English version of this page
Norske og kinesiske forskere samarbeider om CCS-teknologi

Norwegian-Chinese cooperation at UiO. From left: Researcher Liang Zhu, Senior Executive Officer Kari Kveseth, Professor Claus Jørgen Nielsen, Fellow Cathrine Brecke Gundersen, Professor Rolf David Vogt and Fellow Wen Ta. Photo: Bjarne Røsjø / UiO

Kina satser tungt på karbonfangst og -lagring, med norske partnere

Kinesiske myndigheter satser nå tungt på karbonfangst og -lagring for å berge det globale klimaet. Forskere ved Teknologisenteret på Mongstad og Kjemisk institutt skal hjelpe til med å gjøre karbonfangst-delen av teknologien mer miljøvennlig.

Av Bjarne Røsjø
Publisert 19. juni 2017
Nitraminer og nitrosaminer i jord

En delegasjon fra Kjemisk institutt kom nylig tilbake fra Kina med gode nyheter: De fremste kinesiske forskningsmiljøene innen karbonfangst og -lagring (CCS) ønsker et samarbeid med Kjemisk institutt og Teknologisenteret på Mongstad (TCM), fordi de norske forskerne har en ekspertise kineserne mangler selv. TCM er verdens største anlegg for testing og utvikling av teknologier for CO2-fangst.

You can also read this article in English

– Kina er nå verdens mest aktive nasjon innen forskning på karbonfangst og -lagring, og de har også de største planene, forteller professor Claus Jørgen Nielsen ved Kjemisk institutt.

– Kineserne har rett og slett bestemt seg for å bli de første i verden som setter CCS ut i livet i stor skala.

De fleste som kjenner litt til kinesisk politikk, har lagt merke til at når kineserne først har bestemt seg for noe, så gjør de det også.

– Men karbonfangsten byr på visse miljøproblemer som ikke har vært mye studert i Kina, og slett ikke i USA, men som vi kan mye om i Norge. Det er nemlig slik at karbonfangst-delen av prosessen kan gi opphav til kreftfarlige stoffer i miljøet. Dette er et problem vi kan hjelpe kineserne med å unngå, og samtidig gir vi et viktig bidrag til å redusere de globale klimaproblemene, tilføyer Nielsen.

Verdens tydeligste forskningsnasjon

Kjemisk institutts delegasjon til Kina besto, i tillegg til Nielsen, av seniorekspert Kari Kveseth og postdoktor Liang Zhu fra prosjektet Amin-forskning og monitorering (ARM). 

– Kina er i dag det landet i verden som bruker mest penger på forskning og utvikling (FoU) totalt sett. USA ligger fortsatt på topp når det gjelder FoU-investeringer fordelt på antall innbyggere, men Kina er på annenplass og øker fortsatt. Kina har i det hele tatt en bemerkelsesverdig politikk med en ledelse som har klokkertro på at det er forskning som skal lede til et fornyet Kina, og de er i ferd med å bli verdens tydeligste forskningsnasjon med store ressurser og internasjonalt ledende miljøer, kommenterer Kari Kveseth.

– Med andre ord: Det er åpenbart veldig interessant for oss å samarbeide med de ledende kinesiske forskningsmiljøene. Men vi ser også at kineserne synes det er viktig å samarbeide med norske forskere fordi vi har solide FoU-miljøer med spisskompetanse og blant annet fremstår som sentrale når det gjelder miljøforskning, sier professor Rolf David Vogt.

Han er en av pionerene i det norsk-kinesiske forskningssamarbeidet.

– Grunnlaget for oppfatningen av Norge som en miljønasjon ble kanskje lagt allerede med Brundtland-kommisjonen på 1980-tallet. Men det er også en faktor at norske forskningsmiljøer har dokumentert sin evne til å jobbe tverrfaglig, tilføyer han.

Miljøproblemet som skal unngås

Teknologisenteret på Mongstad er en viktig samarbeidspartner i prosjektene med Kina. Foto: TCM.

Karbonfangst og -lagring er, som navnet beskriver, en gruppe teknologier som består av to deler: Først må CO2-gassen fanges eller skilles ut fra avgassene som produseres ved forbrenning i for eksempel kullkraftverk eller gasskraftverk. Deretter må gassen lagres på en sikker måte, slik at den ikke slipper ut i atmosfæren.

Kineserne har en rekke egne teknologier på fangst-delen og regner med å løse også lagringen. Men de ønsker norsk samarbeid for å finne den beste teknologien for CO2-fangst som samtidig gir minst miljøpåvirkning.

– Den viktigste teknologien for å fange CO2 fra avgasser foregår med en syre/base-reaksjon, fordi CO2 er et surt gassoksid. Teknologien bruker basiske aminer som aktiv komponent for å fange CO2, og prosessen fører til noe utslipp av aminer til luft. Her snakker vi faktisk om en teknologi som er så gammel at den i sin tid ble brukt på det gamle gassverket i Oslo, forteller Vogt.

Men i 2008 viste professor Claus Jørgen Nielsen og medarbeidere at aminer som slippes ut til luft fra fangstanlegg for CO2 kan brytes ned til blant annet nitraminer og nitrosaminer.

Kreftfremkallende og kortlivede

Nitrosaminene er kjent som kreftfremkallende, men kortlivede – og de bør ikke slippes ut til luft i områder hvor det bor mye folk. Nitraminene er langlivede, og lite er kjent om helsepåvirkning. Det lille som vites, tyder på at de er nesten like ille som nitrosaminene.  

