– Mellom 1994 og 2014 var det ingen toppår for lemen på Finse, sier Miriam Landa.
Toppår er det som mer folkelig kalles lemenår – de somrene du nesten ikke tør sette støvelen i fjellet av frykt for å trampe på en hissig liten gnager.
Landa tar en mastergrad i biovitenskap ved Universitetet i Oslo. Sammen med veilederen sin, førsteamanuensis Torbjørn Ergon, vandrer hun rundt i fjellheimen ved Finse.
På oppmerkede steder stopper de opp for å se om noen av fjellgnagerne har etterlatt seg spor i løpet av vinteren. Når snøen smelter, ligger nemlig bæsjen deres igjen der de har overvintret i ganger under snøen.
– Det er ikke lemenår i år, men vi har funnet en del, sier Landa allerede på dag to av feltarbeidet på forskningsstasjonen på Finse.
– I første omgang handler det om å kartlegge hvilke arter som lever hvor, forteller hun.
I tillegg til lemen ser de etter bæsjespor fra fjellmarkmus, markmus, klatremus og gråsidemus.
Data fra én sesong er ikke nok til å kunne forklare mekanismene bak lemenårene. Torbjørn Ergon tror uansett ikke at svingningene i lemenbestanden har bare én årsak.
– Jeg tror ikke det er én ting som kan forklare alt. Men vårt prosjekt kan belyse ting rundt populasjonsdynamikken til lemen og andre smågnagere, sier Ergon til Titan.
Hvis forholdene er perfekte, er det ikke rart det blir mange lemen. De får nemlig kaniner til å framstå som sinker når det gjelder forplantning.
– Lemenhunnene kan bli gravide når de er to uker gamle, så fort de slutter å die. De kan få nytt kull hver tredje uke, og i hvert kull får de 4–16 unger avhengig av hvor store og gamle de er, sier Ergon.
I verste, eller beste, fall kan et par som begynner å reprodusere i mars, bli opphav til flere tusen lemen i løpet av en sesong.
Dette er blant annet avhengig av snøforholdene. Både snødybde og snøtype spiller inn. Og her har lemenforskerne fått tilgang til veldig detaljerte data fra geofysiske målinger i Finse-traktene.
– Vi var her to ganger i vinter for å studere snøforholdene. Da så vi ikke på bæsjen, men målte egenskapene til snøen ved ulike snødybder, forteller Landa.
Gnagerne går ikke i hi, men er aktive hele vinteren og bor under snøen. Og det er bare noen typer snø gnagerne klarer å bevege seg i.
– Hvis det er islag eller hard snø, klarer de ikke å bevege seg og få tak i mat. Men hvis det er løs og porøs snø, kan de bevege seg lett i den, sier Landa.
Funnene blir registrert med GPS. Dermed kan de kobles opp mot de like nøyaktige målingene av snødybden som geofysikere gjorde fra forskningsstasjonen i vinter.
I tillegg kan de brukes i fremtidige prosjekter hvis forskere vil sammenligne gnagerbestanden fra år til år.
– Vi ønsker data om hvor de ulike artene er om vinteren. Både når det gjelder snødybde og vegetasjon, sier Ergon.
Han har forsket på lemen i 25 år og kan på øyemål skille den store sigarformede lemenlorten fra de andre gnagernes etterlatenskaper. Likevel sender de også prøver til DNA-analyse for å artsbestemme bæsjen.
– Senere kan vi bruke disse dataene sammen med andre data og se om det er snøkvaliteten eller vegetasjonen som påvirker spredningen av de ulike gnagerne og om det blir toppår eller ikke de ulike årene, sier Landa.
Svaret på dette får vi i hvert fall ikke før Landa er ferdig med mastergraden sin. Og sannsynligvis tar det enda lengre tid.
