Fire år er over, og jeg har brukt det meste av min tid siste halvår til å se fremover. Likevel er det vel grunn til å se bakover også - akkurat nå. Mandag er tross alt min siste dag på MN. Fire aktive og trivelige år ved et fakultet preget av engasjement og vilje.
Jeg tror ikke jeg trenger å understreke at jeg trives på MN og på UiO. Av og til lar jeg meg likevel irritere, som når tidligere studenter besøker oss og med overbevisning og et skjevt lite smil sier "Her er jo alt akkurat som før". Det er jo bare ikke sant! Fakultetet er, som hele universitetet, i en kontinuerlig og rimelig rask utvikling.
Det fakultetet jeg møtte som ny student i 1979, det fakultetet hvor jeg ble ansatt fast i 1991, er temmelig forskjellig fra det fakultetet jeg nå «forlater». Vi er i dag på en helt annen måte i en internasjonal konkurransesituasjon. I universitetets indre ser vi helt klart forskjellen - og selv om deler av utviklingen bekymrer, så mener jeg vi er et langt bedre fakultet i dag enn i 1991! Vi har multiple fagevalueringer som sannhetsvitne.
Det er mange faktorer som påvirker utviklingen til et kunnskapssamfunn, som et universitet/fakultet jo er. Interne så vel som eksterne. Og det er ikke dagen for en lengre utredning eller drøfting. Jeg nøyer meg med å peke på det jeg selv mener er det viktigste. Et kollektivt, stort engasjement for universitetsideen: hver enkelt ansatts vilje til reelt å gjøre en forskjell og et betydelig antall individuelle ildsjeler som tenker og handler disruptivt - for å låne et moteord fra innovasjonsverdnen.
Hva mener jeg med det?
Jeg vier min siste MN-blogg til å fremheve fem (og kun fem) personer/miljøer hvis engasjement og sterke vilje har fungert som drivere for fakultetets utvikling. Disruptivt. Brått, diskontinuerlig, men likevel som en del av en lang tidslinje. Ikke nødvendigvis de viktigste eksemplene. Overhodet ikke rangert. De som først falt meg i hu her over kaffekoppen en tidlig lørdags morgen. Men det er fem svært viktige og litt ulike eksempler. Og altså - kun eksempler.
Kanskje er det formidleren i meg som gjør at jeg starter med Realfagsbiblioteket? Eller kanskje er det tankene som glir tilbake til 1979 da jeg første gang entret den litt golde steinbygningen som huser Realfagsbiblioteket? La gå! Det var øl å få i kjelleren, men nå er hele bygget omgjort til en oase hvor det sprudler av liv. Midler prioritert av UiO, men det er ikke disse midlene alene som har sørget for at bygget preges av Abels tårn, debatter, foredrag, MNKOM. Det skal vi takke bibliotekets ledelse for, og også en «bra bunke» med ulike ildsjeler fra ulike deler av MN som brenner for små perler av ulik aktivitet. Læringsmiljø og formidlingsglede!
Derfra går tankene fort til Forvei. Jeg husker fortsatt første møte med Ilan. Han besøkte instituttledermøtet da jeg var instituttleder på Kjemisk. Knut Fægri var dekan. Det var disruptivt. Mye energi og vilje, og en noget annen språkføring enn vi var vant til i det forumet. Aldeles herlig! Nå har vi utviklet en tydelig satsing på førsteårsstudenten som vil gi effekt. Forvei er ett element. Programseminarene for alle førsteårsstudentene et annet. Det handler om frafall og økonomi for MN og UiO, men det handler i enda større grad om hver enkelt student. Trygge studenter lærer mer.
Som forskningsdekan har jeg kunnet glede meg stort over ERC- og SFF-suksess. Vi gjør det virkelig bra både nasjonalt og i et internasjonalt perspektiv. Suksessfaktoren lar seg enkelt identifisere. Dyktige fagfolk. Men også en dedikert og profesjonell forskerstøtte har bidratt betydelig. Selv var jeg med som PI da Trygve Helgaker og Kenneth Ruud søkte SFF for ca. 12 år siden. Men jeg var deltaker i to SFF-søknader som gikk til finalerunden og måtte velge. Jeg valgte feil, og ble etterhvert instituttleder i stedet for PI i Centre for Theoretical and Computational Chemistry. Sånn kan det gå ;-) ! Gitt dette, må jeg få lov til å glede meg ekstra stort over at de to kunpanene - sammen med mange dyktige kollegaer - nå er tildelt en ny SFF. The Hylleraas Centre for Quantum Molecular Sciences. Og kanskje passer det her å understreke at dette var et fagfelt som vel ble sett på som esoterisk dersom vi går 15-20 år tilbake i tid. I dag er metodene svært viktige og i praktisk bruk i forskningslaboratorier av anvendt natur og i næringslivet. Innovasjon det.
Hans Petter Langtangen, som dessverre døde i 2016, var i høyeste grad en ildsjel som påvirket meg. En fremragende forsker, ja. Leder av en SFF. Men i høyeste grad en mann som var opptatt av undervisning. Hver gang jeg sa forskning, sa Hans Petter undervisning - og smilte. Hans Petter var helt sentral og har sammen med mange dyktige kollegaer æren for den store suksessen fakultetet har hatt med Computing in Science Education. Tankegangen har bredt om seg og er nå på full fart inn i biologien. Stay tuned - som noen ville twitret.
Og til sist! Alle kvinnene på kjernefysikk. Det kan ikke være noe spesielt feminint knyttet til kjernefysikk. Så hva er det da som gjør at miljøet der lykkes i å dytte frem den ene rasende flinke kvinnen etter den andre? Kvinner som stikker seg positivt ut på ulike måter. Sunniva Siem, Sunniva Rose, Ann-Cecilie Larsen og mange flere. Mye å lære av dette miljøet når andre deler av fakultetet kanskje ikke lykkes like godt med kjønnsbalansen? Og et bevis på at det er i det indre av universitetet/fakultetet det virkelig skjer. En slik forståelse er viktig - og setter jo ikke minst tydelige rammer for hvordan et sterkt fakultet og universitet skal utvikles videre.
Så takk, herlige MN! Dette er min siste MN-blogg - upolert og litt impulsiv som de ofte er blitt. Blogger på nytt format fra tirsdag. Rektorbloggen. Mer polert og mindre impulsivt - nødvendigvis.
Takk ,rause Morten! Takk ,energiske Solveig! Fantastisk morsomme fire år. Og så holder vi jo kontakten ...
