Image
Foraminifere er en gruppe organismer som hører til i sekkebetegnelsen protister.

Foraminifere er en gruppe organismer som hører til i sekkebetegnelsen protister. Dette er en foraminifer fra Rødehavet. Den rødbrune fargen er et pigment som beskytter mot kraftig sollys og UV-stråling. Foto: Anders Krabberød/UiO

Hvem spiser og hvem blir spist blant de bittesmå protistene?

Protister får skylden for malaria, giardia og tørråte på poteter, men de står også bak glitrende vakker morild i vannet og fargen på korallrev. Nå har forskere fra Universitetet i Oslo laget en etterlengtet oversikt over hvem som driver med hva i denne store gruppa med stort sett encellede organismer.

Protister er en gruppe med organismer som finnes overalt – i havet, i ferskvann og i jorda. Og de er viktige bidragsytere i alle verdens økosystemer.

– Protister står for omtrent halvparten av jordas fotosyntese, sier Marit F. Markussen Bjorbækmo ved UiOs Institutt for biovitenskap.

Andre protister er viktige nedbrytere som bidrar med resirkulering av organisk materiale.

– Uten protistene ville jordklodens økosystemer kollapse, sier Bjorbækmo.

Sekkebetegnelse

På 1800-tallet ble protister forsøkt klassifisert som et eget rike av encellede organismer på linje med planteriket, dyreriket og soppriket.

I dag er protister en sekkebetegnelse på stort sett veldig små organismer som også har medlemmer fra de tre andre gruppene.

– De er også blitt kalt protoktister, men det er den gamle norske varianten, og den er på vei ut, sier Anders Krabberød ved Seksjon for genetikk og evolusjonsbiologi ved UiO.

Selv om de er bitte små, er de ikke bakterier. De har nemlig cellekjerner, akkurat som oss mennesker. De er eukaryote, som det heter, mens bakteriene er prokaryote.

– I dag er protister et litt løst samlebegrep som betyr encellede, ganske enkle, eukaryote organismer, sier Krabberød.

Malaria, tørråte og morild

Malariaparasitten, giardiaparasitten og arten Phytophthora infestans, som fører til potetsykdommen potet-tørråte, er blant de skumle eksemplene på protister.

Og selv om de er små og usynlige hver for seg, kan andre protistarter bli synlige når de er mange nok – for eksempel dinoflagellatene, som er opphav til det selvlysende fenomenet morild. Røde belter i strandsonen eller i snøen på sommerfjellet skyldes også protister.

En annen gruppe dinoflagellater gir farge til korallrev. Disse protistene lever i symbiose med korallene. Når korallene blekes, er det fordi dinoflagellatene dør.

En dinoflagellat i slekten Ceratium.
En dinoflagellat i slekten Ceratium. Foto: Keisotyo/Wikomedia Commons  (CC BY-SA 3.0)

Ikke alle protister er små og encellede. Tang og tare er også protister.

– Bortsett fra tang og tare er de fleste så små at du ikke ser dem uten et mikroskop, sier Krabberød til Titan.uio.no.

Han anslår at de i gjennomsnitt er cirka 100 mikrometer store, men de kan være helt ned mot fem mikrometer. En mikrometer er en tusendels millimeter.

Mange typer samvær

Når det gjelder de nevnte malaria- og giardiaparasittene, er det ikke så mye tvil om hva slags aktivitet de driver med. Men for mange av de andre protistene har det ikke vært like god oversikt over hvordan de forholder seg til andre organismer.

– Det kan være at de spiser hverandre i predator-byttedyr-interaksjoner. Det kan også være symbiose, der den ene – eller begge to – får noe ut av å leve sammen, sier Bjorbækmo.

I en slik symbiose kalles den ene en vert, mens den andre kalles symbiont. Noen av dem lever i et vinn-vinn-forhold, i andre tilfeller er den ene deltakeren ganske upåvirket av partneren.

Er du interessert i forskning om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Detektivarbeid i forskningslitteraturen

Bjorbækmo og Krabberød har sammen med andre UiO-forskere gått de vannlevende protistene nærmere etter i sømmene. De har sett gjennom 150 år med forskning for å kartlegge hvem som spiser hvem, hvem som lever i fredfull symbiose og hvem som er parasitter blant de encellede medlemmene av protistgruppa.

Nærmere bestemt har de undersøkt hva tidligere forskning forteller om hva som er observert av interaksjon mellom de enkelte protistartene og mellom protister og bakterier.

– Vi har bare tatt for oss de små, ukjente og oversette organismene. Protistenes interaksjoner med dyr og planter, som for eksempel malariaparasitten eller potet-tørråten, har vært mye bedre kjent, sier Bjorbækmo.

Marit Frederikke Markussen Bjorbækmo og Anders Krabberød
Marit Frederikke Markussen Bjorbækmo og Anders Krabberød. Foto: Eivind Torgersen/UiO Bruk bildet.

39 prosent av disse små interaksjonene innebar enten å spise eller bli spist, 29 prosent var en form for symbiose, 18 prosent parasittisme, mens de siste 14 prosentene var litt mer ubestemmelige.

– Tidligere har det ikke vært tilgjengelig en slik oversikt over hva vi faktisk vet gjennom tidligere forskning, sier Bjorbækmo.

En gave til andre biologer

Dinoflagellater er en type protister som deltar i alle former for «samliv» med andre organismer.

– De kan være symbionter, de kan være vertskap til symbionter, de kan spise andre protister, de kan selv bli spist, og de kan være parasitter, sier Krabberød.

– Noen protister lever også som parasitter på sine egne slektninger, sier han.

Hele denne oversikten som UiO-forskerne har skaffet til veie, ligger nå tilgjengelig for andre protistforskere i en database. Det tror de mange kan ha nytte av.

– Man kan bruke denne oversikten til å lage hypoteser om andre interaksjoner som foreløpig ikke er kjent, sier Krabberød.

– Det kan også fortelle oss hvilke grupper som er lite studert og hvor vi bør gjøre en innsats, sier Bjorbækmo.

Protistforskere er derfor ganske lure hvis de starter her: i databasen over protist-interaksjoner.

Kontakt:

Marit Frederikke Markussen Bjorbækmo, forsker og seniorkonsulent ved Institutt for biovitenskap

Anders Krabberød, overingeniør ved Senter for økologisk og evolusjonær syntese, Institutt for biovitenskap

Vitenskapelig artikkel:

Marit F. Markussen Bjorbækmo, Andreas Evenstad, Line Lieblein Røsæg, Anders K. Krabberød & Ramiro Logares: The planktonic protist interactome: where do we stand after a century of research? The ISME Journal, november 2019.

Les mer på Titan.uio.no