English version of this page
Marianne Løken har studert unge kvinners utdanningsvalg

Marianne Løken har studert unge kvinners utdanningsvalg. Foto: Bjarne Røsjø / UiO.

- Rollemodeller kan bli skremselsmodeller

Marianne Løken spurte unge kvinner hvorfor de valgte å studere mannsdominerte realfag. Hun fikk til svar at rekrutteringskampanjer har bidratt til å forsterke kjønnsstereotypier snarere enn å bryte dem ned.

Av Bjarne Røsjø
Publisert 14. juli 2017

 

Kanskje det er slik kvinnelige forskere skal se ut? Tegning innsendt til Nysgjerrigpers
Vellykkede kvinner kan være rollemodeller, men kan også skape angst og uro hos de som ikke har kommet like langt ennå.

En av informantene som utgjør datamaterialet i Marianne Løkens realfagsdidaktiske doktorgrad fra Fysisk institutt, forteller at hun er blitt presentert for flere antatte rollemodeller som – i beste fall – har vært tvetydige.

Rollemodellene har vært voksne og vellykkede kvinner i posisjoner som unge kvinnelige studenter gjerne kan drømme om å oppnå. Men slike modeller kan også bikke over til å bli en slags «spøkelser» som skaper angst og uro hos de som ikke har kommet så langt ennå.

– Slike «heltinner» kan også ha en negativ effekt; de kan gi unge kvinner inntrykk av noe uoppnåelig og fremmedgjørende, skriver informanten. Didaktikk kan i parentes bemerket oversettes med utdanningslære og handler om den delen av pedagogikken som har med formidling av kunnskap å gjøre.

Studerte atypiske utdanningsvalg

Fakta

Mer om informantene

De 17 informantenes vurderinger og kommentarer ble samlet inn høsten 2009.
Alle var mellom 18 og 22 år ved starten av undersøkelsen, og de var i gang med studier som på den tiden hadde svært lav kvinneandel.
Informantene har også svart på epost-intervjuer i 2011 og 2012.

Marianne Løken har studert skriftlige beretninger fra tilsammen 17 unge, kvinnelige høyskole- og universitetsstudenter. Alle hadde valgt realfagsstudier hvor kvinner er underrepresentert, nærmere bestemt teknologi, ingeniørfag, matematikk eller fysikk. Den kritiske informanten er slett ikke alene om å oppfatte rollemodeller negativt.

– Studien undersøker to overordnede spørsmål: Hvordan kan empiriske analyser av unge kvinners personlige valghistorier gi økt kunnskap om atypiske utdanningsvalg? Og hvordan kan kjønnsteoretiske og posthumanistiske perspektiver bidra til nyskriving av historier om atypiske utdanningsvalg? forklarer Løken – som disputerte ved Fysisk institutt i begynnelsen av juni.

Kvinner er ikke en homogen gruppe

De angstskapende rollemodellene er forøvrig ikke det eneste problemet som avdekkes. Løken påpeker blant annet at når man forholder seg til kategorier basert på kjønn når preferanser for utdanningsvalg skal undersøkes, risikerer man å gå glipp av verdifulle nyanser som kan være nyttig kunnskap i utviklingen av tiltak for å øke mangfold og kjønnsbalanse i de mannsdominerte studieretningene.

– Den første vitenskapelige artikkelen i avhandlingen handler mye om å se på et utvalg av rådene som har kommet ut av forskning på utdanningsvalg. Noen av disse rådene, som kan ha bidratt til store rekrutteringskampanjer, har en stereotyp forståelse av kjønn som kanskje ikke er eksplisitt uttrykt. Men jenter behandles likevel i hovedsak som en homogen gruppe – og det er de ikke, påpeker Løken.

– For å sette poenget litt på spissen: Det er ikke sånn at jentene kommer strømmende til kjemistudiet hvis du forteller dem at de kan få lage kosmetikk på laboratoriet. Mine informanter er veldig opptatt av at de ikke vil bli plassert i en «sminkebås», eller for den saks skyld i en annen slags bås. Ett av mine hovedfunn er at det ikke er én ting som får unge kvinner til å velge realfag, man mange ulike ting. Kvinner er forskjellige! Akkurat som menn er det!

Det hadde visst ikke EU-kommisjonen tenkt over da rekrutteringsvideoen "Science is a Girl Thing" ble lagd – den  handler mest om sminke og høye hæler.

Tenk på skreddersydde tiltak

Marianne Løken foreslår derfor at man bør tenke nytt i rekrutteringskampanjene og la være å behandle jenter som en homogen gruppe. Tenk heller mer på målrettede, skreddersydde tiltak som kan nå ulike typer jenter.

– Kanskje realfagsdidaktikerne kan lære litt av andre bransjer? foreslår intervjueren og kaster seg ut i et lite foredrag om mega-selgende popgrupper. Spice Girls besto for eksempel av fem ulike jenter: «Scary», «Sporty», «Baby», «Ginger» og «Posh», sånn at mange kunne finne én å identifisere seg med. TV-serien Friends var skåret over en liknende lest, og eksemplene for øvrig er legio.

