen for tildelingen av Nobel-prisen til Hassel. Jo Døhl sier at markeringene naturligvis er for å ære to betydelige og visjonære vitenskapelige personligheter, men ikke minst også til fremtidig inspirasjon for unge forskere.

Jo Døhl er instituttleder ved Kjemisk institutt

Odd Hassel vokste opp og studerte i Oslo og ble cand.real i 1920, før han reiste til Tyskland for å studere videre. I 1924 tok han sin doktorgrad i Berlin med en studie av krystallstrukturer ved hjelp av røntgendiffraksjon, og i 1925 kom han tilbake til Kristiania for å bli universitetsstipendiat.

I 1930 begynte Hassel på det arbeidet som skulle lede fram til nobelprisen 39 år senere: Han ville fastslå den romlige strukturen av det organiske molekylet sykloheksan, som er en viktig komponent i råolje og mye brukt i kjemisk industri. Det tok lang tid å få teorien på plass og teknikkene til å virke, og i mellomtiden gjorde Hassel naturligvis mye annet, men i 1943 publiserte han en vitenskapelig artikkel som fastslo at sykloheksan hadde form som en bitteliten solstol. Dette kan du lese mer om i en egen artikkel.

– Men Hassel fikk ikke bare en nobelpris; han bidro også til å bygge opp en sterk forskergruppe. Og den historien kan vi lære mye av, mener Kari Kveseth.

Hassel hadde nemlig brukt en teknikk som het elektrondiffraksjon og som han hadde videreutviklet ved hjelp av blant annet fysikeren Christen Finbak. Denne teknikken dannet snart basis for oppbyggingen av et stort forskningsmiljø ved UiO, og Kveseth har studert årsakene til at det lille universitetet i Europas utkant i 1930-årene kunne etablere et forskningsmiljø som etterhvert ble verdensledende.

– Etter krigen skjøt utviklingen ny fart, og jeg pleier å si at oppbyggingen av dette miljøet minner mye om at Norge påtok seg å arrangere vinter-OL i Oslo i 1952. Da var Norge et lutfattig land som var i gang med gjenoppbyggingen etter annen verdenskrig, men likevel var det noen ildsjeler som fant ut at det var lurt å arrangere OL. Det var en tilsvarende tankegang som drev Hassel og Bastiansen, sier Kveseth.

Et senter forut for sin tid

– Det var Hassel som startet det hele, men det var Bastiansen som bygde opp gruppen, tok seg av universitetspolitikken og skaffet finansiering. På den tiden var det unikt at en forskergruppe, istedenfor enkeltpersoner, søkte daværende Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) om midler. Gruppen søkte om penger til lønnsmidler til teknikere og til investeringer i utstyr, og de la fram en plan for å bygge opp kapasitet og kompetanse. Dessuten søkte de om penger til både Oslo og Trondheim fordi gruppen var ledet fra Oslo, men hadde forskere også i Trondheim. Alt dette var veldig forut for sin tid, påpeker Kveseth.

Resultatet lot heller ikke vente på seg: Forskergruppen som studerte elektrondiffraksjon av molekyler i gassform (GED) ved Kjemisk institutt ble både stor og verdensledende. Gruppen tiltrakk seg et stort antall stipendiater og gjesteforskere fra hele verden og holdt et høyt nivå til langt ut på 1980-tallet.

Men så gjorde Bastiansen en feil som mange andre ledere også har gjort: Han unnlot å peke ut en ny leder etter seg.

Miljøet som ble borte

Sykloheksan-molekylet har form som en liten strandstol

Dessuten led Bastiansen av en alvorlig sykdom som gjorde at deltakelsen i GED-gruppen ble svekket, og i 1992 måtte han gi seg. Mange år senere, i 2009, besluttet Kjemisk institutt å legge ned gruppen ved naturlig avgang. I 2017 er det ikke lenger noen UiO-forskere som driver med elektrondiffraksjon.

Kari Kveseth konstaterer at Hassel og Bastiansen etablerte noe som liknet veldig på det vi i dag kaller et Senter for fremragende forskning (SFF), men det gjorde de altså flere tiår før noen andre i Norge begynte å tenke i slike baner.

– De faktorene som gjorde at Hassel fikk nobelprisen og at UiO fikk en ledende forskergruppe, er like viktige den dag i dag. Du må først ha noen forskere som ser en mulighet og som er villige til å forfølge den. Uten personer med mot og pådriverkraft, får du ikke til noe. Og så må de være en del av et større miljø med internasjonale kontakter, og det må finnes noen som er villige til å satse på dem med penger, sier Kveseth.

De norskfødte nobelprisvinnerne

– Det bør nevnes at Odd Hassel ikke er den eneste norskfødte forskeren som har fått nobelprisen i en av de klassiske naturvitenskapene, for det vanket nobelpriser både til kjemikeren Lars Onsager i 1968 og fysikeren Ivar Giæver i 1993. Men både Onsager og Giæver utførte sin nobelvinnende forskning i USA og var amerikanske statsborgere. Derfor er Odd Hassel den eneste som har fått en naturvitenskapelig nobelpris for forskning utført i Norge, understreker Kveseth.

Og så var det naturligvis veldig hyggelig at May-Britt og Edvard Moser fikk nobelprisen i 2014, men den prisen gjaldt fysiologi/medisin og faller utenfor definisjonen av de tradisjonelle naturvitenskapene. 

Sats på verdensmesterskapene

Mange lytter til Kari Kveseth når hun snakker om forskningspolitikk, -administrasjon og internasjonalt samarbeid, for dette har hun peiling på. Hun har blant annet vært internasjonal direktør, strategidirektør og direktør for naturvitenskap og teknologi-området (NT) i Norges forskningsråd – for å nevne noe.

Odd Hassel og Ragnar Frisch

I 2010 reiste hun til Kina for å bli vitenskapsråd ved den norske ambassaden i Beijing, i en alder da de fleste andre tar skrittet over i pensjonistenes rekker. I 2013 kom hun tilbake til Kjemisk institutt som seniorrådgiver med et spesialt ansvar for forskningssamarbeidet med Kina og EU.

– Jeg er stolt over at jeg var med på å gi Moser-paret en av deres første bevilgninger mens jeg var NT-direktør i Forskningsrådet. De to var kjent internasjonalt før de ble kjent i Norge, og jeg hadde sant å si ikke hørt om dem før en kontakt i den amerikanske National Science Foundation nevnte «The Moser Wall» for meg. Jeg spurte selvfølgelig hva det gikk ut på, og da fikk jeg høre om en forskerkonferanse hvor arrangørene hadde strevd med å få deltakerne til å levere postere med presentasjon av sin egen forskning. Men Edvard og May-Britt hadde levert en hel vegg! Det gjorde inntrykk på både amerikanerne og meg, forteller Kveseth.

– Jeg har pleid å si at det ikke er noen vits i å vinne norske kretsmesterskap eller nasjonale mesterskap innen forskning. Det er verdensmesterskapene vi må sikte mot! Da må forskerne våre kanskje starte i kretsmesterskapene for å øve seg, men vi må hele tiden sikte høyere, konkluderer Kveseth.

Mer informasjon om Odd Hassel og elektrondiffraksjon:

Trine Nickelsen: Nobelprisvinner bygde selv opp forskningsmiljøet han trengte. Apollon 1. februar 2012

Odd Hassel, Nobelprisen i kjemi i 1969