English version of this page
Elena Platania, Hartmut Kutzke, Noëlle L.W. Streeton og Einar Uggerud studerer senmiddelaldersk kirkekunst.

Elena Platania, Hartmut Kutzke, Noëlle L.W. Streeton and Einar Uggerud examines late medieval church art. The left visible panel is an altarpiece from Skjervøy Church and portrays St. Clement. Photo: Bjarne Røsjø.

Kaster nytt laserlys over senmiddelaldersk kirkekunst

Den senmiddelalderske kirkekunsten ved Kulturhistorisk museum må snart gi opp hemmelighetene sine. Forskere fra tre UiO-fakulteter og flere eksterne samarbeidspartnere er nemlig i ferd med å undersøke dem med mange av de samme teknikkene som er blitt en del av populærkulturen gjennom tv-seriene om Crime Scene Investigation (CSI).

Av Bjarne Røsjø
Publisert 28. okt. 2016

Kulturhistorisk museum i Oslo har en unik samling med kirkekunst fra senmiddelalderen, som er betegnelsen på tiden etter Svartedauden og fram til ca. 1500. Samlingen omfatter både altertavler, skulpturer, krusifikser og relikvieskrin. Førsteamanuensis Noëlle L.W. Streeton ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) la merke til at kirkekunsten var blitt lite undersøkt, og i 2010 tok hun initiativet til et tverrfaglig forskningsprosjekt som kan kaste nytt lys over de gamle kunstverkene.

Noëlle L.W. Streeton er konserveringekspert

Noëlle Streeton, som er konserveringsekspert, visste at forskerne ved Kjemisk institutt rår over en rekke verktøy og metoder som ikke eksisterte forrige gang kirkekunsten ble systematisk studert. Hun kontaktet derfor senioringeniør Niels Højmark Andersen og professor Einar Uggerud, som straks ble interessert. Deretter var ikke veien veldig lang til et tverrfaglig forskningsprosjekt som involverer tre fakulteter ved Universitetet i Oslo og flere eksterne samarbeidspartnere.

– I dette prosjektet skal vi hovedsakelig studere senmiddelaldersk kirkekunst som er blitt tatt vare på i museer. Disse kunstgjenstandene var opprinnelig svært fargerike, men nå har de mistet mye av fargene og er blitt skadd på ulike måter. Den gode nyheten er at det er utviklet vitenskapelige metoder som gjør det mulig å forstå mer av hvordan kirkekunsten opprinnelig så ut, forteller Streeton.

Det har faktisk gått 80 år siden forrige gang museets samling ble systematisk studert. Resultatet av de undersøkelsene ble blant annet omtalt i Eivind Engelstads bok Senmiddelalderens kunst i Norge fra 1936.

Laserblikk på kirkekunsten

Forskerne vil bruke moderne vitenskapelige metoder til å undersøke ca. 25 av de totalt 65 kunstverkene i Kulturhistorisk museums samling. Postdoktor Elena Platania ved Kjemisk institutt er blant annet i ferd med å undersøke flere av kunstverkene med Raman-spektroskopi. Dette er en teknikk som går ut på at prøver av kunsten belyses med en laserstråle for å undersøke pigmentene.

Raman-spektroskopi er veldig nyttig når det gjelder for eksempel å identifisere hvilke materialer, blant annet uorganiske pigmenter, som finnes i malingen som ble brukt på de gamle kunstverkene.

Treverket i de fleste kunstverkene består av eik. Altertavlene og den andre kirkekunsten har ofte mange lag med grunning, maling og ferniss fra både den opprinnelige kunstneren og senere restaureringer.

– Vi undersøker hvert enkelt lag og forsøker å forstå hvordan kunstneren arbeidet og hvilke materialer som ble brukt. På den måten kan vi danne oss et bilde av hvor dyktig kunstneren var. Det kan også gi oss en pekepinn om hvor materialene – både treverket og pigmentene –kom fra, forteller Platania.

Et kunsthistorisk mysterium

Elena Platania har allerede kommet over et kunsthistorisk mysterium: I prøver fra et alterpanel fra Skjervøy kirke avslørte Ramen-laseren en merkelig blanding av pigmentene blytinngult og ultramarin, den siste utvinnes fra lasurstein.

– Det er merkelig at denne blandingen ble brukt, for lasurstein-pigmentet var svært kostbart. Like kostbart som gull, forteller Platania.