Det som trengs framover, er blant annet å kartlegge forekomsten av nitraminer i miljøet: Hvor blir det av nitraminene som kommer fra CCS-anleggene? Bygger det seg opp høye konsentrasjoner i jordsmonn, som kan påvirke bakteriefloraen – eller vaskes de ut slik at de kan oppkonsentreres i næringskjeden? Er det andre viktige kilder til disse nitraminene i miljøet?

Dette må vi ha svar på for å velge den beste teknologien for å fange CO2.

Fra venstre; Gao Lin, IET, Claus J. Nielsen, UiO, Kari Kveseth, UiO.

– Her ved Kjemisk institutt har vi, i samarbeid med TCM, opparbeidet en unik kompetanse på dette feltet. Kineserne trenger kvalifiserte forskere i det videre arbeidet når de skal etablere CCS i stor skala. Disse forskerne skal utdannes både i Norge og Kina i et felles program, forteller Nielsen.

Det norsk-kinesiske samarbeidet er allerede i gang, men UiO-forskerne ønsker også å utdanne flere europeiske forskere. Klimaet er som kjent et globalt problem.

– Vi søkte derfor om midler fra det europeiske stipendiatprogrammet Marie Skłodowska-Curie actions tidligere i 2017, men normaliseringen mellom Norge og Kina kom så sent at vi ikke rakk å integrere det kinesiske bidraget godt nok i søknaden. Vi skal derfor jobbe med å levere en styrket søknad innen neste frist, og da har vi godt håp om å få europeisk finansiering, tilføyer Nielsen.

Forskningssamarbeid i nesten 30 år

Forskere ved Kjemisk institutt har samarbeidet med kinesiske miljøforskningsmiljøer i nærmere 30 år, med prosjekter som blant annet handlet om sur nedbør og vannkvalitet. Samarbeidet fikk en bråstopp etter at Nobels fredspris ble tildelt den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010, men mot slutten av 2016 ble forbindelsene mellom Kina og Norge normalisert igjen etter utenriksminister Børge Brendes Kina-besøk.

På det tidspunktet var UiO-kjemikerne godt forberedt. Veteranen Kari Kveseth, med fartstid som blant annet norsk vitenskapsråd i Kina og internasjonal direktør i Norges forskningsråd, var allerede ansatt som seniorrådgiver med ansvar for samarbeidet med Kina. Kjemisk institutt hadde også holdt liv i den tverrfaglige forskningsplattformen Sinciere siden 2006, og på denne bakgrunnen tok det ikke lang tid før forskningssamarbeidet skjøt fart igjen.

En ny virkelighet

  • I FNs klimapanels femte hovedrapport (2014) heter det blant annet at de globale klimagassutslippene må reduseres med 40 til 70 prosent fra 2010 til 2050 og være nær null eller under null i 2100.
  • Klimapanelet trekker fram fire teknologier som kan bidra: fornybar energi, atomkraft, fossil energi med karbonfangst og -lagring, bioenergi med karbonfangst og -lagring.
  • Teknologien for å fange CO2 i stor skala er i  hovedsak godt utviklet, men langsiktig lagring er fortsatt et relativt uprøvd konsept

Kilder: Miljødirektoratet og Wikipedia

De største kinesiske partnerne i det nye samarbeidet er Air Pollution Control Division ved Tsinghua-universitetet, Huaneng Power International, som er Kinas største energiprodusent, og Institute of Engineering Thermodynamics (IET) ved Det kinesiske vitenskapsakademiet (CAS).

Tsinghua har en sterk rolle innen forskning på luftforurensning, særlig i Beijing og Nord-Kina. Deres instrumentpark vil i løpet av sommeren bli komplettert med måleinstrumenter fra Kjemisk institutt, for å studere forurensningskomponenter de i dag ikke måler. Dr. Liang Zhu vil bidra til dette i Beijing.

Forskere fra Sinciere-instituttet Research Center for Eco-Environmental Sciences (RCEES) ved CAS vil bli trukket inn i samarbeidet på et senere tidspunkt.

Deltakerne i Kjemisk institutts delegasjon ble slått av den positive holdningen som ble utvist fra kinesisk side.

– Den norske ambassaden inviterte til en mottakelse med 28 gjester mens vi var der, og 18 av disse var kinesere. Det var visst den høyeste «professorfaktoren» ambassaden noensinne hadde sett, forteller Kveseth.

Høyt og økende kinesisk nivå

Kveseth tilføyer:

– Vi skal være klar over at de to største universitetene i Kina, Tsinghua-universitetet og Peking-universitetet, er svært høyt internasjonal rangert og kan plukke studenter fra øverste hylle. Det finnes også internasjonale rangeringer som tyder på at universiteter som Harvard og Oxford kommer til å bli forbigått av disse i løpet av fem til ti år, for i Kina kommer det nå veldig mye nytenkning innen viktige felter som materialer, biologi, helse og store satsinger. Da sier det seg selv at Kina er et interessant samarbeidsland for oss.

I etterkant av delegasjonsreisen i mai, arrangerte Kjemisk institutt 15. juni en konferanse om CCS med i alt 30 deltakere, hvorav 10 kinesere fra sentrale miljøer (energiselskap, forskningsinstitutter og teknologisenter). Norge var representert ved Gassnova, TCM, NIVA og UiO. Hovedtema for konferansen var CCS-utviklingen i Kina og i Norge, teknologisk og miljørettet FoU, samt muligheter for samarbeid både innen forskning og innen testing/kvalifisering av valgte teknologiløsninger for CCS. Denne konferansen skal følges opp av nye søknader om finansiering med et tydelig og integrert samarbeid mellom Kina og Norge.

Emneord: Kjemi