– Ja, der kan det være noe å lære, svarer Løken – og utdyper:

– Hvis man mener alvor når man ønsker et mangfold i de tradisjonelt mannsdominerte fagene, bør man satse mer på å jobbe fram ulike typer rollemodeller. Mange av de unge kvinnene i mitt datamateriale problematiserer – uavhengig av hverandre – at mange av rollemodellene de er blitt eksponert for, var vel så mye skremselsmodeller. Noen av dem navngir til og med kvinner som skulle være rollemodeller, men som isteden fremsto som supermennesker.

Slik ser en typisk mannlig forsker ut, mener enkelte
Den stereotype forskeren er gjerne en mann med bustete hår. Eller?

Marianne Løken har en mangfoldig bakgrunn med studier innen både sosialantropologi og spesialpedagogikk før hun begynte på en doktorgrad innen realfagsdidaktikk, og hun er nå spesialrådgiver i forskningsavdelingen i Utdanningsdirektoratet. Doktorgradsprosjektet startet med at Løken ville undersøke de sosiokulturelle perspektivene rundt stereotypier og barrierer i realfagene.

– Men da jeg begynte å gå inn i disse beretningene, oppdaget jeg at det var elementer som var vanskelig å forklare. Jeg manglet rett og slett en teori og måtte begynne å lete. Til slutt landet jeg på den posthumanistiske teorien – som ligger et godt stykke fra det man ellers gjør på MatNat-fakultetet. Denne teorien handler, veldig kort forklart, om at man bruker et sosiomaterielt blikk og sidestiller det menneskelige og det ikke-menneskelige eller materielle i analysene, forklarer hun.

Dette nye blikket førte til at Løken fikk øye på nye ting i beretningene og tilegnet seg et språk som kunne brukes til å snakke om dem på en ny måte. Avhandlingen har derfor bidratt med ny teori inn i realfagsdidaktikken.

– Men i tillegg til å utvikle ny teori, har jeg også hele tiden tenkt på hvordan min forskning kan brukes eller videreutvikles av andre. Vi har i flere tiår snakket om at de unge kvinnenes interesser fører til atypiske eller typiske utdanningsvalg, uten å tenke mye på at disse interessene kommer fra et sted. Hvis det er sånn at materielle erfaringer og opplevelser kan ha betydning for utdanningsvalg, kan det være noe som både skole og fritid kan legge til rette for, antyder Løken.

Vi trenger flere ulike rollemodeller

– Du nevnte kvinnelige forskere og sminke – da begynner mange straks å tenke på kjernefysikeren Sunniva Rose?

– Jeg synes det Sunniva Rose har gjort, er helt fantastisk, for hun har vist oss en annen måte å være kjernefysiker og forsker på! Men vi skal også huske på at det finnes jenter som ikke er interessert i sminke og blogging – og de kan selvsagt også bli kjernefysikere. I et forsøk på å bryte ned de negative kjønnsstereotypiene i realfagene, havner man i den andre grøfta hvis man bare viser fram unge, feminine, vellykkede jenter. Mitt poeng er at vi kunne trenge flere kvinnelige rollemodell-typer.

Marianne Løken har studert unge kvinners utdanningsvalg
Jeg synes det Sunniva Rose har gjort, er helt fantastisk, sier Marianne Løken. Foto: Bjarne Røsjø, UiO.

Marianne Løkens analyse av informantenes tekster viser at flere av dem kritiserer ulike kvinnelige stereotypier som har irritert dem i rekrutteringskampanjene.

– Det har for eksempel vært gjort forsøk på å rekruttere jenter til realfagene ved å appellere til en forestilling om kvinner som særlig empatiske og omsorgsfulle. Men én av informantene var opptatt av å fortelle at hun ikke valgte realfag for å redde verden. En annen ønsket ikke å jobbe med mennesker (og beklaget det). En tredje understreker at hun ikke valgte kjemifaget fordi hun ville utvikle kosmetikk for L’Oreal. Det er i det hele tatt tydelig at de ønsker å ta avstand fra at andre skal fortelle dem hvem de er, forteller Løken.

– Men samtidig ser jeg at både informantene og vi som forsker på utdanningsvalg tidvis mangler et språk som kan brukes til å fortelle om disse tingene. Informantene tar for eksempel avstand fra kjønnsstereotypier og stritter imot å bli plassert i bås, men på den andre siden bruker de selv begreper som plasseerr mennesker – og dem selv – i båser. Når de for eksempel beskriver seg selv som «mer guttejente enn jentejente», eller at jeg «gjør dette på jentemåten», viser det jo at de har noen oppfatninger om hva samfunnet oppfatter som jentete og guttete, avrunder Løken.

Vitenskapelige artikler:

Astrid T. Sinnes, Marianne Løken: Gendered education in a gendered world: looking beyond cosmetic solutions to the gender gap in science. Cultural Studies of Science Education, June 2014, Volume 9, Issue 2, pp 343–364.

Marianne Løken: When Research Challenges Gender Stereotypes: Exploring Narratives of Girls’ Educational Choices. Understanding Student Participation and Choice in Science and Technology Education pp 277-295, 26 August 2014.

 

Denne saken er også oversatt til engelsk og kan leses her.