Etter at kjemikerne oppdaget blandingen på et alterpanel fra Skjervøy kirke, har de påvist den samme blandingen også på kunst fra andre norske kirker. Det kan tyde på at alle verkene stammer fra det samme kunstnermiljøet – men hvor var dette miljøet?

– Vi kan ikke regne med å påvise verkstedets plassering ut fra pigmentene, for disse er nesten alltid importert. Den eneste kjente forekomsten av lasurstein i senmiddelalderen var for eksempel i det som nå er Afghanistan. Men vi kan håpe på å si noe om verkstedets plassering ut fra eventuelle urenheter som skyldes at pigmentet ble blandet med lokale bestanddeler, svarer Platania.

Grønne trær blir brune

Førsteamanuensis Hartmut Kutzke fra Kulturhistorisk museum deltar i prosjektet med sin kunnskap om hvordan kobber ble brukt i gamle oppskrifter på å lage pigmenter.

– De gamle kirkekunstnerne brukte flere ulike pigmenter med kobber. Noen av pigmentene kan reagere med både andre pigmenter og materialene som ble brukt til å overflatebehandle treverket før det ble malt, forteller han.

Kutzke tilføyer at de gamle kunstverkene hadde mye klarere farger da de var nye enn de har i dag. Det er for eksempel nokså vanlig at kobberpigmenter reagerer med grunningen og mister farge, slik at grønne trær blir brune etter noen år. Forskerne ønsker også å forstå hvorfor de kobberholdige pigmentene flasser av eller mister fargen noen steder, mens de er godt bevart andre steder.

«CSI Kirkekunst»

Kunstverkene skal også undersøkes med røntgen, dendrokronologi (årringanalyse), ultrafiolett og infrarød fotografering, og så videre.

– Når vi kommer så langt, skal vi også undersøke noen prøver fra verkene med skanning elektronmikroskopi. Dessuten skal vi undersøke hvordan den synlige fargen på pigmentene påvirkes av materialene som omgir dem. Her skal jeg bruke en modelleringsteknikk som kalles beregningsorientert kvantekjemi, og som kan brukes til å forutsi hvilket fargespektrum de ulike blandingene av pigmenter og hjelpestoffer vil gi opphav til, forteller Einar Uggerud.

Den hellige Sunniva fra Selje, på et panel fra Skjervøy kirke

Forskerne i prosjektet bruker i det hele tatt mange av de samme teknikkene som rettsmedisinere bruker, og som er blitt en del av populærkulturen gjennom tv-seriene om Crime Scene Investigation (CSI).

– CSI-etterforskerne forsøker å finne ut «Hvem som gjorde det» og «Hva var det egentlig som skjedde». Det gjør vi også, sier Platania.

– Ja, så du kan godt kalle dette for «historiens svar på CSI», kommenterer Streeton. Og fortsetter:

– Når dette prosjektet avsluttes, skal vi ha kommet nærmere en løsning på noen av mysteriene som omgir disse kunstverkene. Vi kommer til å vite mer om hvorfor grønnfargen faller av, og vi kommer til å vite mer om hvor noen av kunstverkene ble produsert. Vi vet allerede noe: En fersk rapport fra en ekspert på dendrokronologi ved Statens Museum for Kunst i København viser for eksempel at tre av kunstverkene fra Skjervøy kirke var malt på eik fra Baltikum, forteller hun.

– For å oppsummere: Vi håper at dette forskningsprosjektet kan gi oss mer kunnskap både om hvordan kunstverkene så ut da de var nye, hvordan de ble konstruert, og i alle fall i noen tilfeller hvor kunstnerne holdt til, forteller Streeton.

Tverrfaglig samarbeid

Forskningsprosjektet 1350-1550: Maleri og polykrom skulptur i Norge etter svartedauden er forankret ved Konserveringsstudiet på Institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO.

Prosjektet involverer også forskere ved Kulturhistorisk museum, Det matematisk-naturvitenskapelige og det humanistiske fakultetet ved UiO, samt Sintef, Norges Geotekniske Institutt og Center for kunstteknologiske studer og bevaring (CATS) i København.

Prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd via Fri prosjektstøtte for humaniora og samfunnsvitenskap (FRIHUMSAM).

Kontakt:

Førsteamanuensis Noëlle L.W. Streeton, Institutt for arkeologi, konservering og historieProfessor Einar Uggerud, Kjemisk institutt

Mer informasjon:

Wikipedia om St. Klemens

Wikipedia om Sunniva av Selja

SNL om Olav den hellige

 

Artikkelen kan også leses på engelsk her

Emneord: Kjemi